UTENRIKSANALYSE
Det libyske overgangsrådet (NTC), som for et år siden var en bred koalisjon av libyske opposisjonelle, er i dag en svak og obskur samling revolusjonære og stammeledere uten evne til å hevde autoritet over Libyas territorium. 500 milits-grupper nekter å la seg avvæpne. En væpnet gruppe «tok» nylig flyplassen i Tripoli for å presse NTC. Den mektige Zintan-militsen fengslet en delegasjon fra Den internasjonale straffedomstolen i Haag, og en kirurg utsendt av helseministeren for å avsette en korrupt sykehusdirektør i Tripoli ble nesten torturert til døde på sykehuset. Angivelig av Libyas nyetablerte sikkerhetsstyrke – den øverste sikkerhetskomiteen.
Som om ikke dette var nok: Oppgjør mellom væpnede grupper tar stadig liv, oljerike Barqa i øst går med separasjonstanker, og klassiske jihadister har trappet opp angrep på amerikanere, briter og Det internasjonale Røde Kors.
Kan virkelig et valg gjøre en forskjell i en slik situasjon? Ja. Valget er den viktigste og eneste vei ut av Libyas stadig dypere krise.
Landet som i fjor mottok 588 norske bomber by air skal avholde sitt første frie nasjonale valg på 60 år den 7. juli. 200 medlemmer skal velges til en nasjonal kongress – en konstituerende forsamling som skal ta landet inn i neste fase av overgangsprosessen.
De utvalgte skal plukke ut en grunnlovsgruppe på 60 medlemmer, utpeke en ny regjering, og sitte med kontroll over nasjonal sikkerhet, utenrikspolitikk og forvaltning av olje-inntektene inntil valg på nasjonalforsamling kan holdes under en ny grunnlov.
Det er kun i Libya at den arabiske våren har ført til revolusjon. Mens man i Tunisia og Egypt har beholdt staten, og nå kjemper mot regimenes overlevninger der, er det tabula rasa i Tripoli. Gaddafi var staten. Nå er staten borte. Slik minner Libya om Irak etter 2003 – bare uten okkupasjonsstyrker. Også i Libya er problemene i stor grad et resultat av måten krigen om makten ble ført på.
Det var Nato og våre bombefly som gjorde seieren over Gaddafi mulig. Slik kunne løse grupper uten tilstrekklig disiplin, organisering eller ledelse fordrive regimet. Men ingen enkelt aktør på bakken kunne kreve den naturlige autoriteten som følger av å ha vunnet en militær seier over en statsmakt. Fravær av okkupasjonsstyrker er for så vidt en god ting. Men ingen andre var der i stedet. De som proklamerte seg som nye sikkerhetsstyrker, hadde verken mer eller mindre rett eller autoritet enn andre militsgrupper.
Dette var ikke et problem under krigen, fordi Nato var i luften, og vil neppe være det i fortsettelsen, fordi seieren eies av mange. Men det er dette Libya lider under nå.
NTC har forsøkt å samle de væpnede gruppene. Men mangel på tillit til NTC er nettopp kjernen i problemet. Brigaden som nylig tok flyplassen, ønsket klarhet i hva nettopp NTC hadde gjort med lederen deres. Situasjonen løste seg i løpet av timer uten at noen ble skutt eller skadet. Militsen som har anholdt fire advokater fra Den internasjonale straffedomstolen stoler ikke på NTC, fordi en tidligere utlevering endte med asyl i Frankrike. Ironien er at gruppens egentlige formål – å stille Gaddafis sønn Saif al-Islam for retten i Libya – blir mindre sannsynlig som følge av anholdelsen deres.
Mange væpnede grupper vil altså ikke oppgi våpnene så lenge det er NTC som sitter i Tripoli, og det ikke finnes en legitim, representativ autoritet de har tillit til. Tanken er at valget skal endre på dette.
