Taket senkes raskere

<b>Norcem i Brevik:</b> Sementindustrien er den sektoren som slipper ut nest mest CO2, etter kraftproduksjon. I boken Corporate Responses to EU Emissions Trading, undersøkes klimastrategien ved Norcem i Brevik – gamle Dalen Portland Cementfabrik – som er eid av Tyske Heidelberg Cement. Den kontrasteres med sveitiske Holcim. I Brevik satser man på kargonfangst og lagring, mens sveitserne prøver ut nye råstoff. Foto: Roger Hardy / Samfoto
Norcem i Brevik: Sementindustrien er den sektoren som slipper ut nest mest CO2, etter kraftproduksjon. I boken Corporate Responses to EU Emissions Trading, undersøkes klimastrategien ved Norcem i Brevik – gamle Dalen Portland Cementfabrik – som er eid av Tyske Heidelberg Cement. Den kontrasteres med sveitiske Holcim. I Brevik satser man på kargonfangst og lagring, mens sveitserne prøver ut nye råstoff. Foto: Roger Hardy / Samfoto

Det utskjelte kvotesystemet forblir det viktigste instrumentet i EUs klimapolitikk.

Fakta

Utslippskutt

EU samlet kutter utslipp med 40 prosent innen 2030 i forhold til 1990-nivået. Utslippene ligger i dag cirka 18 prosent under 1990-nivå. Alle utslippene skal tas innenfor EU, altså ikke med bruk av kvotekjøp/kreditter i andre land.

 

Kvotehandel 

Handel med utslippskvoter (EU ETS) blir fortsatt et sentralt instrument for å nå utslippsmålet. Taket på antall kvoter senkes med 2,2 prosent i året fra 2021 (i dag senkes taket med 1,74 prosent per år).

 

Reform av EU ETS 

Et nytt system for å håndtere situasjoner med overskudd av utslippskvoter foreslås innført fra 2021.

 

Fornybar energi

Skal stå for minst 27 prosent av energiforbruket i EU samlet i 2030. Kommisjonen kaller dette et bindende mål, men det kombineres ikke med nasjonale mål for hvert land slik ordningen er i dag. Medlemslandene skal gis «mer fleksibilitet» til å lage egne planer. Et nytt «styringssystem» der kommisjonen vil overvåke den nasjonale utviklingen i energisektoren foreslås.

 

Energieffektivisering

Skal spille en viktig rolle fortsatt, men det foreslås ingen mål for 2030. Kommisjonen vil vente til en evaluering av fremdriften med dagens energieffektiviseringsdirektiv er foretatt senere i 2014.

 

Kilde: Energi og klima,  Norsk klimastiftelses nettmagasin.

Orienterte Stoltenberg: Forskningsprofessor Jon Birger Skjærseth og seniorforsker Per Ove Eikeland skrev boken om industriens respons på EUs kvotesystem. Onsdag orienterte de Jens Stoltenberg om innholdet. Foto: Christina Ulriksen

«Faen, nå har de senket takhøyden igjen. Må huske å kjøpe nye knebeskyttere.» Utbruddet er tittelen på en Tor Åge Bringsværd-novelle fra 1971. Vi siterer den her i anledning ukens nyheter om EUs klimapolitikk. Kommisjonen la onsdag frem et forslag til klimapolitikk hvor kvotesystemet overhales, skjerpes og forblir det vesentligste elementet. CO2-utslipp kuttes til 40 prosent under 1990-nivå – en sterk tilstramning i forhold til målet for 2020 som er 20 prosents kutt. I stedet for knebeskyttere er det altså meningen at industrien skal legge om til mer utslippsgjerrige produksjonsmåter. Men har dette egentlig virket?

Som følge av finanskrisen har prisen på utslippskvoter falt ned mot det meningsløse, og systemet har de siste årene hatt få forsvarere i Norge. Det var nesten som om Jens Stoltenberg sto alene, inntil like over nyttår, da to forskere fra Fridtjof Nansens Institutt skrev en kronikk i Dagens Næringsliv med overskriften: «EUs kvotesystem – verdt å redde?»

Skyttergravsargumentasjonen har ellers dominert i den grad at man som menigmann lurer på om kronikkforfatterne er like dogmatiske som kvotesystemets kritikere, bare fra motsatt grøft. De konkluderte nemlig med at systemet var verdt å redde.

– For all del: Dette er ikke noe spark til den norske debatten. Vi har ingen agenda utover at vi som forskere skal være uavhengige. Vi ville finne ut hvordan europeiske selskaper underlagt systemet faktisk hadde respondert, sier Jon Birger Skjærseth, den ene av de to kronikkskriverne.

Sammen med kollega og kronikkmedforfatter Per Ove Eikeland har han utgitt boken Corporate Responses to EU Emissions Trading. Her presenteres hvordan systemet virket på selskapene frem til finanskrisen slo inn i kvotemarkedet for alvor i 2010/2011. Er funnene da relevante idag? Det er jo i tiden etterpå at systemets store svakhet har vist seg: Med nedgang i energi-intensiv industriproduksjonen har overskuddet av utslippskvoter gjort prisen meningsløst lav.

