Stjernekikkeren

Utsikten er til å bli svimmel av. Fra suiten i 24. etasje ved Four Seasons Hotel kan fysikeren, forretningsmannen, oppfinneren og filantropen Fred Kavli skue ut over fremskrittet han er så glad i. New Yorks skog av skyskrapere strekker seg forbi de store vinduene, som betongbevis på at mennesket stadig erobrer nye høyder.

Snart 85 år gamle Kavli har ikke stoppet opp. Norskamerikaneren bosatt i California er i skyskraperbyen for å overvære kunngjøringen av vinnerne av Kavliprisene som bærer hans navn – de deles ut for tredje gang 4. september i år, og er alt rukket å bli så prestisjetunge i fagmiljøene at Kavli iblant sammenlignes med Alfred Nobel.

Kavli er fortsatt lett på foten, fortsatt så travel at han knapt nok hadde tid til å sitte stille da han tidligere på dagen ble foreviget av portrettmaleren Everett Raymond Kinstler.

– Kinstler har malt hver eneste amerikanske president de siste tyve årene. Hvis de har tid til å stå modell, kan vel jeg også ta meg tid, sier Kavli og humrer.

Maleriet skal henge ved Kavli-instituttet i Tokyo, ett av totalt 16 forskningsinstitutter – et annet ligger i Trondheim – som er oppkalt etter ham, etter å ha mottatt sjenerøse donasjoner. Det er også Kavliprisene, som deles ut annethvert år, innenfor tre fagfelt 84-åringen selv har valgt:

Astrofysikk – læren om det aller største.

Nanovitenskap – læren om det aller minste.

Nevrovitenskap – læren om hjernen vår, det mest avanserte vi kjenner til.

Fysiker blir filantrop. Papirer ligger strødd utover et glassbord på hotellsuiten. I løpet av den neste timen skal Fred Kavli ta for seg de helt store spørsmålene: Kan mennesket leve evig? Finnes det intelligent liv der ute? Og hva kan fysikk egentlig fortelle oss?

Men først: Et tilbakeblikk.

– Alt veldig tidlig i livet, da jeg gikk på Firda Landsgymnas, visste jeg at jeg ville gjøre noe som var til langsiktig nytte for menneskeheten. Det har jeg alltid holdt meg til. Vitenskap krever tålmodighet, sier Kavli til Morgenbladet.

Ikledd dress og rødt slips ligner han en aldrende professor. Kavli humrer før han snakker, på et rolig engelsk med syngende norsk aksent. Innimellom glipper norske ord som «solformørkelse» ut, som vage språklige minner fra barndommen som stjernekikker og bondesønn i Eresfjord i Romsdal før krigen.

– Har du alltid vært interessert i vitenskap?

– Jeg begynte da jeg var svært ung. Jeg kikket opp på universet, opp på stjernene og på nordlyset. Jeg dagdrømte og tenkte på hva som fantes der ute. Hva er begynnelsen, og hva er slutten? Fysikk er en direktelinje til det spørsmålet, sier han.

Den nyutdannede fysikeren Fred Kavli utvandret til USA i 1956. To år senere startet han Kavlico Corporation, et firma som blant annet laget deler til den amerikanske romfartsindustrien. Da Kavli solgte firmaet for 2,5 milliarder kroner i 2000, fikk han nok penger til å vende tilbake til de store forskningsspørsmålene som alltid hadde fascinert ham.

– Jeg syntes aldri det var noen fantastisk prestasjon å starte en bedrift og tjene penger. Entreprenørskap er viktig nok, men jeg trodde ikke at det virkelig ville gi livet mitt mening. Jeg ville ha mer, sier Kavli.

– Har du alltid visst det?

– Ja, det har vært en del av filosofien min siden gymnaset. Den gang diskuterte vi forskjellige filosofier, og jeg pleide å si at så lenge du har eiendeler, kan du ikke være helt fri. Selvsagt levde jeg det aldri helt ut, da ville jeg nok blitt munk i India, men kanskje litt av dette har fulgt meg.

– Når fant du meningen?

– Noen sier at lykken er å bevege deg mot et mål du har. Jeg har alltid vært på vei mot et mål.

Som 73-åring gikk Kavli i gang med arbeidet mot sitt hittil største mål: opprettelsen av tre store naturvitenskapelige forskningspriser som skulle bli prestisjetunge innenfor hvert sitt felt.

– Er det mer givende å gi bort penger enn å tjene penger?

– Ja, det er morsommere, sier Kavli og ler.

