Den sveitsiske regjeringen revurderer sitt forhold til EU. «Vi må tenke igjennom hvordan vi i fremtiden på best mulig måte kan sikre våre interesser,» sier president Doris Leuthard. Den nåværende ordningen er ikke god nok. Tematikken er velkjent for stater som av ulike grunner er utenfor EU, men som like fullt står i et gjensidig avhengighetsforhold til unionen. Det spørs imidlertid om den sveitsiske regjeringen har stilt riktig diagnose.
Etter at sveitserne i en folkeavstemning i desember 1992 sa nei til å bli med i EØS-samarbeidet, har sveitsiske regjeringer fremforhandlet en rekke bilaterale avtaler som regulerer forholdet til EU. Sveits er altså ikke underlagt den såkalt dynamiske EØS-avtalen, som automatisk tar opp i seg ny EU-lovgivning. I stedet har sveitsiske myndigheter inngått rundt 120 forskjellige avtaler med EU. I tillegg har Sveits ensidig tilpasset seg EU-retten på en rekke felt. Avtaleverket er komplisert, og til dels uoversiktlig. Systemet er tungrodd og ressurskrevende, ikke bare for EU, men også for Sveits selv.
Det er vanskelig å få et tydelig bilde av hvor omfattende avtaleverket er, og i hvilken grad det griper inn i innenrikspolitiske prosesser. På denne bakgrunn ba parlamentet i fjor om en statusrapport fra regjeringen. Svaret blir levert skriftlig til parlamentet i midten av september, men regjeringen har allerede sendt et tydelig signal om hvordan den leser situasjonen.
De nåværende ordningene har fungert tilfredsstillende for å opprettholde velstandsnivået i Sveits, så vel som å sikre langsiktig økonomisk vekst, fastslo president Leuthard og utenriksminister Micheline Calmy-Rey på en felles pressekonferanse i Bern 18. august. Nasjonale sikkerhetspolitiske interesser er også godt ivaretatt, blant annet gjennom deltagelse i Schengen-avtalen, mener den sveitsiske regjeringen.
Problemene oppstår når man ser på sveitsernes høyt verdsatte uavhengighet og nasjonale handlingsrom. Når Calmy-Rey snakker om mulighetene for å håndheve sveitsisk suverenitet i fremtiden, er situasjonen «mer nyansert», ifølge utenriksministeren. De to kvinnelige toppolitikerne i det roterende sveitsiske lederskapet ønsker å få på plass et system som ivaretar sveitsisk suverenitet bedre enn dagens løsning gjør, understreket de på pressekonferansen. Leuthard og Calmy-Rey utelukker ikke at Sveits fortsetter i det «bilaterale sporet», men i så fall må dette sporet få en annen form.
EU er enig i at den nåværende ordningen ikke er god nok. Kommisjonen har lenge presset på for å få en revurdering av sveitsernes forhold til EU, og nå nedsettes en arbeidsgruppe med representanter fra Sveits og EU som skal se på alternative løsninger. Internt i Sveits diskuteres mulighetene for en rammeavtale som skal gjøre det lettere å påvirke innholdet i den lovgivningen som Sveits vil overta fra EU. Sveitserne viser ofte til dette som et slags Mini-EØS, altså en mindre utgave av den økonomiske samarbeidsavtalen de andre EFTA-landene – Norge, Island og Lichtenstein – har med EU.
«Hvordan kan man forvente at EU går med på at Sveits påvirker utformingen av en lovtekst, samtidig som Sveits forbeholder seg retten til ikke å vedta den?» spurte en journalist på pressekonferansen. Det virker usannsynlig at Sveits skal lykkes med en slik ambisjon. Riktignok er Sveits, sammenlignet med Norge, ansett som bedre stilt i EU-forhandlinger på grunn av sin beliggenhet i hjertet av Europa, og som blant annet transittland for transport mellom flere EU-land. Men med utvidelsene mot Sentral- og Øst-Europa er dette forhandlingskortet ikke lenger like sterkt.
EU har, som sveitserne også vet, blitt mer og mer utålmodige med Sveits. De tradisjonelle støttespillerne Frankrike og Italia er ikke lenger like villige til å kjempe for Sveits i EU. Det er også langt vanskeligere for Sveits å forhandle med dagens 27 medlemsland. Videre står mange av de nye medlemslandene foran økonomiske, politiske og sosiale utfordringer. Velstående Sveits vil ha stadig vanskeligere for å få forståelse for sine reservasjoner. Når Europakommisjonen nevner mulighetene for en rammeavtale, er målsettingen å få en overordnet institusjonell ordning som innebærer at Sveits tar inn hele EUs lovverk, det såkalte acquis communautaire. Altså en helt annen type rammeavtale enn den sveitserne selv diskuterer.
Verken Kommisjonens eller sveitsernes versjon av rammeavtalen vil løse den grunnleggende utfordringen. Den består ikke i hvordan landets nasjonale interesser mest effektivt kan ivaretas. Sveitsernes forhold til EU handler om innenrikspolitikk, mens ideen om en «nasjonal interesse» tilhører utenriks- og sikkerhetspolitikken. I innenrikspolitikken er det mange, ofte motstridende interesser å ivareta. Det betyr at det vanskeligste spørsmålet er hvordan man fortsatt kan sikre borgernes mulighet til selv å gjøre de nødvendige prioriteringene. Løsningen må ligge i å bringe borgerne og deres valgte representanter inn igjen i beslutningsprosessene.
Helene Sjursen er statsviter og forsker ved Arena – Senter for europaforskning ved Universitetet i Oslo. helene.sjursen@arena.uio.no
Ingen kommentarer