For 20 år siden sto Vesten, anført av USA, som ideologisk seierherre etter den kalde krigen. Med den nye internasjonale åpenheten var vi klare for også å bli globaliseringens vinnere. Vi trodde at vi kunne eksportere våre verdier og systemer.
I dag er verdien av disse eksportproduktene betydelig lavere på verdensmarkedet, og Vesten står moralsk ganske skadeskutt tilbake: vi sviktet i Bosnia og Rwanda på 1990-tallet. Den nødvendige kampen mot terrorismen sporet av i Irak på 2000-tallet. Verdens største militærallianse, Nato, fremstår som ganske kraftløs i Afghanistan. Guantánamo, Abu Ghraib og statlige overvåkningseksesser har underminert vestlig troverdighet på menneskerettighetsområdet. Vestens demokratibudskap lyder hult etter håndteringen av valgprosesser og valgresultater i for eksempel Palestina, Afghanistan og Rwanda.
Som et speilbilde av dette har vestlige samfunn også på hjemmebane dårlig selvtillit i forhold til egne verdier. Det er tydelig i møtet med globaliseringens kanskje fremste konsekvens, nemlig den at mennesker flytter mer og at kulturer brytes på en mer konkret og hverdagslig måte.
Det er et paradoks at vi på den ene side har en forestilling om at vår kultur er mer avansert og våre verdier sterkere enn andres, og på den annen side er redde for at våre samfunn rives i filler hvis de konfronteres med andre kulturer og verdisett.
Fremmedfrykt og rasisme tiltar – og påvirker statlig politikk. Interneringer og utvisninger tiltar. Romfolk massedeporteres. Regjeringer og nasjonalforsamlinger bruker ukevis på forbudsdebatt om hijab og burka. Politiske partier går stadig lenger i sin agitasjon mot folkegrupper. Denne utviklingen bidrar til ytterligere å svekke Vestens anseelse i resten av verden.
Debatten i USA om et islamsk kultursenter ved Ground Zero er et eksempel. Senteret er planlagt av imam Feisal Abdul Rauf, en klok og moderat imam jeg hadde gleden av å tilbringe et par dager med for noen år siden. Hans mening er at senteret skal symbolisere at 11. september også var et angrep på muslimer. Ytterliggående amerikanske politikere hevder at bygget vil være en seier for al-Qaida. Det skal ikke mye resonnementskraft til for å forstå at al-Qaidas største seier ville bestå i at ytterliggående politikere og koranbrennere fikk stanset bygget.
Ekstremister er hverandres fremste allierte. I dagens globaliserte og konfliktskapende medievirkelighet har de gode tider: Konflikter andre steder i verden kan skape fremmedfrykt og hat i USA og Europa. Kontroverser i USA og Europa kan skape hat mot Vesten andre steder i verden. Det hjelper ikke nødvendigvis at de moderate er i flertall. Som en jordaner sa om den koranbrennende pastoren i Florida: hvorfor skal vi tro dere på at han er en ekstremist, når dere tror at islamistiske terrorister er representative for islam?
Det har betydning også for et lands internasjonale anseelse hvordan det håndterer flerkultur på hjemmebane. Dette er ikke bare tilfellet for en stormakt som USA. Lille Danmark fikk i karikaturstriden erfare at statsministerens avvisning av dialog med diplomater fra den muslimske verden, senere kostet mye tid og penger i diplomatisk reparasjonsarbeid. På den annen side kan vankelmodighet om grunnleggende prinsipper i dialogens navn spille i hendene på ytterliggående krefter: den norske regjeringen ble kritisert for nettopp dette.
Hvis vi i Europa kunne våge å være tryggere på vårt egne erfaringsbaserte verdigrunnlag, kan vi hente veiledning i vår egen historie av religionskonflikter. Europa kunne legge religionskrigene på 15- og 1600-tallet bak seg gjennom nettopp å påbegynne en lang prosess for å utvide religionsfrihet og ytringsfrihet. Det er nemlig ikke når ulike trosoppfatninger kommer fritt til uttrykk at konflikt skapes: det er undertrykkelse av andres rettigheter som skaper konflikt. Tros- og ytringsfrihet er selve forutsetningen for fredelig dialog over kulturelle og religiøse skillelinjer.
Vi må insistere på frihet. Vi må konfrontere ideer og aktører som krenker grunnleggende friheter og rettigheter. Men vi må også våge å konfrontere vår egen tilbøyelighet til å ville begrense andres friheter fordi de ikke har samme preferanser som oss. Andres utøvelse av islam er ikke «snikislamisering».
Vi bør ha disse prinsippene som utgangspunkt i møtet med den nye globaliserte virkeligheten i Europa. Da kan våre samfunn gjenvinne selvtillit på hjemmebane, og samtidig gjenvinne moralsk autoritet og lederskap i verden.
Vidar Helgesen Generalsekretær i International Institute for Democracy and Electoral Assistance (IDEA), med hovedkontor i Stockholm. Statssekretær fra
Ingen kommentarer