– De færreste tror krisen har festet seg og vil vare gjennom flere tiår. Under mer normale omstendigheter vil det være nyttig å se på de virkingene vi har studert. Våren 2008 var kvoteprisen tretti euro pr. tonn CO2. Nå er den nede på rundt fem. Fra et nivå på tretti euro og oppover vil vi se de samme virkemåtene som vi fant før finanskrisen, sier Per Ove Eikeland.

 

Gulv. Selskapet Pointcarbon anslo torsdag at hvis EU-kommisjonens samlede forslag blir gjennomført, vil prisen ligge gjennomsnittlig like under 40 euro i perioden 2020 til 2030. Da forutsetter man også at et lenge etterlyst element i EUs klimapolitikk blir vedtatt, nemlig at man ved overflod av utslippskvoter holder tilbake så mye at man får et «gulv» som skal sikre mot for lave kvotepriser.

– Da kvotedirektivet ble vedtatt i 2003, var det ingen som forutså finanskrisen, og slett ikke hvor dyp den ble. Systemet fikk derimot en mekanisme for å justere ned prisen dersom kvoteprisen ble for høy, men ingen hadde tenkt på noe tilsvarende dersom prisen ble for lav. Opplegget som ble presentert onsdag inneholder en slik justering, en regulering som motvirker for lav kvotepris. Sammen med utslippskutt på 40 prosent vil denne mekanismen innebære en kraftig styrking av kvotesystemet, sier Skjærseth.

– Dersom altså forslaget passerer de øvrige EU organer – Rådet og Parlamentet, legger Eikeland til.

– I deres undersøkelser fra tiden før 2008 fant dere at «trusselen» i seg selv om økende kvotepris virket?

– Ja, og antagelsen om fremtidig pris gjaldt lenger enn det markedsmessig var grunn til. Systemet ble revidert i 2008, med virkning fra 2013. Da fikk vi det felles taket som skulle senkes gradvis, og vi ser at det i selskapenes planlegging spilte inn at denne prosessen ikke hadde noe endepunkt. Dette fikk særlig betydning i kraftindustrien, som jo i stor grad er kullbasert.

– Hva virket best av skattlegging i form av en CO2-avgift eller kvotesystemet?

– En avgjørende forskjell er at et kvotesystem er politisk mulig å få vedtatt. EU prøvde å få til en avgift i 1991, og det strandet i 1997. Politisk sett er forskjellen at når kvotene tildeles gratis, blir de en verdi som industrien får. Flinke bedrifter som klarer å redusere mer enn de må, får altså noe å selge. Dette spiller mer på lag med næringslivets virkemåte, forklarer Eikeland.

– Gratiskvotene er jo også et element mange mener har bidratt til det meningsløse ved systemet?

– Det var for å forhindre såkalt karbonlekkasje, altså at de mest konkurranseutsatte bedriftene skulle flytte ut av EU. Men man har gått fra gratisutdeling – på bakgrunn av historiske utslipp – til at de mest energieffektive produsentene setter standarden. Dermed er det blitt et insentiv for alle.

 

Oppjustering. – Hovedinntrykket dere gir er at kvotesystemet har virket, også før det ble ordentlig strengt.

– Det store bildet er at de som har hengt etter nærmer seg dem som leder an. I vår tilnærming ser vi at et selskap ikke kun handler ut fra konkurransesituasjonen, men også at oppmerksomheten rettes mot andre forhold når man utsettes for regulatorisk press, sier Skjærseth.

I kraftsektoren – som jo i stor grad er kullbasert – førte dette til reduksjon av utslipp også før finanskrisen slo inn, og mer satsning på fornybar energi, samt en felles strategi om å gjøre elektrisitetsproduksjon karbonnøytral innen 2050. Dette er støttet av 61 av de største kraftselskapene i Europa. Ellers har energiintensiv industri vært skeptiske, men der har systemet ført til samarbeidsprosesser og tenkemåter rettet mot hvordan de skal kunne hevde seg i et lavkarbonsamfunn i fremtiden, forteller Skjærseth.

– Er det de mest virkningsfulle elementene EU-kommisjonen nå styrker?

– Fornybarmålet de foreslår, 27 prosent fornybar energi, er ingen stor endring. Kuttene i klimautslipp, fra målet om 20 prosent i 2020 til 40 prosent i 2030, er derimot en ordentlig oppjustering, sier Eikeland.

Vi møtte de to da de kom fra Stortinget og samtaler med Jens Stoltenberg. Var det som «tiltalt» i Stortingets høring om Mongstad at han ville bli briefet av forskerne fra Fridtjof Nansens Institutt? Eller i sin nye rolle som sendemann for FN i klimapolitikken?

– Det gjaldt ikke Mongstad-høringen, men han ville vite mer om hva vi hadde funnet ut om hvordan EUs kvotesystem virket innad i bedriftene. Utgangspunktet hans var nettopp kronikken du nevnte.