Norsk stil

 Illustrasjon: Marvin Halleraker www.marvin.no
Illustrasjon: Marvin Halleraker www.marvin.no

Ytringsfrihet er den viktigste av menneskerettighetene, en forutsetning for alle andre friheter. Lag en aviskommentar som drøfter påstanden.

Empirien fra skoleforskerne er klar: Forelesninger og pugging er ute av landets klasserom. Monologisk dialog (læreren har ordet, men åpner for spørsmål fra elevene) og samtale er inne. Norske elever scorer høyt på demokratiberedskap og middels på kunnskap. Når verdigrunnlaget for kunnskapspolitikken diskuteres, er det konsensus om verdien av uenighet.
Mandag denne uken inviterte Kunnskapsdepartementet og Kristin Halvorsen til seminar – det første av tre, som skal inspirere til «debatt og diskusjon om verdier som det norske velferdssamfunnet er tuftet på, og hva det har å si for hvordan vi utformer og utøver norsk kunnskapspolitikk». Initiativet er en del av forberedelsene til tre kommende stortingsmeldinger, om barnehager, om opplæring og om forskningspolitikken.
Seminarprogrammet gjenspeiler SV-ideen om å se kunnskapspolitikken under ett, fra barnehage til doktorgrad. På talerlisten sto foruten kultur- og debatt-redaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, blant andre prorektor ved universitetet i Oslo, Inga Bostad, journalist Tomm Kristiansen og forskerne Ottar Hellevik, Kirsti Klette og Rolf Mikkelsen. Ordet ville Kristin Halvorsen styre selv.

 

Det er lav toleranse for kritiske og avvikende meninger i norsk offentlighet. Til tross for bred enighet om verdien av uenighet er det fortsatt vanligere å anerkjenne de fakta som styrker våre overbevisninger og standpunkter, enn de som utfordrer dem. Også innenfor akademia, særlig blant dem som sitter i midlertidige stillinger, er det en frykt for å si sin mening offentlig. Yngre akademikere er tilbakeholdne med å snakke om feilslått forskning som det er satset på, og lederne i sektoren sier langt mer interessante ting om hva som er institusjonenes problemer på bakrommet enn det de gjør i spaltene.
Det er ikke vanskelig å skrive under på kollega Åmås’ virkelighetsbeskrivelse. Tendensen til strategisk kommunikasjon er selvsagt frustrerende for en avisredaktør. Altfor ofte fremstår det som utgir seg for kronikker og debattinnlegg, som pålagt markedsføring av egne prosjekter og søknader om penger til nye.

Å velge Åmås som første innleder kan knapt kalles dristig av den nye kunnskapsministeren. Alle vet hva han står for. Avisredaktørens utfordring til forsamlingen av representanter fra kunnskapsfeltet fremsto likevel betimelig: Vi må anerkjenne styrken som ligger i å tvile på oss selv, som samfunn.

 

Inga Bostad tok utgangspunkt i erfaringen fra det regjeringsoppnevnte utvalget hun selv ledet i 2007. Det hadde som oppgave å utforme en ny formålsparagraf for skolen og barnehagen. Bakgrunnen for initiativet var klager fra livssynsminoriteter over kristendommens privilegerte stilling i den gamle. Det første store spørsmålet utvalget måtte ta stilling til var: Hvilke verdier binder nasjonen sammen til et fellesskap? Hva vil vi at våre unge skal lære?

Ingen av de mange som spilte inn til Bostad-utvalget, ønsket et verdinøytralt grunnlag for institusjonene, og Bostads svar virker fornuftig: Verdibaserte formål må forankres i verdier som flest mulig kan være enige om, men som kan begrunnes forskjellig. Prorektor ved landets største universitet etterlyste mer autonomi til institusjonene, klare skiller mellom stat og marked, en utvikling fra kontroll til selvstyrt faglig utvikling, nøktern testing, praktiske løsninger på verdikonflikter, prosessuelle verdier. Konklusjoner kan ikke presenteres én gang for alle, premissene må gjentas og gjennomgås igjen og igjen. Filosofen og dannelsesagentens konklusjon er kanskje romantisk, men ikke desto mindre nødvendig: Den viktigste oppgaven er å hjelpe mennesker til å mestre sine liv i materialismens tidsalder.

 

Så langt «bør». Ottar Helleviks gjennomgang av resultater fra Norsk Monitor, det vil si den metoden han har utviklet for å beskrive folks holdninger ved hjelp av firefeltstabeller, skal si noe om hvordan det faktisk er, hva norske borgere sier at de ønsker seg. Fra 1985, forklarer han, ser vi en klar tendens i materialistisk retning, med et omslag i retning idealisme fra 2003. Idealismetrenden til tross: Resultatene fra Norsk Monitor antyder at oppvekst i overflod fører til mer fokus på det materielle, ikke mindre, slik en kjent samfunnsvitenskapelig teori tilsier.

