Helbredelse gjennom ord

Sofaen – psykoanalytikernes arbeidsbenk – har en fremtredende plass i Elisabeth Roudinescos arbeidsrom i Paris, selv om forskeren og skribenten sluttet å praktisere for en god stund siden. Etter studiene tok hun en omvei via litteratur og filosofi før hun kom til psykoanalysen. Siden har hun forsket på psykoanalysens teori og historie.

Sammen med den marxistiske filosofen Alain Badiou har Roudinesco (67) nå skrevet en appell for å redde denne disiplinen, som er like glorifisert som den er omstridt. Psykoanalysen gikk sin tilsynelatende ustoppelige seiersgang verden over frem til et stykke ut på sekstitallet. I USA utviklet den seg til et motefenomen. Nå er den i de fleste land blitt nærmest betydningsløs for forståelse og behandling av psykisk sykdom.

Kognitiv psykologi, som oppfatter mennesket som et informasjonsprosesserende system, atferdsterapi, som beskjeftiger seg med menneskets læringsevne, og nevrovitenskapen, som har utforsket hjernefunksjonene, har marginalisert psykoanalysen.

Bastion. Frankrike har 6000 registrerte psykoanalytikere og er en av disiplinens siste bastioner. Her begynte demonteringen av Freuds lære i 2005, med et stridsskrift på over 800 sider: I Psykoanalysens svartebok satte mer enn 30 internasjonale forfattere opp et nådeløst regnskap: Var Sigmund Freud en løgner? Er det egentlig mulig å helbrede med hans metode? På hvilken måte bidrar den til forståelse av mennesket? Siden har polemikken aldri tatt slutt.

Det er ikke arven fra Freud og heller ikke den psykoanalytiske disiplinen i seg selv som er utdatert, mener Roudinesco, som har skrevet en biografi om Freuds franske arvtager Jacques Lacan og et tobinds standardverk om Psykoanalysens historie i Frankrike.

Men de som praktiserer psykoanalyse, må fri seg fra metodens dogmatisme og få kontakt med den moderne samfunnsutviklingen på områder som seksualitet og familieliv, mener hun.

– Psykoanalysens gullalder er for lengst forbi, og som helbredelsesmetode er den i tilbakegang verden over. Også i Frankrike  må den forsvare seg mot voldsomme angrep. Er psykoanalysen egentlig en vitenskap?

– Jeg kunne gjøre det lett for meg selv og ta mye polemikk ut av debatten hvis jeg svarte: Den er verken en eksakt vitenskap eller en medisinsk terapi.

– Men hva er den?

– Jeg vil svare med et spørsmål: Tror du at antropologien gir oss vitenskapelig og filosofisk erkjennelse om menneskets natur?

– Den kan absolutt peke på universelle kjennetegn ved menneskenaturen.

– Nettopp, og det tror jeg psykoanalysen også kan. Disiplinen er basert på et rasjonelt tankesystem fra humaniora. Jeg tror at det underbevisste er universelt, Og at Sigmund Freud er den som har kommet nærmest å avdekke det ubevisstes strukturer – gjennom drømmetydningen og sine studier på fortrengningsmekanismer. Han var den første til å blottlegge psykens apparat systematisk.

– Hva skyldes det da at oppfatningen om at vi lever og tenker bedre uten Freud, brer om seg?

– Den klassiske psykoanalysen ville nok svare at denne voldsomme avvisningen, som sågar kan ta form av hatske utbrudd, er en del av fortrengningsproblematikken.

– En typisk selvforsvarsreaksjon mot all kritikk.

– På ingen måte. Jeg vil snarere si at det er umulig å unnslippe den tragiske condition humaine. Den fins det ingen kur mot.

– Og hva er det som kjennetegner denne condition humaine, menneskets livsvilkår?

– Freuds genistrek, sammenliknet med de psykologiske teoriene og spekulasjonene i hans samtid, besto i at han førte den menneskelige psykens store konstanter tilbake til den greske mytologien og tragediene.

– Ikke akkurat en naturvitenskapelig metode.

– Det er å tenke i myter. Er det mindre sant av den grunn? Utforskningen av mytene, dechiffreringen av deres betydning, er en uunnværlig bestanddel i humaniora.

– Utvilsomt. Men beveger man seg ikke da på filosofiens område snarere enn på det kliniske?

