Manglende evner i krisens tid

<B>God kjemi: </b>President Obama og speaker, eller president i Representantenes hus, republikaneren John <br />Boehner, møttes flere ganger på tomannshånd under forhandlingene. Boehner beksrev forskjellen på de to slik: «Jeg sitter med et glass Merlot og en sigarett. Han sitter med te og Nicorette.» Glass og kopp var fjernet da bildet ble tatt i hagen i Det hvite hus. Foto: Pete Souza/Det hvite hus
God kjemi: President Obama og speaker, eller president i Representantenes hus, republikaneren John
Boehner, møttes flere ganger på tomannshånd under forhandlingene. Boehner beksrev forskjellen på de to slik: «Jeg sitter med et glass Merlot og en sigarett. Han sitter med te og Nicorette.» Glass og kopp var fjernet da bildet ble tatt i hagen i Det hvite hus. Foto: Pete Souza/Det hvite hus

Washington er like polarisert nå som for fire år siden. President Barack Obama har sin del av skylden, ifølge Bob Woodward.

Relaterte artikler
Fakta

Bob Woodward

Sammen med Carl Bernstein avslørte han Watergate-skandalen som førte til president Richard Nixons avgang i 1974.

Woodward (69) har vært ansatt i The Washington Post siden 1971.

Han har skrevet nær 20 bøker om amerikansk politikk, de fleste er store bestselgere.

Hans siste bok, The Price of Politics, handler om drakampen om USAs gjeldstak sommeren 2011. Woodwards metode er å intervjue alle aktører og gjenfortelle i detalj politiske prosesser.

«Jakten på bin Laden tok ti år. Jakten på budsjett­balanse vil ta lengre tid.»
Krisestemning: President Barack Obama og deretter fra venstre hans stabssjef Bill Daley, leder for Det økonomiske råd i Det hvite hus, Gene Sperling og bakerst finansminister Tim Geithner, i en av de kritiske fasene under forhandlingene om gjeldstaket sommeren 2011. «Dette er galskap», sa Geithner da forhandlingene brøt sammen. Foto: Pete Souza/Det hvite hus

KOMMENTAR

Søndag 17. juli 2011: Barack Obama har etter ekstremt krevende og hemmelige forhandlinger med de republikanske flertallslederne i Representantenes hus, kommet svært nær en avtale om å heve USAs gjeldstak. Uten nye lån ville den føderale statskassen gå tom to uker senere. Om ikke gjeldstaket ble hevet, risikerte USA å havne i en økonomisk depresjon verre enn den som inntraff i 1929. Hele verdensøkonomien er i spill, og en liten gruppe menn i Washington sitter med kortene i hånden.

Husets leder John Boehner og hans mer konservative partifelle og gruppeleder Eric Cantor, grubler over hvordan de skal få det republikanske flertallet til å godta at de i avtaleutkastet har gått med på å heve skatteinntektene med 800 milliarder dollar over ti år. Tea Party-bevegelsen har stor makt i Representantenes hus, og for dens tilhengere er nei til skatteøkning som en religiøs besvergelse.

To dager senere skjer det noe. Seks senatorer fra begge partier lanserer et forslag til gjeldsreduksjon som innebærer 1200 milliarder i økte skatteinntekter. Forslaget er abstrakt, langt fra de konkrete tallene som er lagt på bordet i de hemmelige forhandlingene. Men Obama synes ikke han kan være dårligere enn en tverrpolitisk gruppe senatorer. Han går offentlig ut og omfavner senatorenes forslag.

Det var en taktisk blunder, ifølge forfatteren Bob Woodward, som forteller om de dramatiske forhandlingene om USAs økonomi i sin ferske bok The Price of Politics (Politikkens pris). Boehner blir rasende da Obama i en telefonsamtale torsdag 21. juli sier han vil ha 400 milliarder dollar mer i skatteinntekter. Dagen etter trekker Boehner seg fra avtalen som de var så nær ved å inngå.

 

Boehners forhandlingsbrudd førte USA inn i det noen mener var verdensøkonomiens Cubakrise. I oktober 1962 var det nære på full atomkrig mellom USA og Sovjetunionen da amerikansk etterretning avslørte planer om utskytningsramper for atomvåpen på Cuba. Krisen ble avverget etter 13 dager. 22. juli 2011 hadde politikerne i Washington 11 dager på seg til å avverge at USAs økonomi brøt sammen.

Den norske 22. juli-tragedien overskygget naturlig nok alle nyheter om dramaet i Washington disse 11 dagene. Mye av det som utfoldet seg i Det hvite hus og Kongressen var heller ikke kjent i amerikanske medier i fjor sommer.

Woodwards detaljrike thriller fra maktpolitikkens virkelighet gjenforteller hendelsene. Som vanlig i den meritterte forfatteren og journalistens research, har han snakket med alle aktørene. Han gjengir ordrett samtaler bare to eller tre har deltatt i. Og i noen tilfeller, som i samtalene mellom Boehner og Obama, gjengir han begges versjon av hva de sa til hverandre. De stemmer ikke alltid overens.

 

Woodward tegner i Politikkens pris et langt mer negativt bilde av Obama enn i sin forrige bok. Obama’s Wars handlet om hvordan presidenten i hans første år som øverstkommanderende for krigen i Afghanistan, vurderte hvilken strategi han skulle velge. Der fremsto Obama som en tenksom og lyttende, men handlekraftig president. I The Price of Politics beskrives han som en uerfaren og utålmodig amatør.

