Det hagler med forskjellige diagnoser over Behring Breivik nå. Nok en ny fase av rettssaken. En som er plagsom og vond på en annen måte, men likevel så viktig. Schizofrenier, psykoser, forstyrrelser og syndromer. Hva er det som feiler denne mannen? Han har jo neppe alt dette. Såpass har vi skjønt. Feiler det ham noe i det hele tatt? Kanskje han bare er ond. Gjettingen er plagsom. Det vonde er fokusforflyttingen. Vi snakker ikke om ofrene fra 22/7 lenger. Det handler om hvorvidt Behring Breivik selv også er et offer. Offer for egen genetikk, dårlig oppvekst, dårlige samtalepartnere på nettet, eller kanskje alle tre. Det føles fristende å bare hoppe over all praten om mental tilstand. Konstatere at fyren er søppel, låse fengselsdøren. Men dette er viktige dager. Om noen uker forsvinner han forhåpentligvis fra offentligheten for alltid, og med det også muligheten for å spørre, observere og prøve å forstå. Den oppgaven forvanskes for oss som ikke er eksperter, av det faktum at vi ikke får vite alt. Hensyn til personvernet gjør at mye ikke kommer frem. De psykiatriske rapportene foreligger for eksempel kun i sensurerte utgaver. I utgangspunktet bra – idealet er at vi skal kunne se tilbake på denne rettssaken om 40–50 år og ha en god smak i munnen, når vi ser på hvordan vi håndterte den. Resultatet blir likevel at sladderen går i pausene på Tinghuset om dagen. Det er mye som pressefolk «vet» nå, men som ikke skrives. Tema nummer ett, og det eneste av alt dette jeg føler burde diskuteres mere åpent, er hvorvidt Behring Breivik er homofil eller ikke.
Det fnises og hviskes. Jeg har gjort det selv.
Redselen for at dette kan virke stigmatiserende for homofile er blitt brukt som en av unnskyldningene for ikke å snakke åpent om spørsmålet blant noen av aktørene i Tinghuset. Såpass langt tror jeg vi har kommet, at folk ikke gjør den feilkoblingen å sette legning og handling i sammenheng. Like lite som jeg tror noen i fullt alvor setter likhetstegn mellom dataspill og massemord. Samme logikk skulle tilsi vill panikk hver gang noen kjøpte seg et gårdsbruk på landet, eller spaserte forbi en offentlig bygning mer enn én gang samme dag. Redselen for stigmatisering har vel antagelig gått mer på homofile personer som eventuelt kunne hatt kontakt med Behring Breivik, og den belastningen det ville være for dem om dette kom ut. Men både pressen og rettsvesenet har regelverk for å sørge for at det ikke skjer. Man kunne ha avgrenset det til kun å dreie seg om psykiatri, og om hvorvidt fortrengelse av egen seksualitet kan ha hatt noen påvirkning på Behring Breiviks psyke. Tiltalte er vel bortimot den eneste her som kanskje ville ansett det som et nederlag eller skam om han hadde denne legningen, så diskusjonen tåler å foregå åpenlyst.
Hvis det ikke er sånn at den skitnere delen av pressen fremdeles oppfatter homofili som noe salgbart og pikant? La oss derfor ta et par steg tilbake igjen, før vi forfølger det videre. Spørsmålet om legningen hans reiser to spørsmål. Er dette bare rykter? Og, hvis ryktene stemmer, hvorfor skulle det i det hele tatt være interessant?
La oss ta sannhetsgehalten først. Fra mitt ståsted er det så definitivt bare rykter. Noen annen måte å klassifisere tredjehånds informasjon på finnes ikke. Jeg har overhodet ikke noe belegg for å si at Behring Breivik er en homofil mann. Alt jeg har hørt har jeg hørt fra andre, som har hørt fra andre igjen. De er svært bombastiske i sin sak, og mener de har det fra sikre kilder, disse journalistene. De har hørt det fra aktører i rettssaken. Folk høyt oppe i systemet. Men sosial status har aldri hindret noen i å komme med skvalder, så hvem som forteller betyr ikke stort. Praten går uansett så ivrig nå at debatten burde opp i lyset, eller bare legges død. Det siste kommer ikke til å skje, med mindre vi gjør nettopp det første. Snakker om det. Ryktet er der allerede og vil svirre rundt i evigheter, til det etter hvert utvikler seg til en uuttalt sannhet. Sånt ender sjelden godt. En hel nasjon etterlyser brikker de føler mangler for å kunne forstå hvordan et menneske har kunnet utvikle seg så umenneskelig som Behring Breivik. Ingenting hadde passet bedre enn å kunne si: «Akkurat her gikk det galt.» Så enkelt kommer det aldri til å bli. Det er haugevis av små komponenter som har skapt ham. Om seksuell usikkerhet er en av disse, så la oss da for guds skyld kaste den i miksen, for dette er håndterbart materiale. Hvis vi da til slutt skulle konkludere med at det er en suppe av uheldige omstendigheter som har skapt monsteret Behring Breivik, vil det føles fortvilende, men likevel mer levelig enn at ondskap kan manifestere seg ut av intet. Det tror jeg fremdeles ikke at det kan. Skal spørsmålet om homofili stilles uten at det blir spekulativt, er det nå, i den rettspsykiatriske diskusjonen. Det er her temaet kan diskuteres med et snev av verdighet. Ikke som grisete sladder over en kaffe i en pause. Bortsett fra det ene vitneutsagnet fra en ungdomsvenn er det lite som har hintet om homofil legning i rettssalen. Kameraten hans kunne fortelle at han fryktet at Behring Breivik, da han flyttet hjem til moren, hadde gått inn i en depresjon og var i ferd med erkjenne at han var homofil. På spørsmål fra aktor om hvorfor han antok dette, refererte han til at Behring Breivik brukte pudder og ikke hadde forhold til damer. Ellers er det lite. Jeg noterte meg riktignok lett fnising noen steder i salen da Behring Breivik glapp ut denne setningen tidligere i ukene:
«Det var da jeg kom ut av skapet…ideologiskapet.»
