Like etter at vi passerer stedsskiltet Hope – et navn som gjør seg bedre på engelsk enn på norsk – åpenbarer det seg: et enormt sammensurium av rør, tårn, lys og brakker. Innimellom: noen trær og blomster. Og høyt over alt det andre: en brennende ild av klimagasser. Dette er Mongstad. Et av Norges største industristeder. En hjørnesten i Norges oljeproduksjon.
Siden 1970-tallet har stedet hjemsøkt avisoverskriftene. Fremtidsoptimisme har blandet seg med titler om milliardoverskridelser og miljøtrusler.
Nå svirrer ryktene om at oljeraffineriet – selve navet på Mongstad, skal legges ned. Forrige uke la raffineriet frem sitt dårligste resultat noensinne. 4,7 milliarder kroner i underskudd. Frem til 2014 må det kuttes med en halv milliard årlig. Den største eieren Statoil, har sagt at 100 av totalt 700 ansatte må gå.
Samtidig: I starten av mai spradet statsminister Jens Stoltenberg stolt rundt på det enorme industriområdet. Åpningen av Teknologisenteret på Mongstad (TCM) ble feiret med brask og bram. Der jobber et titalls forskere med å finne løsningen på hvordan CO2 kan fanges og renses – og kloden reddes fra klimakatastrofe. Stoltenberg presenterte prosjektet som «vår månelanding» i sin tale til det norske folk, da 2007 var én dag gammelt.
Problemet: Legges raffineriet ned, er det ingen røykgass å rense. Da kan månelandingen og statsministerens prestisjeprosjekt ende med krasj like etter oppskytning.
Er det på tide å oppsummere? På tide å fortelle historien om Mongstad? Eller er dette fortsatt begynnelsen på noe stort?
10 000 mål. Noen av rørene er brune av rust. Andre er så blanke at det fortsatt er mulig å speile seg i dem. Inntrykket Mongstad gir: Østblokkindustri møter science fiction. 40 års olje- og gasshistorie er samlet på ett sted.
Jon Halstein Tjore, informasjonssjef for Statoil ved Mongstad, peker og forklarer.
– Raffineriet, hvor tolv millioner tonn råolje foredles i året, utgjør en stor del av området, og mange forbinder Mongstad kun med raffineriet. Men det er mye mer her. Vi har blant annet Norge største og Europas nest største olje- og produkthavn. Den ligger der nede til venstre, sier han.
På Mongstad er også Vestprosess-anlegget, hvor flytende gass kommer inn i rør via Kollsnes og Sture, og splittes i nafta, butan og propan. Nafta er viktig i bensinproduksjon – de to andre i plastproduksjon. I tillegg: gedigne lagringshaller for olje – de fleste sprengt ut i fjellet under selve industriområdet. Hallene er så store at det er plass til et tietasjers hus i hver av dem, og de kan lagre opp til 9,5 millioner fat råolje. I utkanten av selve området ligger Mongstadbase – en av Norges største forsyningsbaser. Til sammen er 10 000 mål satt av til industriområde.
De siste årene har det under massiv oppmerksomhet fra medier og miljøbevegelse også vokst frem et gasskraftverk og testsenter for CO2-rensning på Mongstad. Mer om det senere. Først: Et stopp ved en flere meter høy kullsvart haug.
– Hva er det?
– Det er petrolkoks. Det brukes i aluminiumsproduksjon, sier Tjore.
En bygd ble rasert. En gang for ikke lenge siden var Mongstad en grønn halvøy med noen småbruk, et mekanisk verksted og en hermetikkfabrikk. Det var Norsk Hydro – som staten den gang eide mesteparten av – som på starten av 1970-tallet bestemte at her skulle fremtiden ligge. 80 mennesker måtte vike plass for industrioptimismen. De fleste flyttet frivillig. Alle så at bygda slet, at de unge flyttet ut og ikke kom tilbake.
