Midt i dagens Europa, i Ungarns hovedstad Budapest, sitter en regjering med to tredels flertall i parlamentet og produserer kontroversielle lover på løpende bånd. Landets rettsvesen forsøker å bremse noen av beslutningene, men statsminister Viktor Orbáns Fidesz-parti svarer med å senke dommernes pensjonsalder med tolv år, slik at han kan fylle opp den dømmende makt med «sine» folk.
Hva skal EU gjøre? Sist EU straffet et medlemsland som unionen fryktet var på vei i autoritær retning, var i 2000, da Jörg Haiders Frihetsparti ble en del av Østerrikes regjering. I ettertid har mange ment at den diplomatiske boikotten var en dårlig idé, kanskje til og med kontraproduktiv. I dag uttrykkes det frykt for at internasjonale straffetiltak mot Ungarn vil styrke landets ultranasjonalister i det enda mer ytterliggående Jobbik-partiet, som allerede brenner EU-flagg i gatene.
Men EU kan ikke forholde seg passivt hvis Ungarns befolkning mister grunnleggende rettigheter, ganske enkelt fordi Ungarn da bryter med unionens regelverk. Både den ungarske opposisjonen og Europaparlamentet presser på for at EU skal ta grep. EU-kommisjonen har svart med i første omgang å erklære at tre av Ungarns nye lover strider mot EU-traktater. Samtidig truer de største EU-landene med at Ungarn kan se langt etter kriselån fra Det internasjonale valutafondet (IMF) om de ikke skjerper seg. Men ingen vet hva neste skritt vil være, dersom Ungarns regjering bare reagerer med et skuldertrekk.
Mulig sammenbrudd. – Tiden er uansett knapp, sier Øst-Europa-forsker Andreas Pribersky ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Wien til Morgenbladet.
Han ser Ungarns økonomiske situasjon som den mest akutte krisen:
– Det er veldig tøft i Ungarn nå. Riktignok ikke helt som Hellas ennå, men går du en tur rundt i Budapest, ser du krisetegn overalt. Mange av de som har penger flytter dem over til Østerrike, og det spekuleres i at et sammenbrudd er nært forestående. Noen tror regjeringen styrer bevisst mot kollaps slik at de kan sikre seg ubegrenset makt, men det tror jeg ikke på.
Pribersky konkluderer at Ungarns akutte behov for økonomisk krisehjelp utgjør EUs beste mulighet til å få dem til å lytte. Han råder kommisjonen til å opptre konsekvent og i pakt med eksisterende regelverk:
– Orbans regjering prøver å spille det politiske kortet ved å appellere om støtte fra sine kolleger i andre europeiske konservative partier, og slik sette EU-land opp mot hverandre. Men flere av de lovendringene han har drevet igjennom er et rettslig anliggende for EU, inkludert den nye medieloven som rammer opposisjonen. EU må derfor fokusere på å kreve at det felles regelverket respekteres.
Ideen om å frata Ungarn stemmeretten i EU, slik flere medlemmer av Europaparlamentet har tatt til orde for, har Pribersky svært liten sans for:
– Da tror jeg de bare oppnår å fyre opp under nasjonalismen. Folk fra Fidesz deltar allerede i Jobbiks demonstrasjoner. Situasjonen kan bli svært ubehagelig, landet er helt på grensen nå.
Gulrot. Enda mer problematisk er utformingen av EUs straffetiltak overfor Hviterussland og Ukraina, to ikke-medlemmer uten forpliktelser overfor unionens regelverk. Det betyr at handlingsrommet spenner fra ignorering til total politisk, kulturell og økonomisk boikott, basert på en avveining av hva man tror er mest formålstjenlig.
I Hviterusslands tilfelle, hvor Aleksandr Lukasjenko har styrt med hard hånd siden 1994, forsøker EU å unngå at sivilbefolkningen straffes, ved at sanksjonene målrettes mot et par hundre enkeltpersoner i eliten. De får ikke innreise til EU, og deres bankkonti i EU-land er fryst.