Forskningsoptimisten. «The next Nobel?» spurte magasinet Time da Kavli skulle dele ut prisene i astrofysikk, nanovitenskap og nevrovitenskap for første gang. Han ville skape en pris som var smalere enn de svenske forskningsprisene, men like prestisjetung.

– Hvorfor disse fagfeltene?

– Fordi jeg synes de er de mest spennende. De kommer til å gi oss revolusjonerende nye ideer, og forårsake enorme endringer – innenfor medisin, teknologi og vår kunnskap om universet og planeten vi bor på. Ta nanovitenskap. Potensialet er helt enormt: Vår evne til å lage nye datamaskiner, utvikle nye materialer som åpner vanvittige muligheter når det gjelder energi og romfartsteknologi, kanskje superkonduktivitet, å skape nye materialer: Alle disse tingene kan revolusjonere teknologien mer enn transistoren gjorde.

– Hvorfor er grunnforskning så viktig for deg?

– Mennesket ser alltid etter rask belønning. Grunnforskning krever mye tålmodighet. Men det er grunnforskningen som har gitt oss de virkelig store oppdagelsene. Jeg prøver å snakke grunnforskningens sak fordi den så ofte undervurderes. Myndighetene spør hva det egentlig er godt for, de er ute etter kortsiktige gevinster. Grunnforskning gir langsiktige gevinster.

– Synes du vitenskapen får respekten den fortjener?

– Alle får den respekten de fortjener. Men vitenskapsfolk er ikke de mest høylytte i samfunnet. De studerer svært hardt, og er vanligvis ikke de som snakker mest. Så de kan tåle et løft. Ingen tvil om det.

– Kunne du selv blitt forsker?

– Jeg tror jeg er lykkeligere med det jeg driver med. Det krever mye tålmodighet å være forsker.

Kunsten å gi. I Norge er navnet Kavli best kjent for kjeks og kaviar. Næringsmiddelbedriften Kavli, med hovedkontor i Bergen, er eid av en filantropisk stiftelse – og deler ikke annet enn navn med den norskamerikanske millionæren.

Blant verdens fysikere er Kavli-navnet derimot synonymt med prestisje, penger og fornavnet Fred. Kavli – fortsatt forretningsmann på sin hals – ville ha valuta for sin relativt sett ikke altfor store formue da han startet The Kavli Foundation i 2000.

Han begynte med å støtte institutter ved prestisjeuniversiteter, for å bygge opp Kavli-merkevaren i forskningsmiljøene. Verdens Kavli-institutter ble raskt en eksklusiv klubb. I 2004 mottok forskere tilknyttet instituttene hele tre av åtte nobelpriser innenfor vitenskap.

– Vi er en veldig effektiv stiftelse, og vi jobber med de beste forskerne og institusjonene. Jeg tror vi får mye for pengene, sier Kavli.

Å etablere sin egen forskningspris var del nummer to av Kavlis plan. Først i 2008 ble Kavli-prisene, som er på én million amerikanske dollar hver, delt ut i Oslo for første gang.

– Å komme tilbake til gamlelandet var både viktig og naturlig. Og Norge er det perfekte landet for prisen. Sammenlignet med USA er det et lite og nøytralt land. Hvis den ble delt ut i USA, ville den blitt sett på som en amerikansk pris, siden så mange av forskerne er herfra, sier Kavli.

– Var det viktig at prisen skulle ha navnet ditt?

– Ja, på en måte. Vi brander alt vi driver med, for å knytte det sammen. Hvis alle aktivitetene sto alene, ville de vært langt mindre viktige enn når de blir en del av Kavli-familien. Det er derfor jeg knytter navnet mitt til dem. Det blir en enhet som er sterkere enn bestanddelene.

Ingen tro på arvinger. Selv var Kavli, som er skilt og har to adoptivbarn, aldri inne på tanken om å føre sitt livsverk, firmaet Kavlico, videre til neste generasjon.

– Andrew Carnegie, som var en av den amerikanske drømmens fedre, sa alltid at den som dør rik, dør fattig. Jeg synes det er en god ting å resirkulere rikdom, så den ikke bare tårner seg opp over generasjoner. Det er ikke dét amerikanere beundrer. De beundrer entreprenørskap og folk som skaper noe selv, sier han.

– Har du aldri ønsket å akkumulere rikdom til neste generasjon?

– Nei. Min filosofi er at det er bra å gi den neste generasjonen noe å starte med, men ikke å gjøre dem til direktører. Det kan tenkes at de ikke liker det, det kommer an på hvilke ønsker og talenter de har. Jeg har absolutt ingen tro på ideen om å etterlate en stor formue til arvinger som ikke vet hvordan de skal administrere den. Penger bør reinvesteres for å skape muligheter, jobber og fremgang.