– En bygd hvor det hadde bodd folk i tusen år ble rasert til fordel for industrien. Det ville neppe gått i dag. Kanskje er Mongstad Norges siste virkelige store industristed? spør Karl Kolstad.
Han jobbet på Mongstad i 18 år – fra starten i 1972 til 1990. Først var han informasjonsleder, siden ble han personalsjef. Etter at han sluttet har han gitt ut boken Mongstad – frå utkantbygd til industristad.
Det er 40 år siden i år at Norsk Hydro tok det første spadetaket på Mongstad. Selskapet var utover 1960-tallet blitt mer og mer avhengig av å importere råstoff for å sikre sin aluminiumsproduksjon – og dermed tettere og tettere knyttet til internasjonale oljegiganter. Nå ville selskapet fristille seg. Mongstad egnet seg godt til oljeproduksjon. Det lå nær sjøen, og fjellet kunne sprenges ut slik at det kunne brukes til lagringsplass for oljen som kom inn med båter fra Nordsjøen.
Et eventyr. Tre år etter at utbyggingen startet opp og 1,2 milliarder kroner senere – det dobbelte av hva utbyggingen var anslått å koste – kom den første oljelasten til Mongstad. 70 000 tonn olje ble fraktet inn fra Ekofisk-feltet 26. februar 1975.
– Stoltenberg snakker om månelanding nå. Men vi har alt hatt vår månelanding. Utbyggingen i 1972 var enorm. Det skulle brukes én milliard kroner. Det var én million kroner hver dag i tusen dager, det! En ubegripelig sum på starten av 1970-tallet, sier Kolstad.
Mongstad var et av de største og dyreste enkeltstående prosjekter noensinne i Norge. Det var Norges sjanse til å vise muskler, til å vise at landet kunne hevde seg mot amerikansk storkapital – mot Esso som drev raffineriet på Slagentangen, det andre raffineri i Norge.
– Det var eventyrlig! Jeg tror nesten alle her på Mongstad hadde den holdningen. Vi hadde inntrykk av at dette var fremtiden, sier Kolstad.
De ansatte gikk med raffinerijakkene i tide og utide – også når de ikke var på jobb, kanskje til og med på fest, forteller han.
– Det var status å jobbe på Mongstad. Jakken signaliserte at vi var blant de heldige utvalgte, vi var blant de 220 av over 1000 søkere som faktisk hadde fått jobb.
Vil ikke ha nedlegging. – Det er godt vi har noe industri igjen i Norge, at ikke alt er flyttet til utlandet. Synes du ikke? spør Tjore i Statoil og skuer ut over egen arbeidsplass.
60 prosent av alle produktene som produseres ved raffineriet på Mongstad, går til eksport.
– Det er ikke noen grunn til å legge skjul på at det har vært en utfordrende situasjon de siste årene, sier han.
Etterspørselen har gått ned på grunn av vanskelige økonomiske tider i verden ellers. Siden 2009 har raffineriet tapt nesten 13 milliarder kroner – inklusiv nedskrivninger i verdien av raffineriet.
– En av utfordringene, sier Tjore – er at det er overkapasitet på drivstoffproduksjon i verden. Vi har konkurrenter over hele verden som sliter med det samme. Den viktigste jobben for å bedre situasjonen må vi gjøre selv, ved å kutte kostnadene. Men vi ber myndighetenene om å gi oss noe bedre konkurransevilkår.
Tjore sier at Statoil Mongstad ønsker at myndighetene i første omgang reverserer de siste års skatteøkninger.
– Vi har fått økte utgifter på 100 millioner kroner i året på grunn av økte eiendomsskatter, særnorske CO2-avgifter og grønne sertifikater.
– Men det er ikke grunn til å krisemaksimere, heller. Dette går i sykluser. Fra 2002 til 2008 tjente vi 12 milliarder, sier Tjore og legger til:
– Statoil har ingen planer om nedleggelse. Men det er klart: Enhver bedrift må gå i pluss over tid.