Når det gjelder Ukraina, hvis demokratiske utvikling synes reversert de siste årene, prøver EU seg frem med gulrot i stedet for pisk. Avtaler om visumfrihet og frihandel, som det har vært forhandlet om i årevis, ble lagt på is etter at tidligere statsminister Julia Timosjenko ble fengslet i fjor. Signalet til landets ledere er altså at dersom de skjerper seg, vil de belønnes med avtaler de selv lenge har ønsket.
Flere forsøk. Men hvorfor ble akkurat disse sanksjonsformene valgt? Ligger det en form for «sanksjonsvitenskap» bak, eller er den prosaiske sannheten at EU-landene har ulike meninger og at reaksjonene bare speiler det eneste kompromisset de kunne enes om? Andrew Wilson fra School of Slavonic and East European Studies ved University College i London vurderer spørsmålet slik:
– Sanksjoner er ikke en vitenskap, politikk vil alltid gjøre seg gjeldende. EU-medlemmene har utvilsomt ulike synspunkter, men i tilfellene Ukraina og Hviterussland har de tross alt klart å produsere mye konsensus.
Wilson legger til at EU gjennom mange år har prøvd seg frem for å finne ut hva som virker best:
– I tilfellet Hviterussland har de prøvd både isolasjon, engasjement og samarbeid med opposisjonen. Nå tror jeg de har funnet den riktige formen, ved å isolere folkene på toppen samtidig som de strekker ut en hånd til det sivile samfunnet. Jeg sier ikke at det er verdt å forvente noen voldsomme resultater, men formularet er nok riktig.
En rød linje. Wilson er aktuell med boken Belarus: The Last European Dictatorship. Der konkluderer han at Lukasjenko har lånt så mye penger for å dempe folkets misnøye gjennom velferdsgoder, at gjelden ikke lenger lar seg betjene:
– Følgelig er det uansett bare et spørsmål om tid før han ikke lenger kan holde både eliten og folket fornøyde.
Wilson betrakter Ukraina som en mer kompleks utfordring, hvor det er svært vanskelig for EU å skape en felles politikk:
– Like før jul landet EU på en beslutning om at døren fortsatt skal stå åpen, forutsatt et krystallklart krav om Timosjenko slippes fri. Ved å trekke den røde linjen i en sak som har med rettssikkerhet å gjøre, noe som også er et essensielt krav i EUs «østlige partnerskapsavtaler», sender de i hvert fall ikke irrasjonelle signaler. Heller ikke her er det stor grunn til å vente noen revolusjonerende resultater, men holdningen virker fornuftig.
Improvisasjon. Klaus Segbers, professor i statsvitenskap ved Institutt for Øst-Europa-studier ved Freie Universität i Berlin, sier til Morgenbladet at den store utfordringen i EUs sanksjonspolitikk er å bygge riktig «insentivstruktur»:
– I realiteten finnes det intet veikart for hvordan Ukraina og Hviterussland skal håndteres. Det mest rasjonelle EU kan gjøre er derfor å behandle dem likt med andre utenforland som ønsker å styrke samarbeidet med unionen. Da må de først følge kriteriene for de østlige partnerskapsavtalene, og senere, dersom medlemskapsforhandlinger blir aktuelt, må de måles opp mot Københavnkriteriene.
Københavnkriteriene beskriver blant annet politiske og rettslige krav som kandidatland må oppfylle for å få EU-medlesmskap.
Men heller ikke Segbers er optimist med tanke på hvilke resultater som kan oppnås i den nærmeste fremtid:
– Ukraina og Hviterussland, i likhet med ethvert tema som har med EU-utvidelse å gjøre, står ikke høyt på agendaen i noe EU-land nå. EU har helt andre utfordringer å stri med. Dessuten er det veldig vanskelig å forholde seg til regimene i Kiev og Minsk. Ukraina har ulike grupperinger som drar i forskjellige retninger, det er vanskelig å vite hvem man skal snakke med. Og i Hviterussland virker det som om Lukasjenko ikke forstår hvilken krise landet befinner seg i, mens opposisjonen ikke er samlet. EU kan ikke annet enn å improvisere, basert på et selvbilde som sier at noe, tross alt, må gjøres.
