Opprøreren

– Denne uken har det vært harde kamper i Syrias største by Aleppo. Fra ditt ståsted i norsk eksil, hva vet du om det som skjer fra dine kilder i Syria?

– At det finnes 15 000 revolusjonære soldater inne i Aleppo, og at byen er omringet av 50 000 regjeringssoldater. Samtidig har byen fortsatt en virksom etterretningstjeneste, som er lojal mot president Bashar al-Assad. Det er altså områder i byen som Den frie syriske hæren, FSA, ikke har kontroll over.

– Hvorfor har ikke regjeringsstyrkene greid å vinne Aleppo tilbake?

– Fordi motstanden er for sterk. Jagerfly har bombet byen, og hæren har forsøkt å gå inn med støtte av helikoptre. Men opprørene har vunnet slagene og erobret for eksempel stridsvogner.

– Hva er det spesielle ved Aleppo?

– Mens makten sitter i Damaskus, er Aleppo den økonomiske hovedstaden. Men med finanskrisen har nesten hele næringslivet de siste årene – om lag 2500 bedrifter – gått konkurs. Samtidig har etterretningstjenesten, som egentlig styrer Syria, tillatt mafiaen i Aleppo å drive med utstrakt narkotikasalg til Europa. Det har vært lokal motstand mot mafiaen, og mandag ble flere mafialedere henrettet. En av dem var «gudfaren» Zeno Barri, som var lojal mot Assad og byens mektigste mann.

– Hva skjedde?

– Da de revolusjonære tok makten i Aleppo, gjorde de en avtale med mafiaen om å leve i fordragelighet. Men mafiaen brøt avtalen, da Barris menn henrettet 15 FSA-soldater på åpen gate. Det skjedde sist helg, og mandag drepte de revolusjonære Barri som et svar. Det pågår en heftig debatt innad i Syria og på sosiale medier om det var riktig eller galt å henrette mafiabossen. Mange sier at dersom den syriske revolusjon skal være verdig – og troverdig – så må det ikke forekomme slike henrettelser.

– Hva synes du?

– At det er galt å bruke vold på denne måten. Mange sier det samme: At revolusjonen må holde en høy moralsk standard. En slik likvidering gir dessuten et negativt bilde av revolusjonen. Men det er brutalt i Syria nå. Det har vært omfattende massakre i flere byer, som Homs og Talbisah.

– 18. juli greide opprørerne å sprenge en bombe i hjertet av Damaskus, der forsvarsministeren, presidentens svoger og landets etterretningssjef mistet livet. Siden har slaget stått om Aleppo, ikke om Damaskus.

– I juni og juli ble nesten hele området rundt Aleppo frigjort, og de to siste ukene har SFA gått inn i Aleppo. Jeg tror at kampene som ble ført i Damaskus først og fremst var taktiske.

– Var det egentlige målet å ta Aleppo først?

– Ja. Aleppo ligger nær grensen til Tyrkia, og jeg tror at tanken er å gjøre byen til sentrum for revolusjonen.

– Hvor sterkt står Assad i dag?

– Ikke sterkt. Stadig flere splittelser kommer til overflaten i hæren og etterretningstjenesten. Vi ser at «vanlige» politifolk overgir seg nesten med en gang. Jo mer «sivile» styrkene er, desto vanligere er det at de overgir seg uten motstand.

– Hva er da årsaken til at Assad fremdeles har så mange lojale soldater?

– Hovedgrunnen er økonomiske privilegier. Mange unge menn står uten jobb og får sikret sin inntekt. En annen grunn er det jeg omtaler som den syriske psyke: Vi frykter alt. Siden 1963 har vi vært kontrollert av Baath-partiet, som er tyrannisk.

– Tror du Assad vurderer å gi opp og flykte fra landet?

– Ja, jeg tror også at det er nært forestående. For alle syrere er det klart at Russland og Iran presser på for å lage politiske kompromisser. På den måten kan Assad selv overleve. Jeg vil tro at han tilbys fritt leide til enten Russland eller Iran.

– Din bror Yassin satt i syrisk fangenskap i 16 år, fra 1980 til 1996, og omtales som en av Syrias ledende dissidenter. På hvilken måte deltar han i kampen mot Assad?

– Han er en politisk filosof som ikke spiller noen formell rolle i revolusjonen. Han skriver ukentlig for den liberale panarabiske storavisen al-Hayat, Livet, som utgis fra London. Han holder hodet kaldt, og inntar også et kritisk blikk på revolusjonen.

