I kronikken «De nye miljøpessimistene» i denne ukens Morgenbladet navngir journalist Erik Martiniussen tre aktører i miljødebatten som han mener har gått inn i en tilstand av «farlig resignasjon». Professor i klimastrategi ved Handelshøgskolen BI, Jørgen Randers, tidligere miljøvernminister Erik Solheim og Aftenpostens journalist Ole Mathismoen bærer ifølge Martiniussen alle på en miljøpessimisme: Den er kjennetegnet av folkeforakt, kombinert med et ønske om sterkt politisk lederskap som kan ta upopulære beslutninger. Martiniussen mener de tre «opererer i et grumsete farvann av folkeforakt og sverming for elitestyre», hvor resepten er «å frata folk flest makt og innflytelse og overføre den til eliten».
Stemmer det? Vi tar kontakt med miljøpessimist nummer én, Jørgen Randers.
– Mener du at dagens demokratiske styringssystemer ikke er i stand til å levere de nødvendige resultatene på miljøområdet?
– Ja, svarer Randers kontant i en e-post til Morgenbladet, og utdyper:
– Jeg ønsker meg en sterkere stat på et lite antall viktige områder – herunder klimapolitikken.
I et intervju med BBC i juni sa Randers at Kina var det eneste landet med «sterkt nok lederskap» til å kunne iverksette miljøtiltak.
– Mener du Kinas styresett bør være et forbilde for vestlige land som ønsker å løse klimakrisen?
– Ja, på klimaområdet mener jeg det, svarer Randers.
Folket i veien. Randers trekker frem andre eksempler på at en sterk stat har fått gjennomført det han mener er fremsynt politikk: EUs såkalte fornybardirektiv, som blant annet har som mål at 20 prosent av EUs energiforsyning skal komme fra fornybar energiproduksjon innen 2020; Stortingets vedtak om handlingsregelen; og hvordan mange land har delegert pengepolitikken sin til en uavhengig sentralbank.
– Hvis demokratiet har spilt fallitt, hva er da løsningen?
– Overnasjonale institusjoner som kan moderere nasjonalstatens kortsiktighet, svarer Randers.
I et intervju med Teknisk Ukeblad i 2008 sa Randers: «Det håpløse er at Ola og Kari synes at oppvarmingen er strålende. Sommeren blir varmere, de slipper å måke snø (…) Det vil ta lang tid før det norske folk gir politikerne støtte til en kraftigere klimapolitikk.»
– Mener du at det er folket som står i veien for en løsning på klimakrisen?
– Ja, svarer Randers.
En miljøpessimist. Han tror det vil bli vanskelig å få folket med på å styrke staten på noen viktige områder, slik han foreslår, men er usikker på om dette skyldes manglende kunnskap i befolkningen, manglende lederskap eller menneskelig kortsiktighet.
– Jeg tenderer dessverre til å tro mest på at det skyldes menneskelig kortsiktighet, som følge av de skuffende svake resultatene av satsningen på miljøutdanning i skoleverket de siste førti årene og den svake velgeroppslutningen rundt grønne partier. Et godt eksempel var stortingsvalget i 2009, hvor de fire småpartiene hadde gode klima- og energiprogrammer og likevel tapte stemmer, skriver Randers.
Han mener man må jobbe for å bli enige om noen store grep i klimapolitikken, for så å prøve å sikre bred oppslutning om disse tiltakene.
– Hvis man ikke lykkes i det, er det bedre å la noen ta ledelsen enn å la handlingslammelsen fortsette. Men altså kun innenfor et lite antall viktige områder, skriver Randers.
– Har Martiniussen rett i at du er en miljøpessimist?
– Ja.
Mobilisere folket. I likhet med Randers, ser tidligere miljøvernminister Erik Solheim (SV) også ut til å mene at befolkningen er problemet i klimasaken, ikke politikerne, skriver Erik Martiniussen. Han siterer Solheim fra et intervju med VG i 2009: «Det er ingen internasjonale ledere som er i tvil om at dette [klima] er et viktig spørsmål, men de er i tvil om de får befolkningen med seg på tiltak for å redusere utslipp.»
