Forsvarets vitner har vært i vitneboksen denne uken. Hovedpoenget har nå vært å få frem at det er mange der ute som mener det samme som Behring Breivik, og at hans oppfatning av verden ikke er nok til å erklære ham sinnssyk. I forlengelsen av dette har mye dreid seg om å belyse hvordan internett kan ha vært en radikaliserende faktor. Filosof Lars Gule, som selv har debattert med Behring Breivik på nettet, ga også et vitnemål om hvorvidt holdninger Behring Breivik viste på disse forumene kunne virke unormale. Han mente at Behring Breiviks ytringer på nettet slett ikke var noe som stakk seg ut i mudderet. At det var handlingene hans i etterkant som gjorde ham spesiell. Viljen til å ta det et steg videre. Det som var interessant, var noe Gule sa under aktors utspørring på tampen av vitnemålet.
«Behring Breiviks terrorisme representerer noe nytt og unikt, og kan være en følge av teknologiens utvikling.»
Og teknologien i seg selv har i grunnen vært en stille deltager under hele denne rettssaken. Da hoveddommer Wenche Arntzen for eksempel ønsket at to av bistandsadvokatene skulle kunne kommunisere med hverandre på et tidspunkt da de av praktiske hensyn skulle sitte i hvert sitt rom, kunne parter i 17 tingretter andre steder i landet høre henne spørre: «Sørheim, har du e-postadressen til Husby?» Ikke en stor ting, men det sier noe om hvordan tidene har forandret seg. Transkripsjonene fra rettssaken ville fortonet seg som temmelig underlige om man hadde kunnet lese dem for bare femten år siden. Det kommuniseres mye digitalt underveis. Bistandsadvokatene i Tinghuset har kontakt med de andre bistandsadvokatene, som sitter i saler andre steder i landet, per e-post og sms, for å kunne viderebringe spørsmål fra disse. Live-feeden fra de store avisene benytter teknologien for alt den er verdt, og knastringen fra lap top-tastaturene ligger som et kontinuerlig soundtrack til alt som skjer i sal 250. Alt dette er fremskritt. Teknikken gjør rettssaken til en bedre prosess.
Politiet nyter selvsagt godt av hvordan teknologien har utviklet seg. At vitnene selv kunne manøvrere seg rundt i et 360 graders fotografi fra Utøya, ikke ulikt det du kan se i et eiendomsprospekt, gjorde at alle som var til stede kunne få et langt mer realistisk bilde av hva som hadde skjedd 22/7. Bombeanalysen fra regjeringskvartalet som ble presentert med 3D-fremstilling av trykkbølgens bevegelser, det samme. Teknikken gjorde det tydeligere for oss.
Spart oss for penger har den også gjort. Alle arkiver i regjeringskvartalets lokaler som ble rammet av bomben var selvfølgelig blåst vekk etter eksplosjonen, og dermed borte for alltid, men siden departementene jobber elektronisk, var det likevel ingen informasjon som gikk tapt. Serverne i kjelleren var like hele. Hadde dette skjedd for femten år siden hadde informasjonstapet vært et eget kritisk poeng. Nok en gang, teknikken var venn, ikke fiende.
Som en motsats bør det kanskje nevnes at for femten år siden var ikke mobilkameraer i like flittig bruk. Både politi og overlevende fra regjeringskvartalet har kunnet fortelle om folk som løp rundt i ruinene og filmet i det verste kaoset. Vi må vel anta at de samme menneskene, om dette hadde skjedd før mobilkameraenes inntog, hadde prioritert hjelpearbeid fremfor en gryende kortfilmkarriere.
Også hva gjelder Utøya er teknologi en stor del av historien som fortelles. De fortvilte tekstmeldingene som ble sendt. Mobiltelefonene som ble satt på lydløs for at drapsmannen ikke skulle høre hvor ungdommene gjemte seg. «Sendte sms», «satte mobilen på lydløs»; begreper som ikke hadde gitt noen mening for 15 år siden, men som nå er viktige ingredienser i moderne rettshistorie. Teknikken er til stede hele tiden. En av dem som ble skutt, men overlevde på Utøya, rakk å legge ut en melding på Facebook før han gjemte seg en siste gang.
