Det finnes sannsynligvis gode grunner til å bruke bistandskroner på helse. Da utenriksminister Jonas Gahr Støre var Gro Harlem Brundtlands hjelper i Verdens helseorganisasjon (WHO) fikk de kjendisøkonomen Jeffrey Sachs til å regne ut hvor mye økonomisk utvikling en fikk igjen for å bedre helsen til verdens fattige.
Resultatene var imponerende. For utålmodige sjeler (og både utenriksministeren og utviklingsminister Erik Solheim antas å være blant disse) er det også noe tilfredsstillende resultatorientert ved vaksiner. Et enkelt sprøyteskudd, og vips, ett meslingoffer mindre på jord. Helsehjelp til fødende kvinner og funksjonshemmede barn har også noe ridderlig over seg som budsjettstøtte til korrupte semidiktatorer aldri vil få.
Men Stortingsmelding 11 (2011-2012) Global helse i utenriks- og utviklingspolitikken, som ble lansert i forrige uke, har lite å si om grunnen til at regjeringen Stoltenberg har latt «helse» erstatte Bondevik-regjeringenes «utdannelse» som hjertesak i utviklingspolitikken. Og dermed om grunnen til at milliarder av bistandskroner går til helse hvert år.
Den første setningen i en stortingsmelding er viktig. Første setning i St.meld. 1 (2011-2012) Nasjonalbudsjettet sitter som et skudd: «Hovedmålet for Regjeringens økonomiske politikk er arbeid for alle og en rettferdig fordeling av goder og byrder.»
Det samme kan en ikke si om Utenriksdepartementets åpning på stortingsmelding nummer 11 om den globale helse: «Denne stortingsmeldingen trekker opp utfordringer og gir klare prioriteringer for en samlet norsk global helsepoltikk frem mot 2030 gjennom tre satsningsområder.»
Utenriksdepartementet vil prioritere klart. Men hva? Og hvorfor?
På ett vis holder Stortingsmelding 11 det åpningssetningen lover. Det skal den ha. Alle tiltakene en ramser opp i kapittel fire kan muligens regnes som en lang, lang rekke med klare priroriteringer. Og forfatterne skal ha ros for å sette ord på utfordringene ved gjennomføring av tiltakene, som korrupsjon og samarbeidsproblemer mellom ulike organisasjoner i utviklingsbransjen.
Dessuten omtaler en både konsekvensene av handelsavtaler og rekruttering av helsepersonell fra u-land for global helse og nærmer seg slik en «samlet politikk for global helse» og ikke bare en ren bistandspolitikk.
Likevel har jeg mest lyst til å sende teksten i retur, full av røde merker: Begynn på nytt, for en stortingsmelding kan være så mye mer!
Man trenger ikke stortingsmeldinger for å fortelle journalister og folk flest hvor aktive man er (til det har man pressemeldinger og eksklusive intervjuer). En stortingsmelding er knapt nok et dokument for å overbevise Stortinget – opposisjonen surmuler jo uansett. Men departementet trenger stortingsmeldinger for å tenke. På sitt beste er stortingmeldingen det stedet der byråkrati og statsråd gjennomgår argumentene for politikken de står for.
Argumentasjonen begynner vanligvis i kapittel to, der en formulerer og forsøksvis dokumenterer problemene, gjennomgår ulike løsningsmodeller, og velger seg sin favoritt, helst basert på noe forskning som viser at dette er den beste løsningen.
I resten av meldingen skal en så følge opp med politikk som helst henger sammen med løsningmodellen i kapittel to. Jonas Gahr Støre og Erik Solheim er imidlertid utålmodige, de dropper argumentasjonen og går rett på tiltakene. I denne meldingens andre, tredje og fjerde kapittel møter vi en virvel av initiativer, organisasjoner, tiltak, samarbeidspartnere, bevilgninger, faktabokser og søylediagrammer. Alt presentert i et språk så generelt og høyttravende at det sjelden nedverdiger seg til å si noe om hvilke land eller hvilke konkrete prosjekter det hele skal gå ut over.
Virvelen konsentrerer seg som lovet om tre satsningsområder: «Mobilisere for kvinners og barn rettigheter og helse», «redusere sykdomsbyrden med vekt på forebygging» og «fremme menneskelig sikkerhet gjennom helse».
Bak ordet «forebygging» skjuler det seg både vaksinasjonsprogrammer og kamp mot tobakk og usunn mat. Den menneskelige sikkerheten handler blant annet om styrket pandemiberedskap. Men uten det tradisjonelle kapittel to blir det vanskelig å vurdere klokskapen i satsningsområdene. Er de valgt fordi det er her nøden er mest skrikende, eller fordi det er her norske penger har størst sjanse til å gjøre en forskjell?
Mangelen på drøfting er i det hele tatt skrikende. Og hva innebærer egentlig den i meldingen ofte omtalte «like retten til helse»? Er det snakk om helsetjenester på norsk nivå? Eller finnes det tvert imot land som har for mye helse?
Surmuling til side. Stortingsmelding 11 (2011-2012) inneholder også en god nyhet. Det er kapittel fem: «Tilnærminger og sammenhenger», der forfatterne med sjelden ærlighet tar for seg utfordringene med å gjennomføre politikken i praksis.
Det begynner dog tungt: «To fundamentale forutsetninger for å understøtte resultatorientering er systematisk bruk av forskningsbasert kunnskap om nytten av tiltakene som iverksettes (for eksempel hvilke kliniske programmer eller gjennomføringstiltak som er mest effektive, hvem insentiver bør rettes mot for å oppnå best virkninger), og å kunne ha løpende oversikt over befolkningens helsetilstand og helsetjenesteytelser gjennom gode helseregistere og informasjonssystemer.»
Puh. Men bak setninger med opptil to parenteser ligger det en god tanke: Forfatteren av dette kapittelet ønsker både å eksemplifisere og problematisere, og ære være deg, hvem du nå enn er, for det!
Men igjen er en mer glad i å peke på utfordringene enn å diskutere dem: Kapittelet forteller at WHO regner med at 20 til 40 prosent av verdens helseutgifter er rent sløseri. Da ville det vært interessant å høre Utenriksdepartementets syn på hvor dette sløseriet er størst: i bistandshelse i Afrika eller i velferdsstatshelse i Norge?
At kapittelet om utfordringene kommer sist i meldingen, gjør tydeligvis at de andre kapitlene slipper å forholde seg til hva som står her, i alle fall ikke eksplisitt: Jeg lurer på i hvilken grad samarbeidspartnerne i kapittel to, tre og fire er valgt fordi disse er mindre korrupte og mer glade i kunnskapsbasert politikk en gjennomsnittet.
I kapittel fem får vi også flere spredte ledetråder til regjeringens engasjement for helserelatert bistand: Som at regjeringen ønsker å gå inn der Norge har størst mulighet til å gjøre en forskjell, men uten at det på noe punkt dokumenteres at akkurat mødrehelse og kamp mot usunn mat er slike områder.
Åpningssetningen er symptomatisk for problemene med denne stortingsmeldingen. En er så opptatt av å fortelle hvor mye en gjør at en glemmer å fortelle hvorfor en gjør det. For leseren gjenstår det bare å håpe at politikken er bedre enn meldingen den presenteres i.
Ingen kommentarer