– Du snakker om å gjøre noe for menneskeheten, det er store ord?

– Ja, og det er vanskelig. Men mange gjør mye. Mennesket har gjort det ekstremt bra, og gjør det ekstremt bra. Jeg ser veldig lyst på fremtiden til arten vår, det har vært en fenomenal økning i levestandard og helse. Jeg tror fremgangen vil fortsette, og at vitenskapen vil være en viktig del av den.

– Mange er bekymret for at fremgangen ikke kan fortsette?

– Hvis du ser på historien, har vi hatt langt mørkere øyeblikk enn dette. Men ja, det er svært trist når folk tar utdannelse, jobber hardt, og så har problemer med å finne seg en jobb. Det er en av våre største oppgaver akkurat nå: å få folk i jobb igjen. Jeg tror ikke lykken kan oppnås ved å stå uten arbeid. Den kan man bare nå ved å ha en god balanse mellom jobb og fritid.

– Har du hatt den balansen?

– Nei, hahaha. Definitivt ikke. Jeg har tatt mindre ferie etter at jeg startet stiftelsen enn da jeg hadde bedriften min. Men det er min egen feil.

Intelligent liv. Etter møtet med Morgenbladet satt 84-åringen på et frokostmøte i regi av World Science Festival, omgitt av forskere og journalister, og klappet begeistret da årets vinnere ble kunngjort via satellittlink fra Oslo – fagjuryenes arbeid ledes fra Det Norske Videnskaps-Akademi, uavhengig av Kavli-stiftelsen.

Kavli snakket begeistret om at fire av syv av årets vinnere er kvinner – tidligere år har fagjuryene bare priset menn. 84-åringen velger ikke selv hvem som vinner prisene, som har hodet hans inngravert, som kong Harald på en norsk tikrone.

Blant årets prisvinnere var de tre astrofysikerne Jane Luu, Michael Brown og David Jewitt, som prises for oppdagelsen av Kuiper-beltet – et belte av mer enn 70 000 objekter som går i bane rundt solen i vårt solsystems ytterkant. Deres arbeid fikk, ifølge juryens begrunnelse, «astronomer til å revurdere hva det vil si å være en planet».

– Ser du fortsatt opp på himmelen?

– Ja, jeg kikket nylig på solformørkelsen i Sør-California, sier Kavli, som er bosatt i Santa Barbara.

– Tenker du mye på de store spørsmålene?

– Ja, en god del. Vi lever i en ekstremt fascinerende tid. Det gjøres fremskritt på så mange felt nå. Jeg tror vi kommer til å forlenge menneskets levealder, og til slutt bli i stand til å stanse aldringen. Og selvsagt vil vi helst leve evig, for å få vite hva som kommer om ti, tyve, femti år.

– Har vi kommet tettere på svarene på de store spørsmålene i din levetid?

– Vi har kommet mye nærmere, men vi har ikke kommet dit ennå. Vi forstår ennå ikke fysikk fullt ut, eller alle de store spørsmålene. Men det kommer, veldig raskt.

– Ikke bare i fysikken?

– Nei, biovitenskap og nevrovitenskap er svært interessante felt som vil lære oss mer om mennesket og hjernen. Og det finnes andre ting som er like spennende, som universet…

– Kunne du selv tenke deg å leve evig?

– Jeg kommer ikke til å få sjansen, men selvsagt! Det ville være fantastisk dersom man fikk beholde helsen. Hvis man kunne leve evig og se hvilke fremskritt man kommer til å gjøre de neste tusen år, ville det være svært interessant.

– Hvis du kunne se hva som skjer, hva ville du helst ha svar på?

– Jeg tror universet myldrer av liv, og at det høyst sannsynlig finnes intelligent liv andre steder i universet, men det kan være tusenvis, eller til og med milliarder av lysår unna. Ettersom vi lærer mer om liv, finner vi at det eksisterer på de vanskeligste steder. Da jeg gikk på skolen var rådende teori at liv ikke kunne eksistere i dypet av havet, der det ikke finnes lys. Det er ikke sant lenger. Nå finner vi liv på de største havdyp, sier Kavli.

Den blanke issen skinner. Det glimter i filantropens runde øyne.

– Det mest interessante for mennesket ville være å få et signal fra en annen sivilisasjon. Jeg kan ikke tenke meg noe annet som ville være mer spennende.

mno@morgenbladet.no