Utviklingen i Syria de siste ukene tyder på at regimets dager går mot slutten. President Bashir al-Assad flytter nå sine militære styrker til sentrale deler av landet, mens periferien gradvis overtas av opposisjonsstyrker. Noen av de viktigste grenseovergangene til nabolandene er allerede i opprørernes hender.
Onsdag meldte opprørere at de kontrollerer 70 prosent av storbyen Aleppo nordvest i landet. Regjeringsstyrkene har satt inn stridsvogner og fly for å slå tilbake. Dersom de ikke klarer det, mener de fleste observatører at det vil ta kort tid før regimet endelig faller.
I forrige uke ble flere av Assads viktigste rådgivere, inkludert forsvarsministeren, drept i det som angivelig var et selvmordsangrep i Damaskus. Stadig flere høytstående diplomater og generaler hopper av. De to viktigste årsakene til at mange toppfolk ikke lenger vil assosieres med regimet er at de uttrykker avsky overfor nedslaktingen av sivile, og at de ikke lenger tror at dagens regime vil overleve.
Tirsdag holdt en av de mest prominente avhopperne, general Manaf Tlas, en tale på tv-kanalen Al Arabiya, hvor han oppfordret syrerne til å stå sammen og forberede seg på byggingen av et nytt land, som «ikke skal bygges på hevn, ekskludering eller monopol».
Beskjeden fra et overveldende flertall av de politiske lederne i regionen er også klar: Temaet er ikke lenger politisk reform i Syria, men overføring av makt, sa generalsekretær Nabil Elaraby i Den arabiske liga denne uken.
Spørsmålet om hva som vil skje når Assad faller, fremstår imidlertid stadig mer usikkert. Selv den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA innrømmet nylig overfor The Washington Post at de har store kunnskapshull og vanskelig kan bedømme det interne styrkeforholdet blant opprørerne.
Det syriske nasjonalrådet (SNC), en bred samlingsorganisasjon for gruppene som ønsker regimeskifte, insisterer på at de interne motsetningene er underordnet det felles målet om regimeskifte. Men flere medierapporter de siste månedene har satt deler av opposisjonen i et tvilsomt lys.
På den ene siden fremstår regimemotstanderne som splittet. For eksempel har flere korrespondenter som følger opprøret på bakken, den senere tid rapportert at salafister – ytterliggående islamister – er i ferd med å styrke sin posisjon fordi de får store forsyninger av våpen og penger fra utlandet.
For det andre meldes det om overgrep begått av opprørsstyrker. I mars ble Free Syrian Army (FSA) kritisert av Human Rights Watch for tilfeller av kidnapping, tortur og henrettelser. Den mest kontroversielle påstanden kom fra Midtøsten-korrespondenten til Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), Rainer Hermann. Han mener å ha avdekket at Houla-massakren 25. mai – da 108 mennesker, inkludert kvinner og barn, ble myrdet under et raid – ikke ble begått av regjeringsstyrker som først antatt, men var en hevnaksjon mot familier som hadde konvertert til de muslimske trosretningene alawitt og shia – minoriteter som regnes som lojale overfor Assad – i stedet for å slutte seg til opposisjonen.
Men Der Spiegel-journalister klarte senere å ta seg frem til området for å intervjue folk, og deres funn taler for at FAZ tok feil. De bet seg også merke i at regjeringsstyrker hadde beleiret og skjøt mot bosetningene mens de var der – noe lokalbefolkningen sa de hadde gjort i flere måneder.
Store deler av opposisjonen betrakter slike medierapporter som overdreven skremselspropaganda. Deres argument er at det uunngåelig vil være noen råtne epler i kurven, når en ad-hoc-opposisjon skal stables på bena i et totalitært land, som til overmål befinner seg i en krigssituasjon. FSA har innrømmet at noen av deres folk har begått overgrep, og tatt avstand fra det.
Når det gjelder islamistenes stilling, først og fremst Det muslimske brorskap og de radikale salafistene, er de fleste Syria-eksperter enige om at det er liten sjanse for at opprøret ender med et teokrati.
En av dem er Nil Rosen, forfatter av boken Aftermath: Following the Bloodshed of America’s Wars in the Muslim World, som nylig tilbrakte fire måneder i Syria som reporter for Al-Jazeera. I en reportasje i Foreign Policy i mars betegner han muslimbrødrene som moderate, og salafistene som små. Men, legger Rosen til, jo lengre konflikten varer, jo sterkere vil ropet på hellig krig bli.
I en fersk analyse av de interne motsetningene i Syria på det arabiske nettstedet Al-Monitor, kan situasjonen sammenfattes slik: Regimet har nærmest overbevist de alawittiske minoritetene om at deres skjebne er felles med Assads (som selv er alawitt). Kristne og kurdere er bekymret for islamistene i opposisjonen, og mange kurdere ser opprøret som en mulighet til å få en egen stat. Flertallet, sunniene, venter på sin naturlige rett, å få den makten som deres størrelse skulle tilsi.
Men det er vanskelig å sammenligne Syria med Irak og Libanon, hvor de etniske og religiøse splittelsene har ført til borgerkrig. Verken kurdere, kristne eller shiamuslimer utgjør mer enn omtrent ti prosent av befolkningen. Landet er ganske enkelt mye mer homogent.
Frykten for at den syriske opposisjonen ikke skal klare å etablere et stabilt styresett etter at Assad er borte, kan kanskje sammenlignes med situasjonen i Libya for et år siden. Da trodde mange at landet ville splittes opp basert på regional stammetilhørighet, eller at islamistene ville ta makten. Men slik skulle det ikke gå. Det er snarere liberale krefter som vinner frem, skrev nylig direktøren for Midtøstenstudier ved Universitetet i Exeter, Omar Ashour, i en analyse for Project Syndicate under tittelen Libya’s defeated islamists.
Kanskje er det den regionale konteksten som gir størst grunn til bekymring. Israel er redd for Assads kjemiske våpen, Iran og det libanesiske Hizbollah vil for all del ikke miste en viktig alliert, mens tyrkerne frykter for hva som vil skje hvis kurderne benytter sjansen til å prøve å etablere en egen stat. Samtidig fortsetter arabiske og vestlige land å pumpe penger og våpen inn til opprørsstyrkene.
Ingen kommentarer