Jeg tror at en av grunnene til at folk stadig klynger seg til sitt hat, er at de føler at når hatet først er borte, så vil de bli tvunget til å beskjeftige seg med smerten.
(James Baldwin)
Fokuset er tilbake på gjerningsmannen denne uken. Hvem er han, hvordan var han, hvorfor finnes han? Viktige spørsmål, men tungt å engasjere seg i etter de brutale ukene vi akkurat har vært gjennom. Selv om detaljene fra vitneforklaringene fra Utøya har vært forferdelige, har det likevel hvilt en slags positivitet over dem. Det er det lite av med Behring Breivik. Han er slitsom også. Det er så mye jeg ikke skjønner med ham, at jeg blir helt kjørt i huet av å forsøke å få noe system på det. Gamle venner av ham som har vært i vitneboksen, har i grunnen ikke hjulpet stort.
Bare det at noen nå omtaler ham ved fornavn føles pussig. For de som vokste opp med ham er han selvfølgelig «Anders». Ikke «tiltalte» eller «Behring Breivik». En språklig detalj som minner oss på at han faktisk var noens venn en gang. En de følte de kunne stole på, som de likte å være sammen med. Som de til og med var bekymret for, da han i midten av tyveårene etter hvert begynte å isolere seg. Ikke fordi de var redd for hva han kunne finne på, men fordi de var glad i ham, som menneske. Også en merkelapp det føles vanskelig å bruke lenger: menneske. Bortsett fra den fysiske fremtoningen er det virkelig ikke stort igjen.
Så hva i alle dager var det som skjedde? Det var i grunnen nå jeg hadde håpet at svarene skulle komme. Når de som sto ham nærmest begynte å fortelle. Kanskje vi endelig skulle kunne finne noen konkrete årsaker til hvorfor han ble som han ble, og dermed også vite hva vi må være på utkikk etter, så dette ikke skjer igjen. Hadde noe gått galt under oppveksten? Fantes det tegn som var blitt ignorert? Hva som helst. Men så blir dessverre det mest påfallende hvor lite det er som har skjedd. En temmelig vanlig fyr, om enn litt feminin og jålete, har kokt opp et merkelig verdensbilde i sitt eget hode, tilsynelatende uten stor påvirkning fra de rundt seg, og blitt et monster. Fortelling slutt. Det er i grunnen alt jeg sitter igjen med denne uken. Det som skremmer meg er dermed at jeg ikke skjønner hvordan det kunne ha blitt stoppet. Var det i det hele tatt noe å stoppe? Varsellampene har tilsynelatende blinket med så lav styrke at han ville ha vært langt nede på listen over potensielle kandidater om man skulle ha kunnet forutse det som senere skjedde.
Ingenting av det som er kommet frem så langt, føles det som om det er noe spesielt ved. For å ta forfengeligheten først. Dette er jo først og fremst komisk. En side ved Behring Breivik det er deilig å kunne gjøre narr av. Jeg koser meg med det selv også. «For ei jævla jåle», har jeg humret for meg selv. Mest outrert er selvfølgelig dette med nesen som han har fått justert på. Han skjønner det nok selv også, siden han insisterer på at dette ble gjort fordi han brakk den i et basketak med noen pakistanere, mens vennene hans sier det ble gjort fordi han mente han hadde en «arabernese». Uansett ble den i hvert fall operert og rettet opp. Kosmetisk kirurgi harmonerer så uendelig dårlig med machoestetikken han forfekter, at det er en deilig ting å henge seg opp i og gjøre narr av. Og så har vi alt det andre. Slanking, anabole steroider og bruk av pudder. Strengt tatt ikke mer enn det vi får se fra den gjengse Paradise Hotel-deltager. Snodig, med tanke på hvordan han liker å fremstå, men i vår tid heller ikke noe spesielt. Menn av i dag er mer tydelig spjåkete enn tidligere, og Behring Breivik er i så måte ikke et outrert tilfelle. Dessverre. Alt som hadde stukket seg ut, hadde jeg mottatt med glede.
Så har vi online-spillet World Of Warcraft. Det tillegges stor betydning, og er antagelig også svært viktig. Noe skjedde i denne perioden, for den Behring Breivik som kom ut på andre siden etter et helt år med intensiv gaming var nærmere drapsmannen enn den versjonen som gikk inn. Men spillet i seg selv, og det å spille, er det ikke noe unormalt ved.
Det er bare skummelt fordi det kan føles fremmed for en del av oss. Og i grunnen er heller ikke mengden tid han brukte på å spille, nevneverdig sjokkerende. Det kan virke rart for eldre generasjoner, men intensiv spilling er så utbredt at mengden i seg selv best kan sies å være «frisk». Sånn er det blitt. Tusenvis av nordmenn tilbringer tid med å spille over lange, lange perioder. Det er kanskje ikke det sunneste et ungt menneske kan bedrive, men haugevis av barn, unge og voksne har det som hobby nummer én. Og de gjør det uten å skyte mennesker på en sommerleir. Uten å sprenge bygninger. Behring Breivik gjorde begge deler. Men ikke fordi han spilte.