– Hva skjer dersom raffineriet skulle bli nedlagt?
– Det er et hypotetisk spørsmål. Trolig er det mulig å drive terminalen og gasskraftverket uten raffineri, men det blir mindre kostnadseffektivt – raffineriet er navet på Mongstad, sier Tjore.
Gasskraftverket er bygget som et varmekraftverk, det vil si at det får fyringsgass fra raffineriet.
– En nedlegging av raffineriet vil kreve ombygging til å drive varmekraftverket som et rent gasskraftverk, sier Tjore.
Tror Statoil vil selge. Kolstad er ikke overrasket over de dårlige resultatene ved sin gamle arbeidsplass de siste årene. Han tar en slurk av kaffen før han snakker.
– På Mongstad har vi – jeg sier fortsatt vi, jeg – aldri vært spesielt flinke på kostnadskontroll. Anlegget er for tett knyttet til offshoreindustrien hvor penger ikke betyr noe, sier han.
Kolstad mener raffineriet må legge om produksjonen dersom det skal kunne overleve.
– Jeg tror ikke raffineriet på Mongstad har evig liv. Skal det overleve, må det levere mer diesel og mindre bensin. Det er diesel som etterspørres i Europa nå. I dag lages det et produkt som få vil ha, sier han.
En omlegging vil kreve investeringer. Spørsmålet er om noen er villig til å gjøre dem. Legges raffineriet ned, er det kroken på døren for Mongstad, mener Kolstad.
– Det vil være vanskelig å drive Mongstad uten et raffineri. Jeg har sterke mistanker om at Statoil gjerne vil selge hele greia. Det forbauser meg om Statoil eier raffineriet på Mongstad om ti år, sier han.
En «mong». Er det et sus fra fortiden som treffer Mongstad når overskrifter som «Milliardsmell på Mongstad» igjen når mediene? Et rustent, høyt tårn midt på Mongstad-området står som et monument over tidligere tider med hardt vær på stedet. Den såkalte krakkeren – som knuser tunge hydrokarboner til lette, og dermed gjør oljen klar til bruk – ble bygd på slutten av 1980-tallet. Det førte til et økonomisk overforbruk så stort at Statoil-sjef Arve Johnsen måtte gå i 1988.
7,2 milliarder mer enn anslått kostet utbyggingen, som bidro til at Statoil, som da hadde kjøpt ut Hydro av Mongstad, kunne foredle oljen selv og selge fullverdig drivstoff til utlandet. Overskridelsene skapte furore – ikke minst fordi det den gang 100 prosent statseide Statoil hadde holdt overskridelsen skjult for alle: for regjering, for storting og for ansatte på Mongstad.
– Jeg tror man må sette seg inn i den statusen Statoil hadde på slutten av 1980-tallet for virkelig å forstå sjokket overskridelsene skapte, sier Kolstad.
– Statoil var en nasjonal stolthet, de skulle ikke kunne gjøre feil, sier han.
På folkemunne utviklet det seg en egen målenhet: «én mong». Hvor mange milliarder mongen utgjorde, vokste etter hvert som overskridelsene steg.
Skandalen rundt det som ble kalt «Mongstad to» skyldtes først og fremst dårlig planlegging. «Der det var ein ferdig asfaltert ny veg i går, er gravemaskinene i gang i dag, og i morgon er det kanskje ei kabelgrøft der vegen var», skriver Kolstad i boken Mongstad – frå utkantbygd til industristad.
20 hjort. – Se!
Statoil benytter seg av 2700 av de totalt 10 000 målene med næringsområde. Andre bedrifter bruker til sammen 1500 mål.
– Siden 1975 har det vært mer eller mindre kontinuerlig utbygging på Mongstad, sier Tjore.
