Norge degradert

<b>Varslet:</b> I august advarte Nils Butenschøn i Morgenbladet om at faren for degradering var stor. Han mener situasjonen kunne vært unngått med en annen innstilling fra myndighetenes side. <br /> Foto: Jan Tomas Espedal/Scanpix
Varslet: I august advarte Nils Butenschøn i Morgenbladet om at faren for degradering var stor. Han mener situasjonen kunne vært unngått med en annen innstilling fra myndighetenes side.
Foto: Jan Tomas Espedal/Scanpix

FN har degradert Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter fra A- til B-status. Pinlig sak, mener menneskerettighetsdirektør Nils Butenschøn.

Fakta

Nils Butenschøn, direktør ved Norsk senter for menneskerettigheter, fikk denne uken bekreftet at FN degraderer akkrediteringen for Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter fra A- til B-status.

Norsk senter for menneskerettigheter har siden 2001 hatt status som nasjonal institusjon i Norge. Sentret vedtok i fjor å avvikle denne delen av virksomheten, men ikke før en ny institusjon står klar.

125 medlemsland i FN har etablert nasjonale institusjoner, og om lag to tredeler av dem følger de såkalte Paris-prinsippene, som gir A-status.

Paris-prinsippene sier blant annet at en nasjonal institusjon skal fremme respekt for menneskerettighetene, være forankret i lov, fristilt fra staten og et uavhengig overvåkingsorgan.

Det er det enkelte lands myndigheter som skal tilrettelegge for at landet får en uavhengig nasjonal institusjon i tråd med Paris-prinsippene.

I Norge ligger ansvaret i Utenriksdepartementet, utenriksminister Espen Barth Eide har ikke ønsket å kommentere saken overfor Morgenbladet.

«Det kan være litt ubehagelig i diplomatiske kretser å oppleve at man har et forklaringsproblem.»

– I Genève har en komité hos Høykommissæren for menneskerettigheter bestemt at Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter mister sin A-status. Fra når virker degraderingen?

– Den reelle beslutningen ble fattet i forrige uke. Det formelle vedtaket gjøres av en egen FN-komité, og så snart dette vedtaket fattes, har vi B-status.

– Er det tvil om at det kommer til å skje?

– Nei.

– Hva innebærer B-status i FNs organer?

– Først og fremst at vi ikke har talerett overfor FNs ulike overvåkingsorganer. Da FNs menneskerettighetsråd ble dannet i 2006, fikk de A-akkrediterte nasjonale institusjonene formell talerett, noe de også har i enkelte konvensjonsorganer. Med B-status har vi ikke lenger stemmerett i det internasjonale nettverket, og kan ikke påta oss eller få tillitsverv. Nå får vi jevnt over en lavere status og ikke lenger et fullverdig medlemskap. Dette blir jo lagt merke til, og er det mest pinlige, sett fra et norsk synspunkt.

– Pinlig?

– Ja, fordi det viser tilbake til en nasjonal prosess som ikke har vært god nok. Man har ikke løst problemet før det har vært for sent. Saken svekker også Norges tyngde og gjennomslagskraft i vår kritikk av andre land.

– Hvordan kan dette skje? Norge torturerer jo for eksempel ikke sine fanger…

– Nei, men poenget i denne sammenheng er om vi kan overvåke og påpeke de menneskerettighetsbrudd som faktisk forekommer. Degraderingen er et resultat av en holdning hos norske myndigheter, som sier at menneskerettighetsforsvar i Norge er godt nok sikret som det er. Myndighetene er bekvem med at vi har hatt en nasjonal institusjon som en del av Universitetet i Oslo, men med liten myndighet og begrenset handlingsrom.

– Er det svakere stilte grupper i Norge i dag som ikke har et godt menneskerettighetsvern?

– Ja, og som heller ikke har noen institusjon å gå til dersom de mener seg utsatt for krenkelser. Dette gjelder pasienter i tvungent psykisk helsevern, minoritetsgrupper, flyktninger og asylsøkere, barnevernsbarn, innsatte i fengslene og andre steder der mennesker er under myndighet av andre. Det er nettopp for slike grupper at en nasjonal institusjon skal ha en overvåkingsrolle, og kunne opptre uavhengig av statsmaktene.

– Vil dere protestere til FN mot degraderingen?

– Nei, vi er jo enig i at vi i dag ikke oppfyller Paris-prinsippene (se faktaramme, red. anm.), der et minstekrav er en egen lov som sikrer uavhengighet, oppgaver og nødvendige fullmakter.

– FN varslet Norge om mulig degradering for et år siden. Hvorfor tok ikke regjeringen grep med det samme?

– Det har vi også spurt oss om. Utenriksdepartementet mener at vi ikke har vært klare nok i våre meldinger, mens vi synes vi har vært veldig klare. Jeg mener myndighetene tidligere burde ha innledet en dialog med oss og sivilsamfunnet for å finne en ny ordning.

– Du sa i Morgenbladet i sommer at faren for degradering var stor. Ropte du ikke høyt nok?

