Tilbake til kulturen!

Eksistensielle spørsmål om hvem vi er og hvor vi kommer fra, har nå fått et deilig håndfast svar: DNA. Det skriver den danske vitenskapsjournalisten og Morgenbladet-skribenten Lone Frank i boken Mit smukke genom (2010), der hun forteller hvordan det oppleves å få hele sitt biologiske arvemateriale utlagt og fortolket: «Velkommen til det genetiske supermarkedet». Henvisningen til supermarkedet viser til det faktum at en fullstendig kartlegging av ens personlige genom nå er tilgjengelig for alle og enhver. Den avanserte og tidligere svært kostbare genteknologien har gjennomgått en demokratiseringsprosess, ikke ulikt det som skjedde med datateknologien. Fra å være et nytt og dyrt verktøy for en samfunnselite, er den personlige computeren (eller mac-en) blitt noe alle har råd til og en naturlig del av livet i moderne, utviklede samfunn. En fullstendig oversikt over dine genetiske forutsetninger er bare cirka 6000 kroner og et tastetrykk unna. Det store spørsmålet er hvilken nytte du har av informasjonen, og hvilken bruk vi som samfunn vil gjøre av den. Den biologiske vendingen som tv-serien Hjernevask reklamerte for, må ses i sammenheng med de humanistiske fagenes dalende popularitet. Vendingen, fra kulturen og mot naturen, skjøt for alvor fart da det første råutkastet av det menneskelige genomet forelå i 2001. Genomutkastet ble presentert med stor patos, av daværende president Bill Clinton og statsminister Tony Blair. Det var «Livets bok» som var funnet. Intet mindre. Glem Bibelen og Koranen. Her har vi den vitenskapelige sannheten, et helt nytt utgangspunkt for å lese og forstå menneskelivet. Svarene ligger, som kjent, i genene. Livsvitenskap, eller life science, er for tiden mer populært enn menneskevitenskap ved landets største utdannings- og forskningsinstitusjon, Universitetet i Oslo. Livsvitenskap er alt som har med det biologiske å gjøre, kombinert med fag som medisin og fysikk. Naturvitenskapene strutter av selvtillit. Ingen spørsmål er for store. Livets gåte kan løses. Det er ikke vanskelig å dele rektor Ole Petter Ottersens begeistring, i kronikken «Forskning på harde livet», publisert i Aftenposten 19. desember. Hvem blir ikke entusiastisk ved utsiktene til persontilpasset medisin som vil kunne spare tid, gi bedre behandling og mer effektivitet i helsevesenet? De tradisjonelle argumentene for kulturfagene, dannelse, identitet og selvforståelse, fenger rett og slett ikke på samme måte som før. De klassiske kulturfagene er blitt noe alle er enige om at det er fint å ha, uten at noen vil ta ansvar for å ivareta og utvikle dem. At faget nordisk i Oslo mister ni ansatte på seks år, påkaller lite annet enn skuldertrekk utenfor instituttets korridorer. Når det økonomiske handlingsrommet skrumper, er det HF-fagene som blir salderingspost. «Vi må alle være forberedt på endringer», som forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland uttrykte det i forrige ukes avis. Aasland henviste nettopp til det nye begrepet om «livsvitenskap», som et eksempel på at «gamle merkelapper og faglige inndelinger blir mindre relevante enn tidligere». I denne situasjonen er det viktigere enn noen gang å hevde humanioras egenart og nytte. Biologien vil aldri komme lenger enn til porten når det gjelder å svare på spørsmål om den menneskelige erfaringen av å være i verden. Aaslands positive innstilling til endringer er i og for seg sunn og pragmatisk. Vi må være forberedt på endringer, og den biologiske vendingen kan bare være en pendelbevegelse, et svar på at perspektivet en tid har vært undervurdert, kanskje særlig ved landets SV-fakulteter. Men den rimelige etterlysningen av biologiske perspektiver i samfunnsvitenskapene, som nettopp har søkt å etterligne naturvitenskapenes telling, veiing og måling, er mindre relevant for humanvitenskapene. Det var de nye samfunnsvitenskapenes bruk av naturvitenskapelig metode på samfunnsdata som resulterte i den såkalte positivismestriden på 1960- og 70-tallet. Den gangen som i dag var det humanister som fremhevet erfaring og personlig ansvar, i motsetning til tekniske og politiske manipuleringer. Filosofen Hans Skjervheims