Ennå er det nok grønne sletter og buskas på området til at 20 hjort beiter her.
Plutselig står en av dem ved siden av bilen vi kjører rundt med, og titter på oss. Den gresser uanfektet rett foran en rørgate flere meter opp i luften, og i en eim av råtne egg. Lukten kommer fra hydrogensulfid, en potensielt dødelig gass som finnes naturlig i råolje.
– Før var det 100 hjort her, men etter at gasskraftverket og testsenteret kom til, er det blitt mindre plass, og vi forsøker å holde bestanden på rundt 20, sier Tjore fra Statoil.
Beviset på at ikke alle hjortene får et like langt liv, finnes på veggen på Mongstads kontrollrom. Ved siden av kontrollpaneler med uforståelige signaler for uinnvidde, henger et utstoppet hjortehode med bjeller i geviret.
– Nå er det et mylder av bedrifter her. Det som var Hydros mål for 40 år siden, er i ferd med å bli oppfylt – men av andre enn dem som tok initiativ til det. Dette skulle bli Hydros store vekstområde. I dag har de ingen ansatte her, sier Kolstad og legger til:
– Mongstad er et symbol på at verden utvikler seg. Aktiviteten nå er en helt annen enn hva man så for seg for 40 år siden.
Det begynte med råstoff til aluminiumsproduksjon. Siden var det bensinproduksjon som gjaldt. I dag er det gass og rensing av CO2 som er det nye store.
Doblede utslipp. – Ellers i verden regnes kraftvarmeverk som et positivt miljøtiltak. Vi trenger mer energi i verden, og det er bedre at det produseres på denne måten enn på andre mer forurensende måter. Jeg synes gasskraftverket har fått ufortjent mye tyn i Norge, sier Tjore.
– Vi kunne fortjent en klapp på skulderen innimellom også, legger han til – og viser til CO2-satsingen som gjøres på Mongstad nå.
I 2006 vedtok den nokså ferske rødgrønne regjeringen å bygge gasskraftverk på Mongstad – uten CO2-rensning før tidligst i 2014. Da brøt daværende leder i Natur og Ungdom, Ingeborg Gjærum, ut i gråt foran miljøvernminister Helen Bjørnøy fra SV.
Grafen i Powerpoint-presentasjonen Tjore viser oss i Statoils kontorlokaler på Mongstad, forklarer hvorfor: CO2-utslippene fra Mongstad er doblet siden 2010 – året gasskraftverket ble satt i drift.
Regjerings- og miljøpartiet SV krevde egentlig rensning fra dag én dersom gasskraftverket skulle bygges. Heller ikke Sp ønsket å bygge uten rensing. Partiet satt i 2000 i Bondevik-regjeringen som gikk av fordi den ikke fikk flertall i Stortinget for gasskraftverk med rensning. Men Sp snudde og SV måtte si ja – eller gå ut av regjeringen.
Varmekraftverket, som eies og drives av DONG Energy Norge, åpnet i 2010. Fortsatt var planen å rense CO2-utslippene fra 2014. Siden er det blitt utsatt. Nå sier regjeringen at en investeringsbeslutning først skal tas i 2016. Hvor mye av utslippene som skal renses ved Mongstad, er også blitt redusert over tid.
Årsaken til utsettelsene? I en av Stortingets spørretimer i 2010 sa daværende miljøvernminister Erik Solheim: «Vi må nok bare innrømme at regjeringen i 2006 – da vi gikk inn i dette – nok også trodde at det skulle være vesentlig enklere enn det viste seg å være, for teknologiutviklingen er mye vanskeligere og blir dyrere.»
Svak styring med prosjektet skal også ha vært et problem. Aftenposten har vist til protokoller fra styremøter i Gassnova i 2009 – selskapet som forvalter statens interesser i månelandingsprosjektet – hvor en «klar styringsmodell» etterlyses.
