12:57 - 24. mai 2012

Norsk stil

Ytringsfrihet er den viktigste av menneskerettighetene, en forutsetning for alle andre friheter. Lag en aviskommentar som drøfter påstanden.

Illustrasjon: Marvin Halleraker www.marvin.no

Empirien fra skoleforskerne er klar: Forelesninger og pugging er ute av landets klasserom. Monologisk dialog (læreren har ordet, men åpner for spørsmål fra elevene) og samtale er inne. Norske elever scorer høyt på demokratiberedskap og middels på kunnskap. Når verdigrunnlaget for kunnskapspolitikken diskuteres, er det konsensus om verdien av uenighet.
Mandag denne uken inviterte Kunnskapsdepartementet og Kristin Halvorsen til seminar – det første av tre, som skal inspirere til «debatt og diskusjon om verdier som det norske velferdssamfunnet er tuftet på, og hva det har å si for hvordan vi utformer og utøver norsk kunnskapspolitikk». Initiativet er en del av forberedelsene til tre kommende stortingsmeldinger, om barnehager, om opplæring og om forskningspolitikken.
Seminarprogrammet gjenspeiler SV-ideen om å se kunnskapspolitikken under ett, fra barnehage til doktorgrad. På talerlisten sto foruten kultur- og debatt-redaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, blant andre prorektor ved universitetet i Oslo, Inga Bostad, journalist Tomm Kristiansen og forskerne Ottar Hellevik, Kirsti Klette og Rolf Mikkelsen. Ordet ville Kristin Halvorsen styre selv.

 

Det er lav toleranse for kritiske og avvikende meninger i norsk offentlighet. Til tross for bred enighet om verdien av uenighet er det fortsatt vanligere å anerkjenne de fakta som styrker våre overbevisninger og standpunkter, enn de som utfordrer dem. Også innenfor akademia, særlig blant dem som sitter i midlertidige stillinger, er det en frykt for å si sin mening offentlig. Yngre akademikere er tilbakeholdne med å snakke om feilslått forskning som det er satset på, og lederne i sektoren sier langt mer interessante ting om hva som er institusjonenes problemer på bakrommet enn det de gjør i spaltene.
Det er ikke vanskelig å skrive under på kollega Åmås’ virkelighetsbeskrivelse. Tendensen til strategisk kommunikasjon er selvsagt frustrerende for en avisredaktør. Altfor ofte fremstår det som utgir seg for kronikker og debattinnlegg, som pålagt markedsføring av egne prosjekter og søknader om penger til nye.

Å velge Åmås som første innleder kan knapt kalles dristig av den nye kunnskapsministeren. Alle vet hva han står for. Avisredaktørens utfordring til forsamlingen av representanter fra kunnskapsfeltet fremsto likevel betimelig: Vi må anerkjenne styrken som ligger i å tvile på oss selv, som samfunn.

Lese mer?

Logg inn/registrer deg dersom du allerede er abonnent, eller kjøp tilgang.