Julen skal være en fredens tid. Men Nattens dronning tar ikke min tidvise kritikk av det franske kulturlivet særlig nådig opp. Om jeg ymter frempå at det ikke står så bra til med fransk café- eller bistrotradisjon ramser hun opp den ene glitrende parisercafeen etter den andre: «Select, Closerie des Lilas, Rosebud, Danton, Café de la Paix, Aux Deux Magots, Flore – er du helt sprø? Hva er det disse engelskmenna har, da? Stadig færre og færre puber, umulig å spise utenfor London, bortsett fra i Bray, da, hos Heston eller Michel, men ærlig talt! Og amerikanerne? Enten er det franskinspirert eller så er det livsfarlig fast food. Spanjolene? Prøv å spise på den spanske landsbygda. Og du vet like godt som meg at stjernekokken Ferran Adrià har samme franske bakgrunn som Hellstrøm! Både Blumenthal og Keller samarbeider med franske forskere.»
Og så fortsetter hun langsetter listen over våre enkle spisesteder på Montparnasse: «La Rotonde, Bistrot du Dôme, Wadja, Brézil, Le Timbre, La Table de Fes, Chez Marcel, og sa du ikke at kalveleveren på Camélon var byens desidert beste [servert med linser fra Puy], og derfor verdens beste?»
Hun legger ut om stoltheten du møter på vertshusene rundt om i landet, mattradisjonene, råvarebevisstheten, sausenes posisjon, og hvordan hver by i landet har sine stjernerestauranter. Hun nevner den folkelige, nasjonale matlagingsolympiaden. Så følger den milelange listen over topprestauranter i Paris. Hun minner meg underveis om vårt siste besøk på Pierre Gagnaire, trestjerneren i rue Balzac: «Hva var det du sa da, liksom, at dette må være universets beste restaurant, noe du også stemte for i denne Pellegrino-avstemmingen. Var det bare tull det, da?»
Hun har så rett. Gagnaires julemeny var superb. Hans versjon av salmalaks, marinert i østers, hans sandkake med kirsebær og foie gras, den elegant turnerte Bresse-kapunen, og til slutt juvelene av noen desserter. Det gikk rett hjem hos oss begge, det vil si, etter den superbe lunsjen gikk vi innom avenue Montaigne og fortsatte vår ustoppelige appetitt på fransk gloire hos Dior, Vuitton og Chanel. Men hun gir seg jo ikke, og jeg får høre om forfatterne Hélène Cixous, Jean-Marie Gustave Le Clézio, Philippe Sollers, om maleren Pierre Soulages, om filosofene Alain Badiou og Jacques Rancière, om musikere, dansere, regissører, medisinere, pedagoger, psykologer og jeg vet ikke hva. «Kristeva», sier hun, «en kvinnelig intellektuell som bare arrogante analytiske filosofer her på berget blir provosert av. Sjarlataner alle sammen. Filosofiens fiender, spør du meg.» Jeg må bare strekke våpen. Det hjelper litt at vi begge for lengst har fått nok av de sjelelig forfjamsede frankofile som tar plass i skyttergravene sine straks de hører ymt om at det franske ikke er hva det var, og at noe av det kanskje aldri har vært det heller. Folk som griner på nesen når de må spise italiensk mat, eller som alltid bare må ha fransk vin. Eller fransk ditt eller datt. Og som til og med fryder seg over problemer i det franske samfunn, fordi det er så interessant og så fransk. «Min kjære reine de la nuit,» sier jeg, «mitt forsøk på kritikk var rettet mot slike forstokkede anciens combattants – de gamle motstandskjemperne – og indirekte mot disse ødipale syterne fra den andre siden av kanalen. La oss slutte fred, og åpne en kjellerkald rosa champagne fra Gonet-Medeville. Det er vel noe gåselever i skapet også. Så blir det Bonne fête og Joyeux noël – en hyggelig feiring og en god jul.»
Ingen kommentarer