berømte essay om hvordan tilskueren også alltid er deltager, og slik sett gjør objektiv observasjon umulig, er like relevant nå som da det ble skrevet. Humanister i tradisjonen etter Skjervheim kunne ha like stor grunn som biologer til å fryde seg over Harald Eias latterliggjøring av fag som kriminologi og kjønnsforskning. Sosialkonstruktivistenes ensidige vektlegging av miljø fremfor arv er like fremmed for historikeren og filosofen som for biologen. Etterspørselen etter biologiske forklaringer på evige, eksistensielle spørsmål, skyldes ikke at kulturens svar er forkastet. De virker bare utdaterte og utilstrekkelige. Hvem er jeg? Hvor kommer jeg fra? Moderne individer kjøper ikke uten videre kollektivets tradisjonelle svar, begrenset som de er, nasjonalt og tidsmessig. Biovitenskapenes popularitet er et tegn på at konstruksjonen av en historisk identitet er brutt sammen. Det voksende markedet for biologiske forklaringer må forstås som symptom på en mangelfull historisk og kulturell identitet. Identitet er som kjent ikke noe man stiller spørsmål ved, før den er borte. Den biologiske vendingen på 00-tallet faller historisk sammen med transformasjonen av Norge. Fra å være en monokulturell nasjon i Europas utkant, er landet for alvor i ferd med å bli et flerkulturelt samfunn med globale ambisjoner. Behovet for språklig og kulturell kompetanse har altså aldri vært større. Derfor er det et paradoks at det er nettopp kulturfagene som nå forsvinner. Uten at noen har vedtatt det, og uten at noen egentlig vil det. Utviklingen er snarere et resultat av at vi ikke lenger tør eller vil hevde kulturell egenart og forskjellighet. Gjør det noe om nordmenn ikke lenger leser tysk og fransk? Og hvorfor er det så viktig å ha et stort fagmiljø på nordisk? Er det ikke uansett engelsk som er vitenskapenes språk? Alt vi forbinder med moderne liv, fra menneskerettigheter til bioteknologi, er avhengig av nytidens europeiske historie. Den biologiske identiteten er, til forskjell fra den kulturelle, en artsidentitet. Hva har alle mennesker felles? Humaniora undersøker det partikulære og uutskiftbare ved identiteten. For hva er nå et menneske på et gitt sted til en gitt tid? Det interessante er ikke bare de ulike svarene, men også hvilke problemstillinger man anså som viktige og hvilke svar som ble oppfattet som rimelige, av hvem, hvor og på hvilket tidspunkt. Biologiske forklaringer av alle slag er den jorden rasismen og sosialhygienen spirer og gror i. Hvem skal gjenkjenne talemåter og begrunnelsestyper fra 1920- og 30-tallet, hvis ingen lenger leser det som ble skrevet og sagt i perioden? Hvem skal trykke på alarmknappen ved misbruk av den nye teknologien, hvis den kollektive hukommelsen ikke rekker lenger enn én generasjon tilbake? Erindringen om rasehygienens menneskebilde og hva det førte til, er en nødvendig forsikring mot å begi seg inn på den samme veien på nytt. Er det nå så sikkert at intelligens bare er én ting, slik mange intelligensforskere hevder? I boken Not for profit: Why Democracy Needs the Humanities (2010) advarer Martha Nussbaum mot det hun oppfatter som en global utdannelseskrise, en krise som stort sett ikke blir lagt merke til, men som er like alvorlig som finanskrisen. Det er ikke bare i Norge det kuttes i humanistiske fag. Vi snakker idealer om ytringsfrihet, respekt for forskjeller og forståelse for andre etter munnen, skriver Nussbaum, men vi tenker alt for lite over hva vi trenger å gjøre for å overføre de samme idealene til neste generasjon og forsikre oss om at de består. Rousseaus slagord om å vende tilbake til naturen traff tidsånden i Europa på 1700-tallet. Alle med tilgang til samtidens litteratur, det vil si noen ytterst få opplyste borgere i franske og britiske byer, kunne dele lengselen mot et mer autentisk liv på landet. Rousseaus begrep om natur er imidlertid noe helt annet enn Newtons mekanistiske naturbegrep. Rousseaus «natur» dreide seg nettopp om det vi i dag kaller «kultur»: identitet, ekthet og tilhørighet. Newton beskrev gravitasjonskraften, men han kunne aldri ha inspirert den franske revolusjonen. mks@morgenbladet.no Les også debatt side 20.