Vi ringer miljøpessimist nummer to.
– Er det folket som står i veien for en løsning på klimakrisen, Solheim?
– Nei, å mobilisere folket er løsningen på klimakrisen, som i andre store spørsmål i samfunnet. Arbeiderbevegelsen mobiliserte folket og fikk flertall for velferdsstaten og andre store reformer. Enhver politisk bevegelse som vil ha suksess i demokratiet må mobilisere massene, svarer Solheim på telefon fra Tyrkia.
Konkurranse fra Kina. – Men er det også nødvendig å innføre sterkere styring ovenfra på noen områder?
– Overhodet ikke, jeg er ihuga tilhenger av demokratiet. Jeg mener vi trenger politiske ledere som går foran, i kombinasjon med mobilisering nedenfra, slik at det blir flertall for nye løsninger. Miljø er ikke annerledes enn andre store spørsmål, som for eksempel kampen for like rettigheter mellom kvinne og mann.
– Du har tidligere skrytt av Kina når det gjelder fattigdomsbekjempelse. Er et kinesisk styresett bedre egnet enn et vestlig til å løse store utfordringer?
– Demokratiet må vise seg mer effektivt når det gjelder å løse økonomiske, sosiale og miljømessige spørsmål i samtiden, ellers vil det kunne få konkurranse fra den kinesiske modellen og komme under press.
Solheim kjenner seg ikke igjen i betegnelsen «miljøpessimist».
– Jeg er fundamentalt optimist og mener at det skjer masse positivt. En ting jeg tror vi vil få se mer av, er for eksempel såkalte «coalitions of the willing» – folkelige massebevegelser som vokser frem fra bunnen – i kombinasjon med at statsledere kommer sammen og tar ledelse.
Definitivt demokrati. Den tredje som utropes til miljøpessimist i Martiniussens kronikk, er journalist og leder for politisk avdeling i Aftenposten, Ole Mathismoen, som har fulgt klimafeltet i mer enn tyve år. I juni skrev Mathismoen at miljøkonferansen i Rio de Janeiro samme måned bare var «en påminnelse om menneskenes bevisste og ønskede handlingslammelse».
Vi ringer klimapessimist nummer tre.
– Har du mistet troen på at klimakrisen kan løses med demokratiske midler, Mathismoen?
– Svaret er et bastant nei. Den må definitivt løses med demokratiske midler. Det jeg har gjort i to kommentarartikler i sommer er å fokusere på hvor lite fremgang det har vært ved bruk av FN-systemet de siste tyve årene. Jeg har skrevet i mange år at jeg frykter at klimatrusselen må bli enda mer reell, enda verre, før vi i den rike verden forlanger at politikerne skal handle. Politikerne våre tør ikke å handle mer enn de tror vi er beredt til, ellers blir de sparket ved neste valg, sier Mathismoen.
– Med andre ord er det folket som står i veien?
– Nei, jeg vil ikke si at de står i veien, men folk er ikke beredt ennå til å ta de valgene som skal til. Jeg har aldri ropt på diktatur, men jeg har ropt på politikere som tør å sette handling bak ord.
– Når det tar så lang tid før folk flest innser alvoret, tenker du ikke at det kunne vært en fordel om politikere eller institusjoner hadde hatt mer omfattende fullmakter?
– Jeg skulle ønske vi hadde tøffere politiske ledere både på høyre- og venstresiden, men jeg har samtidig grunnleggende tro på at det er demokratiene som må ordne opp. Jeg har selv brukt flere år på å skrive om hvordan diktaturer har forholdt seg til miljøproblemer, for eksempel på Kolahalvøya tidlig på 1990-tallet etter at Sovjetunionen hadde ramlet sammen – et kjernefysisk nesten-ragnarok. All erfaring viser at diktaturer løser disse problemene på en langt dårligere måte. Det er overhodet ikke noe alternativ til demokrati, sier Mathismoen.
Ingen kommentarer