Den måtte kanskje komme til slutt? Følelsen av at nå rakner alt. Jeg var jo egentlig så godt i rute, og hadde allerede skrevet en tekst om uke 5 i rettsalen. Jeg hadde kontroll, følte jeg. Ina fra Akershus forandret alt.
Hun er så blid, nesten litt vimsete der hun setter seg i vitneboksen. Guarden min er ikke bare nede, den er ikke en gang i stand-by. Enda et vitne i en rekke av mange. Historien kjenner jeg jo godt nå, jeg vet hva som skal komme. Det er så vidt jeg har funnet det nødvendig å finne frem pennen engang. Men så er helvete løs. Foran meg, og ikke minst inne i mitt eget hode. Det starter så uskyldig. Hun begynner pent med å fortelle om hvordan hun står og vasker opp, da hun hører de første skuddene. Det er rart å si det, men dette har jeg etter hvert vent meg til å høre om. Ungdommer som blir beskutt, er blitt hverdagskost disse ukene. En absurditet bare det. Jeg finner frem blokken, bare sånn i tilfelle. Forklaringen hennes fortsetter. For å bygge seg en liten barrikade mot eventuelle skudd som måtte komme inn i lillesalen, flytter hun og noen andre et piano og gjemmer seg bak dette. Jeg skjønner jo hvor dette bærer, men er allikevel overhodet ikke forberedt. Ukene i sal 250 har nok allerede gjort meg mer nummen. Jeg innbiller meg vel at jeg er godt rustet til all grusomhet som måtte komme. Er kanskje derfor jeg ikke er fokusert nok. Hun er fremdeles så blid mens hun forteller. Husker for- og etternavnene til de andre som gjemmer seg. Smiler mens hun forteller om dem. Det med vennene er et godt minne, og det er det jeg velger å bite meg merke i. Deler liksom dette fine øyeblikket. Lar meg smitte av humøret hennes og tenker mer på kameratskapet enn dramaet. Men plutselig kommer det, og nesten i samme åndedrag:
«Så ble jeg skutt i hendene, i kjeven og i brystet.»
Det kommer så kjapt at jeg mister pusten. Det føles nesten som å være der selv. Alt har vært, om ikke bra, så i hvert fall trygt på en måte. Muligens er det følelsen av å ha bygd en liten borg, i dette tilfelle pianoet, jeg kjente meg igjen i. Jeg lever meg så inn i det der, et kort øyeblikk. Ser for meg meg selv som liten, som bygger noen elendige småhytter i skogen, og den følelsen jeg hadde da. Så den plutselige og ekstreme voldsutgytelsen slår meg fullstendig over ende. Sjokkeffekten er enorm.
«Så ble jeg skutt i hendene, i kjeven og i brystet.»
At noen i det hele tatt kan leve og si den setningen. Man kan ikke se det på henne, heller. Hverken fysisk eller psykisk. Nå er jeg på Utøya selv. I dette øyeblikket ser jeg det for meg. Ser det som en film. Barrikadene er nede. Jeg er ikke til stede i en rettssak. Det høres merkelig ut, men nå føles det som om jeg er der. Sammen med dem. Og det blir bare verre. Aktor spør om hun så at noen av de andre ble drept. Det gjorde hun ikke. Antagelig holdt hun hendene foran ansiktet da Behring Breivik skjøt. Derav skuddskadene i hendene. For første gang kjenner jeg behovet for å hive meg over tiltalte. Gå løs på ham. Slå ham om og om igjen til han forstår hva han har gjort.
«Hun holdt seg foran ansiktet, og du skjøt henne gjennom hendene», det er det jeg har lyst til å skrike til ham, mens jeg hamrer knyttnevene inn i det uttrykksløse ansiktet hans. All fornuft er borte.
Hun ble skutt gjennom hendene. Jeg vet ikke hvorfor akkurat det blir så sterkt, men det river i stykker noe inni meg. Det følger ingen logikk, men akkurat det med hendene kjennes bare så altfor, altfor mye. Historien hennes er heller ikke ferdig. Den bare fortsetter. Hun forteller om hvordan hun kom seg ut av bygningen og ut på plassen. Husker ikke så mye av akkurat den transporten, men forteller om hvordan hun kommer ut til en krigssone. Det var ikke bare hun som var blitt skutt. Kaos råder overalt, og hun roper om hjelp. Blødningene fra kjeven og brystet forsøker hun å stoppe med hendene, men som hun sier:
«Jeg hadde ikke nok hender.»