Han kom skjevt ut i den økonomiske politikken, mener Woodward. Obama fikk makten midt oppe i en gigantisk krise, og hans første lovforslag var en redningspakke på 800 milliarder dollar som skulle stimulere til vekst i en stagnert økonomi. Det hvite hus var uinteressert i å få pakken vedtatt av begge partier – Demokratene hadde likevel flertall i både Representantenes hus og Senatet. Enda verre var det at konservative demokrater i Senatet holdt på å stemme ned hele pakken.

Obama brukte ikke tid på å vinne støtte hverken i egne rekker eller hos Republikanerne for redningspakken, ifølge Woodward. Han er i det hele tatt ikke spesielt opptatt av å pleie forholdet til de mange store egoene og maktmenneskene i Kongressen. Enda de er i stand til å hindre Obama i å gjennomføre den politikken han ønsker. Særlig etter 1. januar 2011, da Republikanerne overtok flertallet i Representantenes hus.

Woodward viser til USAs forrige demokratiske president Bill Clinton: Han elsket å forhandle, ringte støtt og stadig til folkevalgte og vant deres tillit og stemme. Det samme gjorde republikanske Ronald Reagan. Hvordan far og sønn Bush taklet Kongressen, skriver imidlertid ikke Woodward noe om.

Obama arvet en nedadgående og dypt kriserammet økonomi, og står overfor en langt mer gjenstridig og høyrevridd opposisjon enn Clinton gjorde, erkjenner Woodward. Men likevel:

«Presidenter får gjennom viljen sin – eller skal få gjennom viljen sin – i de viktige sakene.» Og Obama har ikke vært i stand til å få sin vilje igjennom. Problemet med USAs gigantiske gjeldsbyrde og galopperende offentlige utgifter er bare blitt enda større etter at en avtale om å heve gjeldstaket ble inngått i siste liten 31. juli i fjor.

 

Woodwards bok kom 11. september, og kunne vært en brannfakkel i den amerikanske valgkampen. Men er det ikke, fordi hverken Mitt Romney eller Barack Obama går til valg på at uansett hvem som vinner, må det en drastisk politisk omlegging til i Washington.

Noe av det første som skjer når valget er over, er at budsjettkuttene som Kongressen vedtok i fjor da den ga grønt lys til høyere gjeldstak, skal iverksettes i 2013. Og det er vedtatt milliardkutt i hvert budsjett de neste ti årene. Selv Forsvaret må tåle kutt. Så vanskelig var det for teapartyistene i Kongressen å godta økte skatter for de rike, at de heller ville ha kutt i Forsvaret, som også er en hellig ku for mange av dem.

Bare det første året må utgiftene ned med 240 milliarder dollar. Det er mer penger enn hele det norske statsbudsjettet i 2013. Kuttene blir smertefulle, og de er et tema i valgkampinnspurten.

Men så, enda mer dramatisk, i februar-mars 2013 er den føderale statskassen tom igjen. Innen da må presidenten, om han heter Romney eller Obama, be Kongressen om lov til å ta opp enda mer gjeld til verdens mest gjeldstyngede land for å betjene lån som forfaller og andre utgifter. Gjeldstaket er nå på 16 400 milliarder dollar. Det er cirka 24 ganger mer enn beholdningen på det norske oljefondet.

Tidligere var det en formalitet å heve gjeldstaket. I 2011 ble det for første gang tatt som gissel for forhandlinger om den videre økonomiske utviklingen. Det var riktignok som resultat av et politisk spill, men like fullt satte det for fullt søkelyset på hvor dårlig tilstanden i USAs økonomi faktisk er.

 

I 2012 utgjør den føderale statens trygdeutgifter 1600 milliarder dollar. Ifølge Kongressens budsjettkontor vil summen være nesten dobbelt så stor om ti år.

Woodward oppsummerer situasjonen slik: «Den føderale monstergjelden og de årlige underskuddene skyldes to problemer: Fortsatt økte utgifter, ingen kutt og for lave skatteinntekter.»

Dette har hverken Obama eller andre politiske ledere i Washington greid å gjøre noe med, fastslår Woodward. De «skyr risiko», skriver han.

Woodward er altså ikke enig med Peter Bergen, en annen prisbelønnet Washington-journalist, som sa til Morgenbladet i september at Obama er en «risikotager». Bergen har skrevet bok om jakten på Osama bin Laden, som førte til at terroristen ble drept 2. mai i fjor.

Det var tre dager før visepresident Joe Biden innledet de første forhandlingene med republikanerne i Kongressen om gjeldstaket.

 

Jakten på bin Laden tok ti år. Jakten på budsjettbalanse vil ta lengre tid enn det. Og det er lett å gi reaksjonære republikanere skylden for stillstanden, fordi de nekter å tvinge millionærer, oljeselskaper og andre suspekte aktører til å bidra mer til balansen.

Woodwards bok er en nyttig påminnelse om at problemet er mer komplisert enn som så. Obama lider av den samme syke som politiske ledere i hele den vestlige verden:

Budsjettbalanse om ti år gir ikke valgseier i år. Og da får det heller være.