Det er synd, ettersom idealister (de som er villige til å øke energiprisene for å oppnå miljøgevinster) scorer høyere både på tilfredshet og lykke enn materialistene (de som vil bruke en fridag på å kjøpe noe de har ønsket seg lenge, og som vil gjøre andre misunnelige) – uansett hvordan deres faktiske livsbetingelser er. Hvis ikke skolen ser det som sin oppgave å påvirke de unges holdninger og verdier, er det nok av andre aktører som er mer enn villige til å gjøre det.

Så hva lærer ungene våre? Hva sier skoleforskerne? Elevene trives på skolen, tar ordet og er ikke redde for læreren, men den sosio-emosjonelle suksessen er ikke koblet til spennende, faglige utfordringer. Norske elever scorer høyt på demokratisk beredskap: grunnleggende oppfatninger, viktige holdninger, gode kunnskaper og ferdigheter samt vilje til engasjement nå og i fremtiden. Norske elever, doserer Rolf Mikkelsen, støtter «verdien av uenighet». De er også, forstår vi, helt enige med Åmås. Sirkelen sluttes. Herfra og ut må vi tenke selv.

Enhver fruktbar diskusjon om verdier må forholde seg både til et nå, det som er og har vært, og en fremtid, det som skal komme. Hvis diskusjonen bare tar utgangpunkt i det som allerede foreligger, vil den bli konservativ. Hvis den bare forholder seg til det som ligger foran i tid, blir diskusjonen utopisk. Utopier er imidlertid lettere å relatere til handlingsrettede formål, enn tradisjoner.

Utfordringen for alle som strever med å artikulere verdier som samler, er å skape kontakt mellom de manifeste og uttalte målsettingene på den ene siden, og det som faktisk foregår på den andre. Hvis det er sant at norske elever trives bedre på skolen enn noensinne, hvorfor er det så mange som ikke fullfører? Er det noen sammenheng mellom SVs koseskole og de stigende tallene på ungdom som ikke finner seg til rette i arbeidslivet?

 

Å takle uenighet og motsetninger er mye mer krevende enn det man som regel får inntrykk av. Jeg er uenig med Tomm Kristiansen, som henviser til Jesus og Det nye testamente som svar på de utenlandske journalistenes spørsmål i møte med Norge post-22. juli. Vi snur kanskje det andre kinnet til, men de fleste har også et forhold til prinsippet om øye for øye og tann for tann.

Jeg tror rett og slett ikke på at nordmenn er så mye frommere enn andre: Hvorfor diskuterer vi ikke dødsstraff? Hva mener vi egentlig om rosetogene? Eller om politiets innsats på Utøya? Hvorfor er ikke hevn et legitimt prinsipp i rettsvesenet?

Å snakke om disse temaene med skoleflinke tenåringer er opplysende. De forstår raskt hva som er riktige og hva som er gale svar, hvilke svar som kan tenkes å gi god karakter uten altfor stor innsats. Strategisk kommunikasjon er ikke bare en tendens blant ledere og politikere, men en del av skolens skjulte pensum. Skoleforskernes empiri antyder at de unge oppdras til å svare som politikere allerede i barnehagen. Men riktige meninger og gode holdninger som ikke blir til personlige overbevisninger gjennom stadig motstand, er sårbare for enhver trussel utenfra.

Og hvem har sagt at teoretisk kunnskap er den beste motgiften mot falske profeter på nettet? Man trenger ikke mye forskning for å fastslå at det å kunne et håndverk med solid forankring i en tradisjon også kunne være en god beskyttelse. Det største problemet med kunnskapspolitikken er den systematiske nedvurderingen av praktisk arbeid.

 

Ytringsfrihet er en overordnet frihet, en forutsetning for alle andre friheter. Men debatt og diskusjon er like egnet til å ekskludere som å inkludere, særlig når den initieres og styres ovenfra, fra kateteret. Den største endringen i norskundervisningen siden jeg var elev, er antagelig den nye sjangerbevisstheten. I dag er det i alle fall en teoretisk mulighet for å få god karakter på Frp-standpunkter – særlig hvis de presenteres i et ironisk kåseri.

De gløggeste elevene er de siste årene blitt synlig flinkere til å skrive og uttrykke seg, noe som særlig viser seg når de begynner å levere oppgaver på universitetsnivå og skrive innlegg til avisene. En hake ved dette gledelige faktumet er, selvsagt, at stadig flere sliter med lesingen.

 

mks@morgenbladet.no