Behring Breivik hadde sørget for det. Du skjøt henne gjennom hendene da du lente deg over pianoet, gjorde du ikke? Jeg slutter ikke å se det for meg. Nå føler jeg det også. Mer enn som bare en forferdelig historie. Dette er ikke bare en fortelling. Dette er noe som faktisk skjer. Det er akkurat som om helvetet Utøya for første gang, ordentlig, får tatt bolig. Jeg rekker ikke å få opp noe reisverk mot de følelsene som er på vei, for historien hennes bare fortsetter og fortsetter og fortsetter. Marerittet er selvfølgelig ikke over. Det kan det jo ikke være, for hun sitter her jo. Rett foran meg sitter det en som er blitt skutt i hendene, kjeven og i brystet. Og hun smiler.
Aktor lurer på om hun kan vise hvor hun ble skutt. Det kan hun. Hun viser det på ansiktet. Vi kan nesten ikke se det. Hun sier det er fordi hun har sminket seg. Aktor sier det er bra sminket. Hun sier takk. Det siste knuser meg fullstendig. Det blir så altfor mye at hun er så blid. Kanskje fordi det er så fremmed for meg. Så viser hun oss arret på brystet. Like ubekymret som når noen viser frem en ny tatovering. Ikke noe dramatikk. Etter det armene. Et langt arr fra albuen ned til håndflaten. Så altfor privat, tenker jeg. Jeg tror ikke hun tenker det samme. Aktor sier at hun ikke trenger å dra opp skjorta hvis hun ikke vil. Hun unnskylder seg. Du trenger ikke det, tenker jeg. Du trenger virkelig ikke unnskylde noe.
Det er ingen pauser her – det er aldri det i disse vitnehistoriene. Ikke noe tid til å hente seg inn. Fra tidligere vitneforklaringer vet jeg bare så altfor godt at det er mange elementer igjen. De på øya skal reddes også, og på veien vil det lure farer. Hun forteller videre om vennene hennes som fikk hjulpet henne med å gjemme seg i nærheten av en skaterampe på øya. Mens hun lå og kjempet med bevisstheten, fordelte de andre seg rundt henne. Ved hjelp av stener de fant, og tøy de hadde på seg, forbandt de sårene hennes og stoppet blødningene som best de kunne. De snakket lavt med hverandre og forsøkte å holde motet oppe. Et lite mikrokosmos av nærhet og vennskap midt i hjertet av helvete. Det er så altfor, altfor mye for meg nå. Oppe i alt dette kaoset ser Ina en vanndråpe som ligger på et blad.
«Det var så rart at noe så vakkert finnes, mens alt dette skjer rundt meg», forteller hun oss.
Hadde jeg lest det i en roman, eller sett det forsøkt formidlet på film, hadde jeg avfeid det som vrøvl. En kvasiromantisk klisjé. Her og nå er det ingen klisjé. Overhodet ikke. Det er bare sant, og det treffer meg så hardt at jeg vet jeg kommer til å begynne å grine, om jeg ikke skjerper meg. Klumpen i halsen er som en ananas. Jeg kjenner at nå er det like før alt rakner. Det er humøret hennes, ikke grusomhetene, som tar meg. Håpet oppe i all håpløsheten. Og det at hun har så forbannet rett. Det er jo helt forbausende rart at det kan finnes noe så vakkert mens noe så grusomt skjer. Og at hun ser det, får det med seg og husker det. Det blir en emosjonell pause mens hun forteller hvordan hun etter hvert kommer seg opp i en båt og blir reddet. Jeg rekker så vidt å samle meg før det kommer, og da bare i en bisetning:
«Jeg trodde først at hendene var skutt av.»
Kontrastene igjen. Historien har akkurat fått en slags happy ending, og så kommer det en ny grusomhet. En ny setning jeg kommer til å huske for alltid. Og igjen dette med hendene. Hva er det med disse hendene som tar meg? Jeg er jo helt frynsete, her jeg sitter. Nå holder det. Ikke mer nå. Er det kanskje det det er? At jeg har fått nok? Ukene med elendighet har endelig fått en form for utløsning?
Men det er ikke så enkelt heller. Det er noe med positiviteten, livsgnisten som går igjen hos flere av ungdommene. Hun er så blid der hun sitter. Ikke bare over å være i live, men også i selve livet. Det ligger et håp der, som er så uendelig godt å være vitne til. De har alt foran seg, og kan ikke vente med å ta fatt på det. Hvem er jeg oppe i alt dette? Hva er det jeg driver med? Hva er det jeg går og klager over hele tiden? Hun trodde at hun hadde fått skutt av seg hendene, men så det vakre i en dråpe på et vannblad.
Nesten alt inne i sal 250 dreier seg om de største tingene i livet. Overlevelse og død. Nå handlet det om livskraft, heltemot og håp. Kombinasjonen tok nesten knekken på meg, men gud hjelpe så godt det var også.
Ingen kommentarer