I tillegg har det vært frykt for at noe av teknologien som brukes til rensning kan føre til økt kreftfare i nærområdet. I oktober i fjor ga Klima- og forurensningsdirektoratet klarsignal til testing av CO2-rensing på Mongstad. De mente utslippene fra testingen ikke ville gi «uakseptable virkninger» for helse eller miljø.
I mai i år begynte første skritt i renseprosessen da testsenteret åpnet. Ved TCM renses CO2-en, men den lagres ikke. Dermed er utslippene ved Mongstad akkurat like store som de hadde vært uten teknologisenteret. Senteret har kostet 6 milliarder kroner å bygge, fem ganger mer enn først forventet. Fortsatt er det usikkert om et fullskalaanlegg faktisk vil bli realisert.
Tror Tjore det vil skje?
– Det er et politisk spørsmål jeg ikke vil gå inn i. Men vi jobber for å oppfylle vår del av avtalen om å realisere et fullskala renseanlegg, sier Tjore.
Statoil har i den såkalte gjennomføringsavtalen med staten forpliktet seg til å levere røykgass til teknologisenteret i fem år fra oppstart. De har også inngått avtale om å utvikle en «overordnet plan» for fremtidig CO2-fangst. Men for gjennomføringen av selve månelandingen – et fullskalaanlegg på Mongstad – finnes det ingen avtaler og forpliktelser.
Et fullskalaanlegg er anslått til å koste 25 milliarder kroner. Det er opp til politikerne å avgjøre om de vil bruke penger på det.
Måneferden. Nesten like lenge som Mongstad har eksistert, har miljøbevegelsen overvåket stedet. For 20 år siden var det frykten for sur nedbør som var størst. SO2-utslippene er i dag under en femdel av hva de var i 1990.
Nå er det CO2-en de vil til livs.
De aller blankeste rørene på Mongstad tilhører testsenteret, TCM. Senteret med slagordet Catching our future eies i hovedsak av den norske stat – via Gassnova. Statoil er nest største eier. I første omgang har to selskaper fått oppdraget med å teste ut sine teknologier, Aker Clean Carbon og Alstom. Aker vil rense CO2 med såkalte aminer, Alstom med ammoniakk. Begge teknologier baserer seg på samme prinsipp: CO2-en dusjes med det ene eller andre stoffet slik at den binder seg til det. Teknologiene fanger mellom 85 og 90 prosent av CO2-en i røyken.
– Både Aker og Alstom har teknologier som fungerer. Nå jobbes det med å få ned kostnadene ved rensning og utvikle teknologien til å kunne fungere i stor skala. Utfordringen i dag er at det er så billig å slippe ut CO2. Vi vil nok først få en skikkelig satsning på CO2-rensning når utslipp blir dyrere enn rensning og fangst, sier Vegar Stokset, som er informasjonsleder for TCM.
Verken Statoil eller Jens Stoltenberg har vært særlig glade i å snakke om problemene rundt senteret – om utsettelsene og prisoverskridelsene.
De har derimot ikke lagt skjul på det storslagne: TCM er verdens største testsenter for CO2-rensning. Det kan ta imot 100 000 tonn CO2 i året. Da senteret åpnet i mai i år, var det til stor oppmerksomhet i internasjonale medier.
– Senteret er blitt enda viktigere enn det opprinnelig var. For noen år siden var flere testsentre planlagt også ellers i verden, men på grunn av finanskrisen er mange blitt lagt på is, sier Stokset.
Flere vinnere. Stokset påpeker at testsenteret også er særegent fordi det mottar røykgass fra både raffineri og gasskraftverk. De to røykgassene har ulikt CO2-innhold, det vil si ulik konsentrasjon av CO2. Mens konsentrasjonen i gassutslippene er på 3 prosent, er tilsvarende tall for raffineriutslippene 13 prosent. Utslippene fra gasskraftverket er altså renere, men samtidig er det vanskeligere å hente ut CO2-en.