Et vågestykke. Professor George A. Lopez ved Kroc Institute for International Peace Studies ved det amerikanske University of Notre Dame har forsket mye på ulike sanksjonsregimer. Han sier til Morgenbladet at EUs sanksjonsprosesser er unike globalt, fordi de går ut over FNs sikkerhetsråds resolusjoner og retter seg mot land som ikke følger spillereglene i EUs regionale system:
– Du vil finne eksempler på at land som Canada og USA straffer enkeltpersoner som er ansvarlige for brudd på demokratiske og menneskerettslige standarder. Men de gjør det bare mot land som ligger langt unna. EU påtar seg en enorm belastning ved å engasjere seg på denne måten i sitt eget nabolag.
Lopez tror det er fornuftig av EU å assosiere seg med de «gode kreftene» i Ungarn, men er mer i tvil når det gjelder resultatene av presset mot Ukraina og Hviterussland:
– Disse landene er så sårbare og topptunge at selv noe så målrettet som sanksjoner mot interessene til utvalgte personer i eliten kan føre til negative konsekvenser for hele økonomien i landene. Og er det noe som er helt sikkert, så er det at økonomisk kollaps i disse nabostatene ikke er i EUs interesse.
Ettergivende EU. Forskerne er altså avmålte når det gjelder EUs sjanse til å oppnå resultater gjennom sanksjoner, men likevel anbefaler ingen av dem passivitet. Troen på at det kreves en aktiv holdning, finner også gjenklang blant de mange menneskerettighetsorganisasjonene som gjennom en årrekke har arbeidet «på bakken» i de autoritære østeuropeiske landene:
– Opposisjonen i Hviterussland har lenge ønsket at EU skal føre en tøff isolasjonspolitikk, men vi mener det mest effektive er å utvide samarbeidet og de internasjonale forbindelsene, både økonomisk og kulturelt, forteller Berit Lindeman i Den norske helsingforskomiteen.
Hun mener likevel at EU har vært for ettergivende:
– Da oppsisjonslederen Aleksandr Kozulin ble løslatt fra fengsel i 2009, reagerte EU med å suspendere sanksjonene, og tilbød overføringer på tre milliarder euro dersom Lukasjenko tillot gjennomføringen av et ekte demokratisk valg. Vi mente derimot at en enkelt løslatelse ikke fortjente å belønnes så sterkt, og det viste seg da også at Lukasjenko raskt kastet alt på båten, og begynte med nye massearrestasjoner.
Mer kan gjøres. Selv om Lindeman støtter EUs sanksjonspolitikk, mener hun det finnes flere rom for forbedringer som kan få tiltakene til å virke mer effektivt:
– For det første har det vist seg at noen EU-land er slepphendte med å håndheve handelsrestriksjonene. Det har også kommet rapporter som tyder på at heller ikke visumnekten for de utvalgte i eliten etterleves like effektivt overalt. Her trengs det en mer konsekvent linje.
Hun legger til at EU også kan ta andre grep som er mer målrettede overfor sivilbefolkningen:
– Dersom EU virkelig vil unngå at det hviterussiske sivilsamfunnet isoleres, burde de fjerne avgiften på visumsøknader. Den er på 60 euro nå, og i praksis betyr det en stengt dør for brorparten av borgerne i et relativt fattig land.
Lindeman tror i likhet med Andrew Wilson at det sterkeste virkemiddelet uansett vil være av økonomisk art:
– Hviterussland befinner seg nå i en økonomisk krise, og Lukasjenko vil bli helt avhengig av internasjonal hjelp. Det vil ha svært stor betydning om EU blokkerer lån fra IMF, inntil alle politiske fanger er løslatt.
Lyspunkt. Når det gjelder Ukraina, støtter Lindeman frysningen av frihandelsavtalen, og hun ser også positive endringstrekk ved EUs generelle tilnærming til landet:
– Mange ukrainere synes de er blitt stemoderlig behandlet av EU gjennom mange år. De føler at de ikke er blitt møtt med en utstrakt hånd, men i stedet satt i bås med mer perifere land som Armenia og Aserbajdsjan. Dette har EU nå forstått, og det ser ut til at de engasjerer seg sterkere overfor sivilsamfunnet. Vi beklager at Norge ikke har engasjert seg i dette, men etter fengslingen av Timosjenko tror jeg mange har fått øynene opp også her til lands.
