– Hele området ligger nær grensen til Somalia. Det er helt flatt, og dekket av rødgul sand. Når en flyr inn, ser en noen små, grønne klumper – det er tornebusker som vokser der, de ser ut som små baller. Og dét er dét. Det er en natur som er veldig lite vennlig, og det er fryktelig varmt. De fire flyktningleirene ligger rundt den opprinnelige byen. Store deler av innbyggerne bor i telt, men noen steder er det bygd opp mer permanente hus av leireblokker, sier Elisabeth Rasmusson, generalsekretær i Flyktninghjelpen, som forrige fredag opplevde å få fire av sine ansatte kidnappet i området hun snakker om: flyktningleiren Dadaab, en by på størrelse med Oslo i det nordøstlige hjørnet av Kenya.
Mer enn 500 000 flyktninger bor der, etter å ha flyktet fra nabolandet Somalia på grunn av krig, tørke og mangel på mat. De som har vært der lengst, har vært der siden 1991.
– Mange barn har aldri sett annet enn livet i flyktningleiren, sier Rasmusson.
Under den voldsomme tørken i Somalia i fjor, vokste leiren kraftig: Rundt 200 000 flyktninger rømte fra naturkatastrofen og bosatte seg i leiren.
Stadig farligere. Mandag ble de fire hjelpearbeiderne løslatt, etter en helg i fangenskap. I mellomtiden ble to kirker utsatt for dødelige angrep ti mil unna, i den kenyanske byen Garissa. Minst 15 personer mistet livet da maskerte menn skjøt kirkegjengere og kastet granater inn i kirkene. Angrepet var en av de verste terrorhandlingene i Kenya på mange år.
Disse to hendelsene er ikke de eneste tegnene på at det blir stadig farligere å oppholde seg nær grensen til Somalia. I oktober i fjor ble to spanske feltarbeidere fra Leger uten grenser bortført fra samme område som de norske hjelpearbeiderne. De er fortsatt savnet. Og så sent som 25. juni ble tre personer drept i et granatangrep i Mombasa, litt lenger sør på den kenyanske kysten.
Flere kidnappinger. Stig Jarle Hansen, førsteamanuensis ved Universitetet for miljø- og biovitenskap i Ås, har forsket mye på Somalia, og står selv på farten til hovedstaden Mogadishu når vi treffer ham på telefonen. Han mener det lenge har vært relativt risikofylt å jobbe i det nordøstlige Kenya, men at kidnapping har blitt mer vanlig det siste året. Bak kidnappingene kan den somaliske islamistorganisasjonen Al-Shabaab stå, men det kan like gjerne være andre grupper som vil utnytte den ustabile tilstanden i landet til sin fordel.
– Noen av dem har forbindelse til piratkartellene lenger nord, men langt fra alle, sier Hansen, som også har forsket på piratene som herjer Aden-bukta med base i Nord-Somalia.
God behandling. Det er ikke kjent hvem som kidnappet de fire hjelpearbeiderne fra Flyktninghjelpen. Elisabeth Rasmusson var selv i bilkolonnen som ble angrepet, men hun var ikke blant de som ble kidnappet. Hun sier de fire har fortalt at de under omstendighetene fikk god behandling av dem som berøvet dem friheten.
– Etter at kidnapperne hadde kvittet seg med sjåføren, som ble drept i angrepet, sa de at gislene skulle ta det med ro, at de ville behandle dem ordentlig. De var vennlige og ga dem mat og vann, de fikk hvile gjennom dagen, da de lå i skjul. En av de fire hadde dårlige sko, en annen et skuddsår, og det tok kidnapperne hensyn til. Siste dag bar de ryggsekkene til gislene. De nærmest unnskyldte seg og sa at de bare var fattige menn som hadde barn og trengte penger. Under forholdene fikk de en bra behandling. Men det fins ingen unnskyldning, ingen aksept, for en slik handling, sier Rasmusson.