Isolasjonen da? Er det derfor han ble som han ble? Jeg tror på Behring Breivik når han sier at han isolerte seg for ikke å bli avslørt. Det var ikke isolasjonen som skapte ham. Han brukte isolasjonen for å skape den han ville bli. Selv om jeg prøver, finner jeg ikke noe alarmerende i selve handlingen her heller. Skulle det være noe hvor nordmenn skiller seg ut sammenlignet med en del andre folkeferd, er det vel nettopp i den hangen en del av oss har til ensomheten, som kan ses som et nasjonalt særtrekk. Å sitte hjemme med telefonen avslått er ikke nok til å bli klassifisert som «i faresonen». Igjen, dessverre, for alt som potensielt hadde kunnet gi en forklaring hadde føltes så veldig, veldig forløsende.
Da står vi igjen med ideologi. Burde vi ha klart å fange ham opp når han etter hvert begynte å bruse med litt brunere fjær enn før? Kanskje. Men det er jo dessverre et tegn i tiden det også. Etter hvert som generasjonen med nordmenn som opplevde krigsårene nå er i ferd med å dø ut, er det akkurat som om vi ikke har noen sannhetsvitner igjen som kan korrigere oss. Som kan fortelle oss at krig ikke er en lek. At vi faktisk har det uforskammet bra. At vi ikke behøver å finne opp et fiendebilde for å ha noe å kjempe for. Debattforumene våre flommer over av små Behring Breiviker, rent ideologimessig. Og flere skal det bli. De er blitt en del av nyhetskommentatorene, og i den stadig voksende sørpa av møkk har det vært lett for en som Behring Breivik å gjemme seg. Skulle vi ha klart å skille ham ut tidligere, burde vi ha sørget for at de holdningene han forfekter ble så ihjeldebattert at han ikke fikk så mange meningsfeller å gjemme seg blant. Det er ikke så mye en bieffekt av ytringsfriheten, som det er et produkt av latskapen i vår samtid, fordi vi rett og slett ikke har orket å ta tak i det. Men igjen, hvordan i alle dager skulle vi ha stoppet det? Det er jo til tider helt forjævla irriterende å måtte gå i dialog med konspirasjonsteoretikere, når man i grunnen føler man har bedre ting å bruke tiden på. At de i så stor grad er anonyme gjør det, dessverre, bare enda mindre fristende.
Tilbake til vennene hans igjen. De forteller at de i barndomsårene spilte basket sammen og dro i Frognerbadet. I ungdomstiden spilte de volleyball på stranden og festet. Ingenting uvanlig. Da Behring Breivik valgte å flytte hjem til moren og ikke svarte på henvendelser fra vennegjengen, dukket de opp på døren hans og forsøkte å få ham med ut. De strakk seg lenger enn det en del andre ville ha gjort. Hvis Behring Breivik begynte å bable i vei om «islamifiseringen av Europa» eller «multikulturalisme» på en fest, forsøkte de å få samtalen over på mer alminnelige ting. Hyggelige ting. Dette er ikke latskap fra deres side. Det er vanlig, medmenneskelig oppførsel. De forsøkte å finne tilbake til den han var før. Finne tilbake til da Behring Breivik var en venn de kunne snakke med. Tilbake til tiden før brorparten av verden fortonte seg som fienden. Før to tredeler av nordmenn var blitt multikulturalister. Å være en god venn viste seg, deprimerende nok, ikke å holde for å stoppe Behring Breivik.
Å finne en mening i dette her virker mer og mer umulig. 22/7 gir ingen mening overhodet. Kommer aldri til å gjøre det. Å finne noe konkret ved Behring Breivik selv som førte til terrorhandlingene virker også mer og mer usannsynlig etter hvert som rettssaken skrider frem. Til det er han, for å bruke hans egen betegnelse, så «avhumanisert» at å komme i kontakt med noe genuint i ham virker fåfengt.
Så siden snarveien, å finne konkrete tegn hos Behring Breivik selv og eliminere disse fra andre, ikke ser ut til å komme med det første, må vi gå den tunge veien. Vi må orke å fortelle de hysteriske keyboardkrigerne (igjen Breiviks egen betegnelse) at de tar feil. Verdenen de tror de lever i, finnes ikke. En krølltopp med blogg og bredbånd er nettopp det – en krølltopp med blogg og bredbånd, og dermed kanskje ikke mannen de skal gå til for fasitsvar om nasjonen og Europas tilstand. Statistikk viser at vi har det bedre nå enn før. Ikke verre. De må ta til seg den informasjonen. Roe seg ned, bruke innestemme. Vi har massevis av problemer i samfunnet vårt. Dem de selv har funnet på, er ikke blant disse. Fri fantasi, paranoia og roping genererer først og fremst støy. Ukonstruktiv, negativ støy. Såpass mye støy at en anonym vestkantgutt følte at den eneste måten han kunne overdøve den på, og være den som bråkte aller mest, og dermed fikk alles øyne rette mot seg, var å sprenge en bombe i Oslo sentrum. Etter det satte han seg i en bil og dro ut på en øy, der han drepte 69 mennesker. Én etter én.
Etter å gjort alt jeg kan for å finne grunner til hvordan han kunne bli denne personen, en mann som uten samvittighetskvaler utførte en avskyelig krigshandling i fredstid, er det bare én grunn som står tilbake som entydig og klar.
Han er en manifestasjon av og en respons på det hatet vi selv har tillatt å formere seg der ute. En nordmann odlet frem av andre nordmenn. Feige, uvitende og paranoide nordmenn, som i mangel på problemer har prestert kunststykket å skape dem selv, inne i eget hode.
Du kan abonnere på serien Kristopher Schau; Inntrykk fra 22. juli-rettsaken på e-post og RSS 
Ingen kommentarer