– Det kan være, men jeg håpet lenge at det skulle komme en plan fra myndighetene tidsnok til å unngå det utfallet vi har fått i den prosessen som nå er fullført i Genève. Dersom myndighetene hadde tatt grep noen måneder før, så kunne situasjonen ha vært en annen.

– Dere kunne altså ikke ha presset mer på?

– Jeg tror ikke det å stå og skrike ville ha hjulpet på forståelsen. Vi kan ikke fremstå som aktivister. Men UD foretok, faktisk på oppfordring fra oss, en ekstern gjennomgang av vårt arbeid som nasjonal institusjon. Denne rapporten, som forelå i mars 2011, pekte på svakheter i forhold til Paris-prinsippene og anbefalte utskillelse fra universitetet. I januar i år utredet vi alternative organisasjonsmodeller og hovedelementer i en lov om nasjonal institusjon.

– Har det slått deg at regjeringen har styrt stødig mot degradering?

– Jeg vet ikke om de har gjort det bevisst. Jeg tror heller at de har ment at det burde være mulig å forene en A-status med at universitetet fremdeles var en nasjonal institusjon, innenfor nåværende ordning. Det viste seg ikke å stemme.

– Når våknet myndighetene, slik du ser det?

– Da de i august opprettet en tverrdepartemental arbeidsgruppe som før jul skal komme med en anbefalt løsning. Det burde de ha gjort for et halvt eller et helt år siden.

– I 2001 bestemte regjeringen at Norsk senter for menneskerettigheter, som er underlagt Det juridiske fakultet i Oslo, skulle være norsk nasjonal institusjon, og i 2011 vedtok dere å avvikle funksjonen. Hva endret seg på ti år?

– Selve forståelsen av hvilken rolle en nasjonal institusjon skal ha. Tanken i 2001 var å bygge opp et sterkt faglig kompetansemiljø på menneskerettigheter i Norge, med utgangspunkt i forskning. Som en del av universitetet skulle vi kunne gi uavhengige faglige menneskerettighetsråd.

– Har også FNs syn på en uavhengig institusjon forandret seg?

– Ja. Brobyggerrollen mellom internasjonale forpliktelser og nasjonale forhold har fått større anerkjennelse. Da FN etablerte sitt nye menneskerettighetsråd i 2006, fikk nasjonale institusjoner en formell talerett og dermed styrket deltakelse i overvåkingen av egne stater. Rollen som overvåker og pådriver ble like fremtredende som faglig rådgiver. Endringen har gjort det vanskelig for oss som en universitetsinstitusjon å videreføre ansvaret.

– FN setter oss på samme formelle B-nivå som land som Tsjad, Bulgaria og Tadsjikistan. Hva tenker du om det?

– At det er et paradoks at Norge profilerer seg som en forkjemper for menneskerettigheter, og ikke selv greier å få på plass en fullt akkreditert nasjonal institusjon. Det betyr ikke at Norge generelt vil oppfattes som et land som ikke overholder menneskerettigheter, men at Norge i mindre grad fremstår som et forbilde for andre. Snarere tvert imot, så signaliserer Norge nå en utvikling i feil retning når det gjelder nasjonalt menneskerettighetsforsvar.

– Du sa i sted at norske myndigheter synes å mene at de har gode nok kontrollmekanismer på menneskerettighetsfeltet. Uttrykker ikke det en slags selvtilfredshet?

– Jo, og stadig hører vi at Norge er det beste landet i verden å bo i. Det er mye rett i at menneskerettighetssituasjonen er god, men noe skurrer. Det ligger jo i selve statsmaktens natur at det vil være en skjev maktfordeling mellom utsatte individer og statsmakten, at det er behov for uavhengig overvåking og rådgivning. Dette glemmer man.

– Bør Norge dempe retorikken om seg selv en smule?

– Jeg opplever en holdning hos både politikere og i forvaltningen der man bare tar for gitt at Norge oppfyller forpliktelsene, og at det ikke er nødvendig med direkte overvåking eller endring av praksis for å sikre menneskerettighetene i Norge. Men vi bør ta degraderingen som en utfordring, og ta menneskerettslige forpliktelser på like stort alvor hjemme som ute.

– Kan vi ta det seriøst at FN-land med langt større menneskerettslige svin på skogen enn oss, skal sitte der og kunne degradere et land som Norge?

– Den komiteen som degraderer er ikke politisk sammensatt, men nedsatt av de nasjonale institusjonene selv. I takt med profesjonaliseringen av Høykommissæren og de nasjonale institusjonene, har jeg full tillit til at komiteen opptrer uavhengig og forholder seg seriøst og objektivt til kriteriene i Paris-prinsippene.

– For å snu på det: Kan det være noen i FN-systemet som godter seg litt… he, he, liksom, der tok vi prektige Norge?

– Ja, det er nok en viss frykt for det i Utenriksdepartementet. Det kan være litt ubehagelig i diplomatiske kretser å oppleve at man har et lite forklaringsproblem. Denne saken kommer dessuten i tillegg til en uvanlig reservert norsk holdning i senere års forhandlinger om FNs individklageordninger til barnekonvensjonen og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Jeg utelukker ikke at noen vil si: hvorfor bråker dere så mye, når dere ikke feier for egen dør?

 

tov@morgenbladet.no