Men det finnes også andre typer væpnede grupper i Libya. Gaddafi-lojalister opererer fortsatt noen steder, og regelrette slag utkjempes mot disse kreftene. Andre sammenstøt kommer av feider om kontroll av smuglerruter eller mellom halvkriminelle klaner. Imidlertid har koordinering mellom de større militsene økt. De opererer som forhandlere mellom stridende grupper, og som ordensmakt overfor gjenger og annen kriminalitet. For om man ser situasjonen i Libya under ett, har den type lovløshet som man burde forvente av slike anarkiske forhold i liten grad materialisert seg.
Og det synes ikke å være for sent. Ledere for de store militsene gjentar stadig at dersom vi får et nasjonalt lederskap vi har tillit til, vil vi underkaste oss.
Det er også beroligende at den folkelige motviljen fortsatt er sterk – og selektiv. Da 300 menn med sorte jihadistflagg gjorde entré i Benghazi nylig, ble de regelrett jaget på flukt av byens kvinner og menn.
Selv om bildet av væpnede gruppe er urovekkende, er det fortsatt ikke underliggende strukturer som tilsier at Libya er på vei mot noen permanent konflikt-tilstand. Militsgrupper alene gjør ingen krig.
Og libyere er svært motiverte for valg. 78 prosent av de stemmeberettigede registrerte seg i mai. Valget måtte deretter utsettes tre uker, fordi interessen var overveldende.
Ett dilemma er hvilket omfang utrenskningen av det gamle regimets medløpere skal ha. Den såkalte Kommisjonen for integritet og patriotisme håndterer en «av-Gaddafiseringsprosess», og bestemmer hvem som har hatt så nære bånd til Gaddafis regime at de skal ekskluderes fra det nye Libya.
På embedsmannsnivå har man valgt pragmatiske løsninger, og én tredel av den gamle politistyrken blir nå gjeninnsatt. På politisk nivå er det strengere. En lang liste grunner ekskluderer kandidater fra å stille til valg. Av 4000 individuelle kandidater har kommisjonen disket 320, mens ytterligere 650 er blitt fjernet av en egen valgkommisjon.
Det geografiske, sosiale og kjønnsmessige utvalget har vært gjenstand for kritikk, men det er i det minste kjemisk fritt for gammel-Gaddafister på listen over de 2500 (og 90 kvinner) som konkurrerer om de 120 plassene som er reservert for enkeltstående kandidater.
Over hundre politiske partier slåss om de resterende 80 setene. De fire partiene som antas å dominere valgresultatet, minner om konstellasjoner i nabolandene: Libyas brorskapsparti Rettferdighetspartiet ledet av Mohamed Sowan, salafist-partiet Det libyske nasjonale parti, en koalisjon av liberale partier kalt Alliansen av nasjonale krefter, og til slutt en gammel opposisjonsbeveglse med sterke bånd til øst-Libya, Nasjonalfronten.
En betydelig svakhet har vært den korte tiden som politiske partier har hatt til å etablere seg. Men det er enighet om at det haster med valg. I et forsøk på forhindre visse eksesser i det rudimentære politiske klima som et tidligere diktatur jo er, ble det forbudt å opprette partier basert utelukkende på «stamme-tilhørighet eller religion». Dette vakte en viss undring i islamistenes rekker, som også i Libya forventes å gjøre et betydelig innhugg i folkevalgte organer.
Av ulike årsaker er det en mer teologisk og streng versjon av politisk islam som ligger an til å få vind i seilene i Libya enn i nabolandene Tunisia og Egypt. Det er ikke utenkelig at dette er et føre-var grep som skal gi en mulighet til å holde islamistene i ørene dersom de blir for mektige og steile i fortsettelsen.
For også i Libya er valget en viktig milepæl i overgangsprosessen. Men det viktigste valget skal bidra til, er å fullføre det den militære offensiven ikke maktet – å fremme ledere som kan ta over etter Gaddafi, før Libya faller fra hverandre.
Cecilie Hellestveit er forsker ved International Law and Policy Institute (Ilpi) i Oslo.
Ingen kommentarer