Sosial nød fører til uro og sinne blant folk flest. USA og de fleste europeiske land har fått nedgradert sine økonomier. Velferdsordningene er forvitret på grunn av eldrebølgen. Klima er et ikke-spørsmål. De fleste land har mer enn nok med å takle de klimaendringene som alt er inntruffet.
Er dette verden i 2029? Eller vil den heller se slik ut:
Stadig flere mennesker løftes ut av fattigdom. FN har fått statene på sporet av en radikal endring i de klimapolitiske rammebetingelsene. Frem til 2015 gikk det trått for klimaforhandlingene, men så løsnet det. I 2029 er verden på god vei inn i et lavkarbonspor.
Ny metode. Fra Stortingets femte etasje skuer 60 arbeiderpartipolitikere utover en litt grumsete himmel og 17 år frem i tid. De er på kurs om Framtidsverkstedet, Arbeiderpartiets nye opplegg for partiprogramdebatten. Med utgangspunkt i året 2029 skal partiets politikk for stortingsperioden 2013–2017 utformes. Scenarioene over er to mulige veier verden kan gå i. Det første kaller Ap en verden på «feilspor», det andre er en verden på «rett spor».
– Dette er en helt ny måte for oss å utvikle politikk på. Selv om det er vanskelig å spå om fremtiden – ingen forutså Sovjetunionens fall eller den arabiske våren – må vi planlegge for fremtiden ved å diskutere den alt nå, sier Aps parti-sekretær Raymond Johansen, før han snor seg retorisk, og knapt merkelig, men utvetydlig legger til litt selvskryt.
– Framtidsverkstedet bygger på historiske røtter. Det norske samfunnet er ikke kommet av seg selv. Det er blitt bygd opp. Men vi vil aldri vinne valg på det vi har gjort. Vi vinner valg på å bli trodd på det vi skal gjøre.
Også Høyre lanserte denne uken sitt programarbeid. Det heter «Norge 2030 – hvor vil vi», og her inviterer opposisjonspartiet til åpen debatt om hvordan velferdssamfunnet skal bestå også om 28 år.
Fiktive personer. I Framtidsverkstedet blir først samfunnsutviklingen på 1900-tallet tegnet opp. Deretter er det fremtiden som gjelder. I hvert minste lille Ap-lokallag Norge rundt begynner programdebatten i disse dager. Politikerne får presentert livet til flere fremtidspersoner: Henrik er 14 år i 2029, elevrådsleder og engasjert i miljøpolitikk. Anisha er en pleietrengende 89-åring. Heidi er nypensjonert, mens Anne har livet foran seg. Hun er nyttårsbarnet i 2029.
Hvilke utfordringer har hverdagsmenneskene i 2029? Hvilke muligheter? Hva skjer hvis verden er på feilspor? Hva om den er på rett spor?
Innspillene fra lokallagene skal leveres til Aps programkomité, som skal bruke dem i sitt arbeid med å skrive partiets valgprogram for neste stortingsperiode.
Hva med Ida? Ida ville, dersom hun ikke var fiktiv, vært russ til våren. I 2029 er hun 36 år, har to barn og en tyngende boliggjeld. Hun er ansatt i en teknologibedrift som møter stor konkurranse fra utlandet.
– Hvis verden er på feilspor, er det tvilsomt om Ida har åttetimers dag – og det er hvert fall ikke snakk om sekstimersdag, sier kursdeltaker Iselin Rud-Goksøyr fra Akershus Ap.
Politikerne på partiseminaret skal alle lede programdebattene i sine lokallag. Nå utfordres de til selv å tenke seg hvordan Ida har det om 17 år.
– Hun sliter sikkert med å få hverdagen til å gå opp. Hun har neppe fått barnehageplass. Kanskje må hun ta seg av sine eldre foreldre også. Det er ikke lenger nok folk i omsorgssektoren, fortsetter kursdeltaker Edina Ringdal fra Buskerud Ap.
– Og så har hun angst hver dag for om hun beholder jobben. Norge er ikke lenger konkurransedyktig, sier kursdeltaker Gunvor Eldegard fra Akershus Ap.
– Det er viktig for oss å få frem at fremtiden handler om mennesker. Diskusjoner om fremtiden kan ofte fremstå som abstrakte. Ved å tegne opp konkrete fremtidsbilder og ved å skissere opp menneskers liv, tror jeg vi får mer engasjement. Det er viktig med intense debatter og prinsipielle diskusjoner i Tana så vel som på Sørlandet – ikke bare hos eliten i regjeringskvartalet i Oslo, sier Aps nestleder og leder for programkomiteen Helga Pedersen.
Fra 2009 til 2029. Såkalt scenariobasert strategiutvikling er mye brukt i næringslivet. Når Statoil og Shell skal legge planer for sitt arbeid frem i tid, bygger de gjerne på ulike scenarioer for hvordan det kan se ut på norsk oljesokkel om 10, 20 eller 50 år. Bankene kan ønske å vurdere hva som er den økonomiske situasjonen om 30 år.