– Lar det seg gjøre i dag, å være åpen regimekritiker i Damaskus uten å bli arrestert?

– Nei, på ingen måte. Yassin lever i skjul i Damaskus, unngår å snakke i telefon og gir ikke intervjuer til hverken arabiske eller andre medier. Siden han slapp ut av fengsel i 1996, har han snakket om hvordan Skandinavia bør danne modell også for Syria, ved å utvikle et åpent og liberalt samfunn.

– Når snakket du med ham sist?

– Stiller du meg et slikt etterretningsspørsmål? Vi syrere er allergiske mot sånt, he, he. Svaret er at det ikke er så lenge siden.

– Du jobbet som lege i din hjemby Raqqah frem til 2002 og utga flere bøker. Hva var årsaken til at du flyktet fra Syria?

– De anklaget meg dels for innholdet i bøkene mine, og dels for å være medlem av et kommunistparti, som min bror. Jeg skrev en slags sosial ironi, og flyktet til slutt.

– Satt du fengslet?

– Ja, men bare i noen få dager. I Syria er det skammelig lite. De fleste sitter inne i årevis.

– Det er mange vestlige observatører som frykter at Det muslimske brorskap eller andre islamister tar makten også i Syria. Er det sannsynlig?

– Nei, folk vil oppdage at brorskapet ikke bringer himmelen til folk. De bruker religion til handel; det er et arabisk uttrykk som betyr at de forsøker å selge religion og moral til folk, ikke politiske løsninger. Jeg var i Egypt, og etter revolusjonen var mange egyptere for brorskapet og salafistene. Nå faller oppslutningen. I det første valget fikk islamistene 65 prosent, mens de i presidentvalget fikk 25 prosent.

– Hva er minst ille: Mer av Assad, eller en periode med islamister ved makten?

– Det er et umulig valg. Jeg kjemper mot begge. Men jeg tror heller ikke islamistene kommer til makten. Syria er annerledes enn mange arabiske land, vårt syn på religion er åpnere. Flestepartien er muslimer, men de fleste er moderne, sekulære eller nasjonalister, i tillegg til at noen selvfølgelig er islamister. De kan være en partner i et nytt regime, men de kan ikke styre Syria.

– Vi hører også at stadig flere islamister deltar i Den frie syriske hær.

– Ja, men det er også islamister fra Hizbollah, iranske al-Quds-soldater og irakiske al-Mahdi-soldater som slåss sammen med regjeringsstyrkene mot de revolusjonære.

– Hva burde omverdenen gjøre for Syria?

– Gripe inn.

– Hvordan?

– Først og fremst ved å støtte de revolusjonære med penger og våpen.

– Hva tenker du om at Russland og Kina nedlegger veto mot Syria-resolusjoner i FN?

– I Midtøsten har folk slitt med respekten for FN lenge. Vi har sett hvordan USA har brukt sin vetorett for å hindre at Israel viser respekt for rettighetene til det palestinske folket, og nå bruker Russland og Kina sin vetorett. Så vi tror ikke på FN. Vi tror heller at Tyrkia eller Jordan kan bidra, men vi kunne ønske at for eksempel Nato etablerte et flyforbud, slik at Assad ikke lenger kan bombe sitt folk.

– Journalisten Robert Fisk i The Independent skrev denne uken at Vesten ikke bryr seg om Syria, men vil styrte Assad for i neste omgang å få fjernet presteregimet i Iran. Hva synes du om Vestens rolle?

– I Vesten er man vant til å støtte diktaturer i Midtøsten, av hensyn til egen sikkerhetspolitikk, Israel og olje. Daværende utenriksminister i USA, Madeleine Albright, reiste til Damaskus for å delta i begravelsen da Hafez al-Assad døde i 2000. Der tok hun sønnen Bashar i hånden og samtalte med ham, alene de to, i en halvtime. Kontakten ble kringkastet i alle tv-kanaler.

– Hva forteller det?

– At USA ikke hadde noe imot at han skulle kontrollere Syria. Min mening er at den vestlige verden ikke har noen moralsk rett til å kritisere arabernes kritikk av vestlig politikk. Vi har i så lang tid erfart at Vesten støtter diktaturer.

– Vil ikke mer våpen til de syriske opprørerne bety mer tap av liv?

– Jo, men jeg er ikke imot et væpnet opprør. Hvilke andre løsninger står vi overfor? Det er bare to alternativer i dag: Styrke Assad, eller styrke det væpnede opprøret. Lenge var det kanskje et diplomatisk spor, men nå er det for sent.