Uprofesjonelle. Stig Jarle Hansen sier han har fått opplysninger om at det sannsynligvis er en gruppe fra en klan ved navn Marehan som står bak kidnappingen av de fire fra Flyktninghjelpen. Gruppen er antakelig bare løselig tilknyttet Al-Shabaab.
– De vil ha penger, men også si «her er vi». De føler seg marginalisert i den prosessen som foregår, sier Hansen.
Han mener generelt at uerfarne kidnappere utgjør en enda større trussel enn de som har erfaring fra piratvirksomhet.
– Piratene vet hvordan man skal behandle gislene og hvem de skal kontakte for å få løsepenger, det vet ikke disse kidnapperne. Uprofesjonaliteten gjør disse situasjonene styggere, sier Hansen.
Sprer frykt. Langt mer profesjonelle er organisasjonen Hansen tror sto bak angrepet i Garissa: den militante islamistiske organisasjonen Al-Shabaab. «De unge» steg opp av asken fra den islamistiske organisasjonen Supreme Islamic Courts Union (ICU), som Etiopia mente de hadde klart å bekjempe i 2007, da landet gikk inn i Somalia i et forsøk på å rydde opp. Det er Al-Shabaab som de siste årene har tatt kontroll over store deler av Somalia, med mål om å gjøre landet om til en konservativ, islamsk stat styrt etter sharialov. Nå taper Al-Shabaab terreng i Somalia, takket være opptrappet innsats det siste halve året fra Den afrikanske unions styrker i Somalia, Amisom, med Kenya, Uganda og Etiopia i spissen, og den somaliske overgangsregjeringens egne soldater. I vår ble en viktig seier vunnet da Al-Shabaab ble kastet ut av hovedstaden Mogadishu, som nå kontrolleres av Amisom og overgangsregjeringen (TFG).
Islamistenes tilbakegang får direkte og farlige konsekvenser i Kenya, som under det siste kirkeangrepet i Garissa, sier Hansen.
– Jeg hadde i grunn regnet med mer av dette slaget fra Al-Shabaab. Hver gang de har tapt militært og diplomatisk, har de slått til med terror. Dette er billig symbolpolitikk: De er uten makt, men viser likevel at de har en viss makt og er villige til å gjøre noe med den, sier han.
Hevnaksjoner. Med andre ord: Når Al-Shabaab møter motstand på hjemmebane, blir det desto viktigere å spre frykt andre steder. Sommeren 2010 ble 74 mennesker drept da Al-Shabaab slo til mot en menneskemengde som var samlet for å se fotball-VM i den ugandiske hovedstaden Kampala. Uganda er den største leverandøren av troppestyrker til Amisom.
Nå er det altså Kenya som rammes.
– Al-Shabaab er ekstremt kritiske til at Kenya har gått inn i Somalia som del av Amisom. De utfører hevnaksjoner, sier Elisabeth Rasmusson.
Mange etniske somaliere er bosatt i det nordlige Kenya, og det ryktes at Al-Shabaab har fått fotfeste også der.
Samtidig var nettopp terrorangrep og kidnappinger en av hovedårsakene til at Kenya sluttet seg til Amisom med flere tusen soldater i vår. Enda større konsekvenser enn når hjelpearbeidere kidnappes, har det nemlig for Kenya når turister blir bortført, eller verre, drept.
Signal til verden. Og nettopp det var det som skjedde to ganger i fjor høst. Først da et par ferierte på et eksklusivt sted i Kiwayu, på den nordlige delen av den kenyanske kysten. Fem menn stormet inn og drepte en mann i 40-årene, før de forlot stedet med kona hans som gissel. Mindre enn en måned senere ble en funksjonshemmet, fransk kvinne kidnappet fra swahiliøya Lamu, få mil lenger sør. Ikke lenge etter døde kvinnen under fangenskap i Somalia.
– Slike hendelser er for Kenya omtrent som det ville være for oss om noen bombet oljefeltet Ekofisk. Turisme, blomster og kaffe er det som gir Kenya utenlandsvaluta. Det er derfor Kenya ønsker å skape en trygg buffer i grenseområdet til Somalia, så man ikke får disse kidnappingene. Angrepet i Garissa er også en hendelse av denne typen, som sender et signal til omverdenen om at det ikke er trygt i Kenya, sier Hansen.