– Målet er å komme frem til en teknologi som har global betydning, som kan anvendes i hele verden. Ved å teste på ulike røykgasser økes anvendelsesmulighetene. Testsenteret ble ikke bygget for å være billigst mulig, det ble bygget for å sikre best mulige rammer for å videreutvikle teknologiene, sier Stokset – og legger til at det ved testsenteret ikke er snakk om konkurranse hvor det bare er én vinner.
– Begge leverandører kan være vinnere, fordi ulike rammeforhold kan gjøre at den ene teknologien fungerer bedre enn en annen ulike steder, sier han.
Hemmeligholdet er likevel strengt. I kantinen, som fortsatt lukter nymalt, er det ikke lov å snakke om de ulike teknologiene. På printeren må de ansatte bruke eget personalkort hver gang de skal skrive ut noe, slik at hemmelige papirer ikke blir liggende og slenge.
Fremtiden. Kan industrieventyret være slutt før det har rukket å ta sin siste nye vending?
Selv om det i lang tid har vært kjent at raffineriet går med underskudd, har det ikke tidligere blitt gjort en kobling mellom raffineri og månelanding. Men i mai i år kunne Dagens Næringsliv melde at regjeringens budsjettdokumenter omtaler utfordringen: Hvis raffineriet og gasskraftverket stenges, har Norge bygget et milliardanlegg for CO2-rensning et sted hvor det ikke vil slippes ut CO2.
– Jeg har per dags dato ingen informasjon som tyder på at vi ikke skal få eksosgass til kjøring av testanlegget på Mongstad, sa olje- og energiminister Ola Borten Moe likevel i Stortingets spørretime 30. mai i år.
Han sa at han stoler på at Statoil gjør hva de kan for å få raffineriet på rett kjøl – og ble kritisert av opposisjonen for å ha en lite aktiv holdning til problemet.
Men hva med om ti år? Om tyve? Hvor lenge kan Statoil tape penger på Mongstad? Og hvilke andre utfordringer kan oppstå?
I «Strategisk næringsplan for Lindås og Austrheim 2011 – 2020» tegnes mulige fremtidsutsikter opp av de to vertskommunene for Mongstad. Økende internasjonal konkurranse, usikkerhet om CO2-rensningen på Mongstad, nasjonal konkurranse om basevirksomhet, flere restriksjoner for utbygging i strandsonen. I tillegg: generasjonsskifte og rekrutteringsproblemer.
Som ordfører Astrid Aarhus Byrknes skal si når vi senere møter henne:
– Det kan være en utfordring å tiltrekke seg ingeniører. I hvert fall å få dem til å bosette seg her. Mange av dem som jobber på Mongstad, pendler.
Som New York. – Hvis raffineriet legges ned blir Mongstad og Lindås ingenting, sier Renate Brandvik og Åsne Fjellsbø.
De 18 år gamle jentene bor på Lindås, byggefeltet hvor mange av dem som måtte flytte fra Mongstad på 70-tallet etablerte seg. Både Brandvik og Fjellsbø har fedre som jobber på Mongstad.
Nedenfor byggefeltet ligger Lindås senter. Brandvik og Fjellsbø er innom Kiwi på vei hjem fra sommerjobben på Lindås’ gamlehjem. De snakker i kor og fullfører hverandres setninger. Noen ganger, når det er helt mørkt, drar de opp til et utkikkspunkt over Mongstad og skuer utover fabrikklysene som lyser opp nattehimmelen.
– Det er så fint – det er en helt spesiell utsikt.
– Ja, hvem trenger New York når vi har Mongstad? ler de.
Fjellsbø vil gjerne jobbe på Mongstad selv.
– Jeg går prosesskjemi på videregående og skal ha praksis der. Jeg vil jobbe enten der eller offshore.
– Hvorfor?
– Penger! Man tjener godt der.
