Lolita i Gudbrandsdalen

Illustrasjon: Marvin Halleraker. www.marvin.no
Illustrasjon: Marvin Halleraker. www.marvin.no

Hvordan i all verden kan han tro at han skal slippe unna?

«Det er Lolita som først erklærer sin kjærlighet til professor Humbert. Alle konkrete fysiske tilnærmelser er hennes initiativ.»

KOMMENTAR

«Kan du noen gang tilgi det jeg har gjort mot deg?» Det er den tilårskomne professor Humbert som sier dette til den sytten år gamle Lolita da han endelig møter henne igjen, tre år etter at hun rømte fra ham sammen med en annen mann. Det hemmelige forholdet mellom den middelaldrende ordføreren i Vågå, Rune Øygard, og en tenåringsjente i bygda tok slutt da hun ble sammen med en gutt nærmere sin egen alder. Da jenta fortalte foreldrene om ordføreren som nærmest forfulgte henne med sms-meldinger, anmeldte de ham til politiet. Siden høsten 2011 har saken gått sin gang, gjennom to rettsinstanser og, ikke minst, i mediene.

Rune Øygard anket på stedet i fjor høst, da dommen på fengsel i fire år falt i tingretten. Han har tatt betenkningstid for å avgjøre om han skal anke dommen fra lagmannsretten torsdag i forrige uke. Straffen lød på ett år og tre måneder. En mild dom mente han selv, hvis han var skyldig i det han er dømt for: jevnlig seksuell omgang med en mindreårig fra oktober 2009 til høsten 2011. Mange reagerte umiddelbart negativt på at Øygard fortsatte å prosedere i pressen, bare én dag etter at den andre dommen falt. Forstår han ikke at det er over?

 

Øygard kjemper for full frifinnelse, med de verktøyene han kjenner fra politikken. Det er ikke vanskelig å tenke seg at telefonen går varm, mellom ekteparet Øygard, forsvarerne i Oslo og lokale støttespillere – selv om Mette Yvonne Larsen de siste ukene har fremstått som stadig mindre overbevist om klientens uskyld. Hvis selvrefleksjon og situasjonsforståelse var målet, ville et gjensyn med Vladimir Nabokovs roman fra 1955, og Adrian Lynes filmatisering fra 1997, være en bedre måte for den tidligere ordføreren og kona Reidun å fordrive kveldene hjemme i sofaen på. Den kunne kanskje ha sparket i gang den helt nødvendige samtalen, om hvordan det kunne skje, hva han tenkte på, og hvordan i all verden han kan tro at han skal komme unna med det? Selv om dommen etter manges mening er altfor mild, er selve domsteksten knusende. Øygards forklaring tillegges ingen vekt.

 

Historien om den middelaldrende mannen og tenåringskjæresten har, ifølge filmomslaget, «opprørt moralister i snart et halvt sekel». Romanen var i en periode totalforbudt i USA, og begge de to filmatiseringene møtte motstand. Lynes kritikerroste film ble boikottet av samtlige distributører i USA, og politiske trusler om å stoppe filmen i England fikk nesten Jeremy Irons, som spiller hovedrollen, til å forlate landet for godt. I filmen er det hans stemme vi hører, hele hendelsesforløpet er fortalt i retrospekt og utlagt som en henvendelse til leseren, og til juryen som skal dømme ham.

Nå er det ikke så mye ved Rune Øygard som minner om Jeremy Irons, men i sms- og Skype-meldingene som ble lagt til grunn i lagmannsrettens domsavsigelse, er det i alle fall et ekko av professor Humberts stemme. Den som nesten ikke orker å se bilder av tenåringen «uten at han får ta på henne». Den som likevel ber om å få se, fordi «skjermen står med ryggen mot ho» (kona Reidun). Øygard skriver som en forelsket mann til en kvinne, og innrømmer at det er «litt skummelt fordi du bare er 14 år, flott fordi jeg er mann». Jenta er ikke redd for at foreldrene skal oppdage dem, fordi: «Ingen kan vel tro det vi har gjort sammen.»