«Det skytes på Utøya. Jeg elsker dere alle.»
Teknikken og fremskrittet ga ham en mulighet til å kommunisere noe man i tidligere tider ikke hadde kunnet. Forhåpentligvis ga denne muligheten ham også en følelse av trygghet mens han lå og gjemte seg.
Før rettssaken var et av de sterkeste bildene for meg historien som politimenn fortalte om da de holdt vakt på Utøya på natten 22/7. De satt i mørket og kunne se hvordan et utall mobiltelefoner lå igjen rundt på øya, og lyste opp i natten. Geir Oustorp, innsatsleder i Søndre Buskerud politidistrikt, fortalte til Dagbladet:
«I ettertid er det inntrykk fra den natta som sitter igjen som det verste. Alle telefonene som ringte. Hele tida. Vi visste jo hvem det var som ringte i fortvilelse. Og at ingen kom til å svare.»
Telefoner som ringte og ringte til batteriene døde ut, og øya lå badet i mørke. Teknologien ble i seg selv en emosjonell aktør i det som hadde skjedd.
Behring Breivik hadde selv planlagt å bruke den aller nyeste datateknologien på Utøya. Ved hjelp av en datamaskin og et videokamera skulle verden, live på internett, få oppleve at han halshugget Gro Harlem Brundtland. En dimensjon av uhyrlighet muliggjort av fremskrittet. Og han er i sannhet et barn av det moderne, Behring Breivik. Referanserammene og virkelighetsbildet hans er også sterkt preget av populærkulturen og mediene. Da han ble arrestert på Utøya, ble han etter hvert ført inn i en av bygningene og opp i andre etasje. Behring Breivik mente at om de hadde tenkt å skyte eller torturere ham, kunne de like gjerne gjøre det nede i første etasje. Han ble spurt om hvorfor han trodde at dette kom til å skje, og svarte da at «det var sånn det foregikk på The Shield». En amerikansk tv-serie om korrupte politimenn i Los Angeles. Noe av den samme merkelige «researchen» viste seg da han ble spurt om hvordan han kom frem til sikkerhetsvurderingen av Utøya, i forbindelse med det planlagte drapet på personer som Stoltenberg, Støre eller Brundtland. Han estimerte antall livvakter basert på spillefilmer han hadde sett og «nedjusterte antallet til norske forhold», kunne han fortelle. tv-serier og film hadde formet det han oppfattet som virkeligheten.
Men det viktigste er nok hvor sentralt internett har vært for ham. Det er da også dette forsvarets vitner har måttet fokusere mest på under utspørringene. Alt han kan og vet, virker det som han har tilegnet seg informasjon om over nettet. På direkte spørsmål om hvor han har hentet faktaopplysningene sine fra, er svaret nesten alltid Wikipedia. Vi skal kanskje ikke bekymre oss like mye for det, som at han har vært en flittig bruker av Google translate for å forstå det han har lest, men jeg kan jo nevne som en kuriositet at den engelske utgaven av Wikipedia så sent som for et år siden kunne «lære» oss at fotballspilleren Mini Jakobsen ikke var høyere enn 100 centimeter. Samme nettsted er altså hovedkilde for informasjonen han legger til grunn for å drepe 77 mennesker.
Manifestet er også et eksempel på at terroristen Behring Breivik kanskje ikke hadde latt seg skape uten moderne teknologi. Rent praktisk ville antagelig et fravær av muligheten for copy/paste gjort det umulig for ham å «forfatte» et såpass stort verk. Han ville rett og slett ikke ha rukket det. Antagelig heller ikke orket det. Manifestet er, ifølge Behring Breivik selv, selve grunnen til aksjonene 22/7. Alt han gjorde den dagen var for å skape blest om manifestet. Terroraksjonen var, som han selv sa det, «fyrverkeriet» i forkant av boklanseringen. Hadde ikke manifestet eksistert, ville det altså heller ikke være noe å reklamere for. Ingen grunn til bombing. Ingen grunn til drap. Om han hadde funnet en annen unnskyldning for å legitimere aksjonen får vi aldri vite, men effektiviteten i moderne teknikk gjorde uansett at han slapp å lete. Det samme gjelder anskaffelsene han trengte for å gjennomføre aksjonen. Falske politimerker, kredittkort, beskyttelsesutstyr, et cetera: alt bestilt over nettet. Før verden ble såpass liten at man kunne få kontakt med den gjennom pc-en, ville utfordringen med disse anskaffelsene alene om ikke umuliggjort, så i hvert fall kraftig forsinket alt som skjedde i fjor. Veien fra tanke til handling, som tidligere ville være avskrekkende, virker for den moderne terroristen å være mer til inspirasjon enn til hindring.