Brandvik ville gjøre noe annerledes. Hun går idrettslinjen i Åsane utenfor Bergen.
– Hvorfor vil du ikke jobbe på Mongstad?
– Fordi alle andre gjør det, jeg vil gjøre noe annet. Sikkert 90 prosent av alle som bor her kjenner noen som jobber ute på Mongstad, sier hun.
2500 arbeidsplasser ++. På et kontor som ser akkurat så kommunalt ut som det er, møter vi ordføreren og næringssjefen i Lindås kommune – kommunen som ordføreren stolt påpeker har Norges største korpstetthet – og som også er den største av de to vertskommunene for Mongstad.
Trenden som preget kommunen på 70-tallet har snudd. Nå flytter folk til Lindås – ikke bort derfra.
På Mongstad alene er det 2500 arbeidsplasser. For hver Mongstad-ansatt som bosetter seg i kommunen, regner man med at det skapes to nye arbeidsplasser. Det trengs flere leger, flere barnehager, flere lærere.
– Og flere i kommunens planavdeling. Mange tenker nok ikke over hvor mye jobb det er å være vertskommune for et så stort anlegg som Mongstad. Mongstad og industrien er helt essensielt for oss, sier KrF-ordfører Byrknes.
– Mange av aktivitene på Mongstad har først og fremst vært nasjonale prosjekter, og jeg tror befolkningen i regionen nok har distansert seg litt fra mediedebattene. Men når det blir snakk om fremtiden til raffineriet eller potensielt farlige utslipp fra Mongstad, engasjerer folk i nærområdet seg, sier næringssjef Hogne Haugsdal.
Han understreker at kommunen ønsker videre utvikling. De vil tiltrekke seg mer industri tilknyttet olje og offshore, men også satse mer på turisme. Kanskje til og med på industriturisme med turer til Mongstad?
– Vi tror ikke raffineriet forsvinner, men vi må gjøre oss mindre sårbare – skaffe oss flere ben å stå på, sier Haugsdal.
– Ja, i det siste har en del nye bedrifter kommet til på Mongstad, bedrifter som ikke er avhengig av raffineriet, det er en utvikling vi ønsker å fortsette, sier ordføreren.
I dag er det tett samarbeid mellom lokalsamfunnet og industrien på Mongstad. På de videregående skolene i området er det egne linjer, slik som prosesskjemi, som er innrettet mot jobb på Mongstad. Bare Statoil Mongstad har 80 lærlingplasser – en ordning Karl Kolstad var med på å innføre på 80-tallet og som ifølge ham ikke bare ga flere arbeidsplasser, men som også gjorde at jentene inntok industrien og nakenbildene forsvant fra skiftmessen. Regnes også de andre bedriftene med, er det langt flere lærlinger på Mongstad.
– Gjør kommunen seg mer avhengig av Mongstad enn den hadde trengt å være?
– Det er selvfølgelig mulig. Nettopp derfor er vi opptatt av at vi må sikre varierte tilbud både når det gjelder arbeidsplasser og for linjer på videregående.
Øverst på dagsordenen står likevel kampen for å sikre fortsatt oljeindustri – slik som ilandføring av nye oljefunn til Mongstad.
Dessuten – og vel så viktig: ny fylkesvei. Ordene triller ut av ordføreren når hun snakker om fylkesvei 57, som opprinnelig ble bygget da Mongstad ble synonymt med storindustri.
– Det er en vei med mye farlig tungtrafikk, og trafikksikkerheten i dag er altfor dårlig. Vi jobber tett med myndighetene for å få den utbedret, sier hun.
Egentlig hadde kommunen en avtale om et møte med samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa. Men Kleppa gikk av, og Lindås kommune ble satt tilbake til start.
Argumentet er likevel klart:
– Det er fortvilt at veien ikke er i bedre stand. Det er jo veien til månelandingen, sier ordføreren.
Ingen kommentarer