Det fnises og hviskes. Jeg har gjort det selv. Ingen av delene er bra. Det må snakkes. Så til det andre spørsmålet. Er Behring Breiviks eventuelle homofili overhodet interessant? Definitivt. Det interessante er ikke legningen hans i seg selv, men hvorfor det i så fall har vært så viktig for ham å legge lokk på den. Menn har gjort mye dumt, og voldelig, opp gjennom historien knyttet til seksualitet og frustrasjon rundt det samme. Og primært da den heterofile mann, bare så vi er helt klare på det. Det er seksualitet i seg selv, ikke hvilken type, som må kunne bli et tema når vi snakker om Behring Breiviks psyke. Om det skulle stemme at han har hatt trøblete oppvekstsvilkår, en medfødt mental lidelse og i tillegg har måttet legge bånd på egen seksuell identitet blir det, om ikke forståelig, så i hvert fall lettere å henge med i svingene på hvor besatt han ble på å skape seg en ny identitet som sterk og handlingskraftig ridder. Fikk han gjennom 22/7-aksjonene tatt et oppgjør med, og distansert seg fra, alt han hatet ved seg selv gjennom oppveksten? Og det besynderlige kvinnehatet som gjennomsyrer manifestet? Lest som et oppgjør med egen seksualitet blir det plutselig noe mer, og overraskende nok noe sårt. Hvorvidt tanker som dette bare er desperat leting etter mening der det kanskje ikke finnes, er i denne sammenhengen uinteressant. Spørsmålene burde stilles. Og det av folk som vet hva de skal se etter i svarene.
Om innholdet i all denne hviskingen og tiskingen skulle vise seg å stemme, må vi anta at legningen er noe han skammer seg over. Igjen er det noe som i så fall har sviktet. Hvorfor fikk han ikke beskjed om at dette var grei skuring? At verden har beveget seg såpass langt fremover at ethvert opplyst menneske vet at legning er noe du er født med? Og at, om du er redd og usikker, så er også det helt greit. Tenåringer er usikre på alt. Spesielt om det kan relateres til egen seksuell oppvåkning. Men han er en voksen mann, Behring Breivik, og da mener jeg fysisk, og kombinasjonen mann og seksuell frustrasjon er ingen god kombinasjon. Mye lidelse spinner ut fra den cocktailen. Lidelse for mannen selv, men også altfor ofte lidelse påført andre. Men igjen, er det i grunnen så forbannet viktig? Skal vi bry oss om Behring Breiviks seksuelle preferanser oppi alt dette? Det må vi faktisk. Det skal vi. Vi skal bry oss om alt som har formet ham. Det som kan forklare selv den minste ting, skal vi grave i. Vi skal ha alles rett til privatliv i tankene når vi graver i dette. Alle bortsett fra Behring Breivik selv. Den retten mistet han den 22/7. Den versjonen av ham selv som sitter på tiltalebenken vil jeg dessuten påstå ikke finnes. Den har han funnet på foran pc-en, og fantasifigurer har færre rettigheter enn de levende og døde. Mennesket bak ugjerningene er i så måte borte. Det gjør oppgaven med å grave i ham, fra et moralsk ståsted, betydelig lettere.
Rettssaken handler om mye, men kanskje viktigst av alt om å lære. Vi kan snakke om politikk, psykiatri og bevilgninger til politiet til krampa tar oss, men til slutt koker alt ned til det mest banale av det banale. Og da er vi på Kardemommebynivå. En setning totalt blottet for finesse eller nytenkning.
Vi må være snille med hverandre.
Det er så lite kontrovers i den setningen at den nesten føles provoserende. Av alt jeg har lært disse ukene, er likevel det det viktigste.
Vi må ta vare på barnet som opplever dårlige vilkår i hjemmet. Vi må diagnostisere og behandle dem som måtte ha mentale lidelser på en human og medmenneskelig måte. Vi må fortelle den unge gutten eller jenta som ikke finner ut av kjønn eller sex at alt er helt greit. Og når nasjonen samles og synger «Barn av regnbuen» på torget så er det en søt gest på alle måter, men vi må også skjønne at det må mer enn allsang til. Vi må snakke sammen også.
Vi må være snille med hverandre.
Du kan abonnere på serien Kristopher Schau; Inntrykk fra 22. juli-rettsaken på e-post og RSS 
Ingen kommentarer