UTENRIKSANALYSE
Presidentdebattene er unnagjort, og det som gjenstår i valgkampen er en hektisk innspurt der penger, valgkamporganisasjon og mediedekning blir helt avgjørende. Valg-racet er jevnt, noe som alltid oppildner til innbitt innsats fra kandidater og frivillige hele veien inn. Det betyr at en skikkelig flause på oppløpssiden også kan bli utslagsgivende. Feiltrinn tidlig i valgkampen går tidsnok i glemmeboken, nå kan de bli fatale.
Barack Obama hadde ikke trengt å befinne seg i denne situasjonen. Hadde han ikke røret det til for seg i første debatt 3. oktober, er det vanskelig å se hvordan Mitt Romney kunne ha oppnådd rask og markant fremgang. Romney vant første tvekamp klart, mens visepresidentdebatten uken etter endte uavgjort. Joe Biden skuslet vekk en seier der, men han fikk gjennom en oppstemt og halvrabiat opptreden visket ut noe av det daffe inntrykket Obama ga. I de to siste debattene festet Obama grepet, og han har bremset Romneys oppsving på meningsmålingene. Kandidatene kommer jevnt ut av debattene sett under ett, men gjennom jevnbyrdige utvekslinger med presidenten tok Romney steget opp som et konkurransedyktig alternativ.
Obama kunne klart seg fint med uavgjort i første debatt, mens Romney håpet på samme resultat i siste. I stedet tapte begge to, hovedsakelig på grunn av passivitet. Utfallet er sammenlignbart med klassisk idrettspsykologi, der utøvere som går for uavgjort ofte fortæres av frykten for nederlag.
USAs presidentdebatter er mer duell enn reell diskusjon, og er like mye tv som det er debatt. Derfor vil ofte den livligste og mest engasjerte stikke av med seieren. I sine respektive debattnederlag har begge kandidatene stått overfor en dyktigere motdebattant, men de har også i noen grad falt for eget defensivt grep.
Det noen trodde skulle bli en relativ komfortabel seier for Obama 6. november, tegner nå til å bli en valgthriller. Men får Obama et lite oppsving etter debatten sist mandag, renner tiden fort ut innen Romney makter å snu trenden. Var det valg i morgen, tilsier meningsmålingene at Obama ville blitt gjenvalgt. Romneys fremgang er i ferd med å stagnere, og han er avhengig av en ytterligere forbedring inn mot valgdagen. Det gjelder spesielt i Ohio, der Obama har satset voldsomt og leder med rundt 2 prosentpoeng.
Romney-seier er nesten umulig uten seier både i Florida og Ohio. Uten Ohio står Romney overfor en seksfrontskamp der han må vinne samtlige av de jevneste vippestatene: Iowa, Colorado, Nevada, Virginia, New Hampshire og folkerike Florida. Ryker Florida, der Romney kun leder med cirka 2 prosentpoeng, blir ikke engang valgresultatet jevnt.
Dersom ikke valget fremstår som jevnt, vil medienes kommersielle logikk ofte bidra til å fremstille valget jevnt. Journalistenes jag etter spenning skaper i seg selv en oppfatning av et jevnt valg. Mediene er ikke bare rapportører, men også aktører som styrer folks oppfatninger. Nettopp på grunn av medienes rolle holder jeg en liten knapp på at Romney ikke evner å snu dette. Folks oppfatninger om Romney har endret seg drastisk til det bedre i løpet av oktober. Imidlertid tviler jeg på om toneangivende mediers oppfatning har gått gjennom en tilsvarende endring.
Mange vanlige amerikanere er nå blitt kjent med Romney og har sett at han ikke er slik Obamas negative reklamer påsto. Amerikanske mediefolk hadde derimot god kjennskap til begge kandidater før debattene, og mønsteret er at de foretrekker kule Obama fremfor den stive Romney. Journalisters naturlige disposisjon er å støtte David mot Goliat – å utfordre makten – men det gjelder ikke lenger for Romney.
Rett etter siste tv-debatt kunne man ane en ny dynamikk i mediedekningen. Hos konservative Fox News forklarte kommentatorene at Romney vant. Brit Hume, Charles Krauthammer og Chris Wallace var skjønt enige. Hos CNN og de fleste andre var konklusjonen stikk motsatt. Når det gjelder som mest, kommer ideologi og politiske preferanser til overflaten. For Fox betyr det da mindre at meningsmålingene tilsa at Obama vant debatten.
Romney gikk likevel ikke tomhendt hjem mandag kveld. Han tapte, men klarte å bestå prøven ved å fremstå som en akseptabel øverstkommanderende. CNNs kommentator Donna Brazile, som er demokrat, sa treffende at det hørtes ut som om Romney hadde pugget hardt til en eksamen i geografi.
Når historien skal skrives om 2012-valget vil debattene tillegges vekt. Romney hadde vært fortapt uten en stor debattseier, og med to til hadde han trolig vunnet valget på det. Vinner Obama, kan man si at de to siste debattseirene hjalp ham med å demme opp for Romneys offensiv. Taper Obama, vil han trolig bli husket som en flopp som hverken evnet å styre Washington eller bli gjenvalgt. Når røyken får lagt seg, vil hans ettermæle kanskje minne om Lyndon B. Johnsons: en velmenende helsereformator i krigstid. Et nederlag for Obama vil også bli historisk. Siden Grover Cleveland i 1897 har det inntruffet bare én gang – i 1980 – at et parti har beholdt makten i kun fire år. Guvernør Romney er nok ingen Ronald Reagan, men det kan hende Barack Obama blir en Jimmy Carter.
Ingen kommentarer