Per Espen Stoknes, førstelektor ved BI og spesialist på scenarioutvikling, påpeker at å tegne opp scenarioer er noe annet enn å lage prognoser.
– Mens prognoser er fremskrivninger av allerede eksisterende trender, gjøres scenariotenkning på mer kvalitativt grunnlag. Man står friere til å tenke seg hvordan fremtiden kommer til å se ut. For eksempel kan man ta høyde for uforutsette trendbrudd, sier han.
Politisk fikk scenariotenkningen sitt gjennombrudd med det BI-ledede prosjektet «Scenarier for Norge mot år 2000» i 1987. Prosjektet, som var ledet av næringslivstopp og høyremann Terje Osmundsen, og hvor også en pur ung Jonas Gahr Støre deltok, tegnet opp bilder av hvordan det norske samfunnet ville se ut i 2000. Selv om scenarioene viste seg å treffe bare sånn halvveis, har man siden den gang brukt scenariostrategier i så vel departementer som direktorater.
Men når scenariostrategi tas i bruk i utviklingen av partiprogram, er det et eksperiment.
Johansens idé. Ideen til Framtidsverkstedet dukket opp i 2009. Noen måneder etter at han var blitt valgt til ny partisekretær, fant Raymond Johansen ut at det var på tide å tenke langsiktig. Han begynte å snakke om 2029. Tre hovedutfordringer ble pekt ut som særlig viktige å diskutere de neste 20 årene: miljø, velferd og integrering.
Kun miljø og velferd diskuteres i Fremtidsverkstedet. Ifølge Johansen skyldes det at fremtidens integreringspolitikk er ivaretatt i Aps integreringspolitiske dokument som ble lagt frem i fjor vinter.
– Vi er på allerede på god vei til å gjennomføre politikken som ble oppskissert der. Derfor konsentrerer vi oss nå om miljø og velferd – og om arbeidslivspolitikk, sier Johansen.
Veien til drømmesamfunnet. – Hvis vi er på rett spor i 2029, vil Ida føle seg trygg på at familien vil klare seg, selv om det er usikkert om hun beholder jobben. Velferdsordningene er gode, og hun har sikre barnehageplasser til barna. Selv om hun er kvinne har hun like stor sjanse til å gjøre karriere som en mann. Hun har langt færre bekymringer og derfor mer overskudd – kanskje har hun til og med tid til å være politisk aktiv på kveldstid? sier Gunvor Eldegard, også hun fra Akershus Ap.
De andre rundt bordet på Arbeiderpartiets internseminar nikker. Utrustet med penn og papir er fremtiden langt unna. Hvordan komme dit?
Velkjente arbeiderpartiutspill kastes rundt. Norge må sikre seg mot at arbeidskraften forsvinner til Kina. Alle må gjennomføre videregående. Ufrivillig deltid må reduseres. Omsorgsyrker må få økt status. Et mindre kjønnssegregert arbeidsliv er et must. Kvaliteten på lærerutdanningen må økes. Og selvfølgelig: Satsningen på realfag må bli enda sterkere.
Et fruktbart prosjekt? Arbeiderpartimedlemmene er positive.
– Dette er en morsom måte å diskutere på. Dette vil nok vekke mye engasjement, sies det rundt bordet.
– Ja, det minner oss på at vi faktisk kan være med på å påvirke fremtiden, sier Edina Ringdal.
Konflikt. Scenariospesialist Stoknes tar noen flere forbehold.
– Det er en iboende konflikt mellom scenarioutvikling og politikk. Mens scenarioer beskriver mulige verdensbilder som man må forholde seg til, dreier politikk seg om å påvirke for å skape én bestemt ønsket fremtid, sier han.
Stoknes mener det ligger i politikkens natur å ville velge én fremtid, og at det kan gjøre at fruktbarheten ved å bruke scenariostrategi for en usikker fremtid svekkes.
– Men det er spennende at Arbeiderpartiet nå forsøker seg på dette. Jeg vil utfordre politikerne til å ha tunga rett i munnen, og bruke scenarioene til å analysere hvilke usikkerheter man kan påvirke og hvilke vi må være beredt til å håndtere, sier Stoknes.
Også statsviter og valgforsker Bernt Aardal ved Institutt for samfunnsforskning synes prosjektet er en morsom idé.
– Men det er en risikosport å spå om fremtiden. Dersom premissene for scenarioene er feil, vil også politikken kunne slå feil. Med scenariostrategi risikerer man at politikerne låser seg til bestemte oppfatninger av fremtiden, sier han.
– Scenariostrategier som dette reiser dessuten et spørsmål som er velkjent i politikken: Skal partiene gå foran velgerne og vise vei, eller skal de rette seg etter velgernes ønsker?
Som et eksperiment for å skape engasjement i partiorganisasjonen tror han derimot det kan fungere.
– Som en katalysator for debatt tror jeg dette kan fungere veldig godt. Dette er mer spenstig enn at partisekretæren holder en innledning om fremtidens utfordringer. Slike eksperimenter som dette kan nok hjelpe partiene som politiske verksteder, en rolle de har slitt med de siste årene, sier Aardal.
samfunn@morgenbladet.no
Ingen kommentarer