TIDSLINJE
Hviterussland
1994: Aleksandr Lukasjenko blir president, og styrer med hard hånd i det som etter hvert blir kalt Europas siste diktatur. EU gir opp forsøket på å bygge en partnerskaps- og samarbeidsavtale med Hviterussland allerede i 1997, og i 2004 kommer de første sanksjonene. EU innfører da innreiseforbud for tjenestemenn som antas å være ansvarlige for at politiske forsvinninger ikke etterforskes.
2006: Etter et parodisk valg, hvor opposisjonen trakasseres og Lukasjenko vinner med 85 prosent av stemmene, reagerer EU med å utvide sanksjonene til å omfatte enda flere personer. Et hundretalls mennesker nært knyttet til regimet får ikke bare innreiseforbud til EU, deres bankkonti i EU-land fryses også.
2009: Lukasjenko har vist flere tegn til ettergivenhet, han løslater blant annet opposisjonsleder Aleksandr Kozulin fra fengsel. EU svarer med å suspendere sanksjonene, og lover å støtte Hviterussland med milliardbeløp dersom regimet tillater et demokratisk valg året etter.
2010: Valget gjennomføres med alle tenkelige brudd på demokratiske prinsipper, blant annet foretas det massearrestasjoner. EU gjeninnfører sanksjonene, og fører også flere bedrifter tilknyttet regimet opp på svartelisten.
Ukraina
1994: Ukrainske myndigheter erklærer at de ønsker å arbeide for et fremtidig EU-medlemskap, og signerer den første i en lang rekke av ulike samarbeidsavtaler med EU. Men relativt lite kommer ut av dette i praksis.
2004: Oransjerevolusjonen gjennomføres, som protest mot valgfusket som gjorde at Viktor Janukovitsj vant presidentvalget. Demonstrantene lykkes, i nyvalget vinner deres kandidat Viktor Jusjtsjenko (til høyre på bildet). Han fremstår som en liberal og vestvendt leder, og mange håper at integrasjonen med EU skal skyte fart.
2010: De mange forsøkene på tilnærminger mellom EU og Ukraina har ikke ført frem, delvis fordi EU er «utslitt» etter den siste store østutvidelsen. En avtale om frihandel og visumfrihet er nå det beste de kan håpe på. Men Ukraina fremstår også mindre tilpasningsvillig, og vedtar lover som reverserer noen av reformene etter oransjerevolusjonen, knyttet til rettsstaten og maktfordelingsprinsippet. Viktor Janukovitsj gjør comeback og vinner presidentvalget.
2011: Tidligere statsminister Julia Timosjenko (til venstre på bildet) dømmes til syv års fengsel. Begrunnelsen er «maktmisbruk» under hennes tjenestetid, men opposisjonen og EU-politikerne er overbeviste om at Janukovitsj personlig står bak og vil straffe henne av politiske årsaker. EU svarer med å nekte å ratifisere avtalen om frihandel og visumfrihet som Ukraina lenge har ønsket.
Ungarn
1998: Ungarn begynner forhandlinger med EU om medlemskap. I tråd med de såkalte Københavnkriteriene gjennomfører de dermed reformer som blant annet styrker rettsstaten og menneskerettighetene.
2003: 85 prosent av folket sier ja til EU-medlemskap i en folkeavstemning (bildet). Året etter blir de tatt opp som fullt medlem.
2006: Ungarn opplever de største demonstrasjonene siden kommunismens fall, etter at en privat tale holdt av statsminister Ferenc Gyurcsány offentliggjøres. Her sier han blant annet at sosialistpartiet hans hadde løyet for å komme til makten.
Det konservative partiet Fidesz gjør et brakvalg med 53 prosent av stemmene og to tredels flertall i parlamentet. I tillegg får det høyrepopulistiske partiet Jobbik 17 prosent av stemmene. Fidesz bruker flertallsposisjonen til å kjøre igjennom 200 lovendringer, konstitusjonelle inkludert, hvor både rettsvesenets og medienes uavhengighet begrenses. Flere EU-institusjoner begynner etter hvert å kritisere landet, og ved årsskiftet 2011/2012 varsler EU-kommisjonen at de vil trekke Ungarn for retten for brudd på fellesskapets regelverk.
Ingen kommentarer