 

Dommen fastslår at innholdet i de flere tusen meldingene mellom de to er fullt ut konsistente med den fornærmede jentas forklaring om et seksuelt forhold. Øygard og jenta snakket til hverandre som et tilnærmet normalt kjærestepar. Når vi i tillegg, gjennom pressens daglige rapporteringer fra rettssalen, har fått vite at Øygard aktivt dyttet henne i armene til en jevnaldrende gutt for deretter å true med å ta livet av seg hvis hun forlot ham, er det ikke bare bildet av en grenseløs og manipulerende voksen, men også en temmelig patetisk elsker som tegner seg. Nå er ingenting av dette siste i seg selv kriminelt, men anføres av aktoratet som «skjerpende». Historien om ordføreren og Lolita i Gudbrandsdalen er foreløpig sørgelig triviell, og ikke som Nabokovs roman, et litterært mesterverk. Men det er den samme galskapen de springer ut av.

 

Det er Lolita som først erklærer sin kjærlighet til professor Humbert. Alle konkrete fysiske tilnærmelser er hennes initiativ. Men det er han som legger forholdene til rette. Når Humbert appellerer til juryen, er det forelskelsen, lidenskapen, han påkaller som eventuelt formildende omstendighet, uten større håp om å bli forstått eller tilgitt. I bilen sammen med Lolita dagen etter deres første natt sammen beskriver han det som «å sitte ved siden av spøkelset av noen han nettopp har drept». Den store forskjellen på Nabokovs professor Humbert og Rune Øygard er at den første erkjenner sitt eget ansvar, til tross for at han er den forførte og bedratte parten. I motsetning til Øygard, som benekter hele forholdet, insisterer Humbert på den romantisk-tragiske kjærligheten til Lolita. Kontrasten mellom Jeremy Irons nedbrutte skikkelse i filmens siste scene, og den offensive eks-lokalpolitikeren som tar imot journalister hjemme i sin egen stue mens kona serverer kaffe, kunne ikke vært større.

Men tilbake til studio. Redd Barna var ute allerede samme dag som dommen falt og argumenterte for at graderingen i loven bør fjernes, slik at sex med barn under 16 er like alvorlig som sex med barn under 14. Årsaken til at straffen i Øygard-saken ble redusert fra fire år i tingretten, til ett år og tre måneder i lagmannsretten, nøyaktig halvparten av det aktoratet ba om, var at Øygard ble frikjent for tiltalepunktet som omfattet samleie med jenta mens hun ennå var tretten år. Flere har i kjølvannet av dommen tatt til orde for at det generelle straffenivået i overgrepssaker mot barn er for lavt. Det er også foreslått å senke den seksuelle lavalderen fra 16 til 14 år, men det er en annen diskusjon.

Ønsket om å kontrollere unge jenters seksualitet er ikke noe nytt fenomen. Få områder har vært, og er fortsatt, omgitt av sterkere tabuer og strengere regler. I mer patriarkalske strukturer enn moderne, vestlige samfunn løser man problemet ved å gifte bort døtrene når de kommer i puberteten. Men hvis vi mener at ungdom er barn til de blir myndige ved 18 år, og at det er for tidlig å tenke på ekteskap i tolvårsalderen: Hvordan beskytte barn mot overgrep fra voksne, i en kultur som i det ytre fremstår mer og mer seksualisert?

Det er mulig å argumentere for at det er jenter mellom nettopp 14 og 16 som er mest sårbare for overgrep. Ikke fordi de er barn, men fordi de er midt imellom barn og voksen, og at det av og til kan være vanskelig å se forskjell. Den gråsonen de befinner seg i tilsier ikke mindre, men mer beskyttelse gjennom loven. Alle som selv har vært eller som har hatt foreldreansvar en jente i denne alderen, vet at det er veldig kort vei mellom den flørtende filmstjernen og barnet.

Vi vet også at det er en forbrytelse hvis en voksen går inn i dette minefeltet av udetonerte sexbomber og forsyner seg. Ingenting er vanligere, og lite er mer potensielt skadelig for jentene, enn å tukle med grensene sine i denne alderen. En absolutt linje, en lysende rød strek ved seksten år, ville ikke forhindre seksuelle forhold mellom barn og voksne. Men den ville gi et tydelig signal til den voksne: Her har vi satt grensen, og skritter du over den så skjærer vi ballene av deg, uansett. Det er ikke formildende, slik forsvaret hevder, at «jenta satte tonen og ordføreren lot seg rive med». Det er det som er overgrepet.

 

mks@morgenbladet.no