Klar strategi. I takt med at Amisom og TFG klarer å presse Al-Shabaab stadig mer på defensiven, kan Kenya sannsynligvis vente seg stadig nye terrorangrep inntil Al-Shabaab er nøytralisert og det er opprettet stabilitet i Somalia. Og det kan ta tid. Amisom står med rundt 17 000 soldater i Somalia, og skal i tillegg være i ferd med å trene opp over 20 000 somaliske TFG-soldater. Men det er ikke sikkert alle disse soldatene engang eksisterer annet enn på papiret, sier Hansen, og uansett om de gjør det, vil de ha vanskeligheter med å kontrollere hele den store, somaliske landsbygda. Dermed kan Al-Shabaab bruke en strategi de har benyttet seg av tidligere, med hell.
– Al-Shabaab sliter, men det er et åpent spørsmål hvor mye. De hadde det tøft i 2007, men da ventet de, og presset ut medlemmer av overgangsregjeringen ved hjelp av geriljavirksomhet og snikmord. De red stormen av, mens de samtidig spredte frykt og viste at de var der ved hjelp av terroraksjoner. Jeg tror strategien vil være den samme denne gangen, sier Hansen.
Tidligere i år sluttet Al-Shabaab seg til Al-Qaida. Hansen tror imidlertid ikke det hjelper dem noe særlig.
– Al-Shabaab og Al-Qaida er i same situasjon, de taper begge terreng. Al-Qaida har ikke noen ressurser å flytte over til Al-Shabaab, sier Hansen.
Må vurdere sikkerheten. Det er liten tvil om at skremselsstrategien har effekt. Norske medier meldte denne uken at Flyktninghjelpen ikke utelukker at de vil trekke seg ut av Dadaab. Generalsekretær Rasmusson understreker at det ikke betyr at de vurderer å trekke seg ut – det er en nyanseforskjell der – men hun er klar på at de nå trenger å evaluere hendelsen og sikkerheten i leiren grundig, og at det helst bør komme på plass noen nye sikkerhetstiltak for at de skal kunne fortsette arbeidet der. FNs høykommisær for flyktninger, som har det overordnede ansvaret for leiren, er i full gang med å se på hva som kan gjøres med sikkerheten i leiren, forteller hun.
Inntil videre har Flyktninghjelpen satt alle prosjekter som ikke er helt livsnødvendige, på vent. Som bygging av nye hus og latriner. Den sanitære situasjonen i leiren er stort sett tilfredsstillende, sier Rasmusson, men noen steder begynner latrinehull å fylle seg opp. Graves det ikke da nye hull, kan det resultere i utbrudd av kolera.
Også utdanningsprosjektene til Flyktninghjelpen er satt på vent, riktignok delvis fordi det nå er sommerferie. Dette er et område hvor behovet er stort: ifølge Rasmusson har 165 000 av de 250 000 barna som bor i leiren ingen skolegang.
De ansatte viktigst. – Har dere ikke også tidligere vært klar over risikoen for at noe slikt som dette kunne skje?
– Jo, det skjedde jo med Leger uten grenser i oktober i fjor. Flyktninghjelpen er til stede i over 20 land, hvert av dem preget av krig og konflikt, og det er i de mest kompliserte situasjonene behovet for humanitær assistanse er størst. Det har gått ekstremt bra – til nå. Denne hendelsen er det verste som har skjedd Flyktninghjelpen noen gang, sier Rasmusson.
– Der situasjonen er verst, er behovet gjerne størst. Er ikke det et sterkt argument for å bli værende i Dadaab?
– Jo, og vi ønsker på det sterkeste å finne en måte å kunne gjøre det på. Men det viktigste er sikkerheten til våre ansatte. Hvis vi tvinges til å velge, prioriterer vi dem, sier Rasmusson.
Ingen kommentarer