At ideologien hans i all hovedsak er et produkt av intensiv surfing og chatting på nettet er også nokså klart. Ingen av de tidligere vennene hans virker å dele de samme ekstreme oppfatningene, og så langt tyder lite på at han hadde kontakt med likesinnede i fysisk forstand. Alt har foregått elektronisk. Gjennom teknikkens nye muligheter har han klart å finne sine meningsfeller.
Det er så uendelig mye informasjon tilgjengelig på nettet at vi alle er nødt til å velge hva som er viktig for oss. Hvor vi skal hente informasjonen vår fra. Det betyr ikke bare at vi må klare å finne det vi vil ha, men også at vi må være langt mer bevisste enn tidligere på å velge bort det vi ikke ønsker. Et tydeligere og farligere eksempel på dette enn Behring Breivik er det vanskelig å finne. Alt som har argumentert mot hans egne ideer, har han enkelt og greit kunnet velge bort. Mediet er som skapt for ham. Slik kristne kan finne støtte for hva enn de måtte ønske i Bibelen, gjorde Behring Breivik det samme med internett. Der kristne mørkemenn kan velge å støtte seg på for eksempel Tredje Mosebok eller salme 109, hvis hatet skal stå i fokus fremfor tanker om tilgivelse og humanisme, kunne Behring Breivik velge å overse alt som måtte gå imot hans eget verdensbilde og plukke ut de «fakta» han selv syntes passet best. I motsetning til brorparten av andre terrorister er det nesten som om mangelen på gruppetilhørighet var med på å skape ham. Han hadde ikke «ja»-menn rundt seg, men lette dem opp på nettet, når de trengtes.
All denne tilstedeværelsen på et massemedium som nettet har tydelig også vært med på å skape en medievant terrorist, allerede fra første dag. Han har lært hvordan han skal te seg. Han har lært seg hvordan han bør snakke. Stemmen er lav, rolig og tydelig. En av avhørerne fra Kripos fortalte i retten hvordan de var blitt «blendet» av veltalenheten til Behring Breivik under de første avhørene. Behring Breivik selv innrømmer da også, på lang vei, at denne måten å snakke på er noe han har lagt seg til, fordi han vet at det tar seg bedre ut hvis han skal være en offentlig person. Også holdningsmessig forholder han seg til hvordan mediene kan komme til å fremstille ham. Han er fullstendig klar over at det norske samfunnet hyller ydmykhet, og gjør derfor sitt beste for å gi et skinn av å være mild. Han er smart nok til å ta avstand fra nazisme, fordi det tar seg bedre ut. Selv om ideologien hans, ifølge forsvarets egne vitner, har hentet mye av tankegodset sitt fra SS. Den høyreekstreme hilsenen han gjorde første rettsuke, droppet han med én gang han skjønte at dette var en dårlig «PR-strategi».
Behring Breivik ønsker seg tilbake til fordums dagers idealer, med kvinnen som passiv tilskuer i hjemmet, og mannen som hardt kjempende ridder på slagmarken. Modernitet er forfall i Behring Breiviks øyne, og fremtiden et kommende helvete.
Som så mye annet med ham er det meste galt også her. Paradokset er jo at i hans tilfelle virker det som om nettopp fremskrittet og teknikken er det som har muliggjort ham.
Du kan abonnere på serien Kristopher Schau; Inntrykk fra 22. juli-rettsaken på e-post og RSS 
Ingen kommentarer