– Freud har, uten å fremlegge det slik, utarbeidet en teori om det menneskelige subjekt i filosofisk betydning. Det store «JEG» snarere enn det lille «jeg». Hans styrke er at han tok individuelle skjebner ut av en rent medisinsk psykologi og førte dem tilbake til menneskehetens invariabler.

– Så medisinen er opptatt av individet, mens psykoanalysen er opptatt av det menneskelige subjekt i sin alminnelighet? Men hvordan kan psykoanalysen da hjelpe den enkelte pasient?

– Subjektet er mer enn enkeltindividet med sine særtrekk. Psykoanalysen hjelper individet med å forstå seg selv som subjekt. Dermed er den like mye en emansipatorisk som en terapeutisk disiplin. Den har forandret vårt syn på verden, akkurat som Darwins evolusjonsteori og Marx? samfunnsanalyse. Slik sett er disse hatske angrepene på psykoanalysen, som jeg imøtegår, et symptom på den globale intellektuelle krisen vi befinner oss i. Med postmodernismen kom slutten for de «store fortellingene», som filosofen Jean-François Lyotard skrev. Man aksepterer ikke lenger noen allmenngyldige forklaringsprinsipper.

– Er det samtidig slutten på den klassiske humanismen og opplysningen, en tilbakevending fra selvstyrt subjekt til begrenset individ?

– Det kan ikke være noen tvil om at Freud var tilhenger av humanisme og opplysning, inkludert deres mørke sider. Han hadde en tragisk oppfatning av den menneskelige eksistens, akkurat som grekerne i sine myter.

– Hans analyse av driftens struktur umuliggjør den naive troen på at mennesket er godt av natur?

– Ja, men det tragiske hindret likevel ikke grekerne i å tenke ut demokratiets grunntrekk, altså emansipasjon og befrielse. Også hos Freud finner vi en nesten romantisk tro på at det gode kan vinne. Han var dypt preget av det gamle regimet i Østerrike-Ungarn, men han tenkte demokratisk, fordi han trodde på sivilisasjonens fremskritt, altså at det er mulig å kontrollere menneskets aggressive, morderiske impulser gjennom fornuft.

– Et vellykket liv går altså ut på å forene drift og moral i skjør likevekt?

– I psykoanalysen handler det om en oppdragelsesprosess, om å oppnå selvkontroll, en reise inn i seg selv. Det dreier seg om å temme sivilisasjonens barbari, omforme de aggressive impulsene, dødsdriften, gjennom sublimering. Psykoanalysen er et forsøk på en kur, en terapi, gjennom ord.

– Det høres ut som en mild medisin. Men forsøket på psykoterapi gjennom tale gir ikke nødvendigvis helbredelse. Det kan til og med ha en destabiliserende effekt, som psykoanalysens praksis ofte nok har vist.

– Psykoanalysen kan ikke kurere alle sjelelige sykdommer, i hvert fall ikke svært alvorlige forstyrrelser som psykoser og schizofreni. Men selv i disse tilfellene er psykoanalyse nødvendig fordi metoden gir pasienten muligheten til å snakke, i stedet for bare å proppe ham eller henne full med medikamenter. Freud var ingen hedonist, han bar puritanismens arv i seg. Mennesket kan ikke gjøre som det vil, det må styre sine drifter, ellers blir de grenseløse. Dødsdriften, gleden av å tilintetgjøre andre og seg selv er den absolutte ondskap som senere kulminerte i Auschwitz. Freud inngår i denne kristelig-jødiske tradisjonen.

– Nå snakker vi om et verdens- og menneskebilde. Men kritikken mot psykoanalysen ønsker jo å trekke den ned til hverdagens virkelighet. Til syvende og sist dreier det seg om å helbrede eller i det minste lindre psykiske forstyrrelser. Fremstår ikke alle de interessante filosofiske teoriene som hokus pokus når man ser dem mot denne bakgrunnen?

– Slett ikke. Freud var jo lege, han var utdannet nevropatolog. Så valgte han en annen, teoretisk, vei, men han holdt fast ved sitt terapeutiske oppdrag, med blandet suksess.

– Snarere med nokså lite suksess.

– Han kviet seg for å behandle virkelig tunge kasus, galninger og tåper, som man kalte dem den gangen. Du har nok rett, hans sanne betydning ligger på tenkningens område. Han var jo også en svært dyktig forfatter og en utrettelig brevskriver. Og ideen om å kurere gjennom ord, ved å la mennesket få innblikk i sitt indre, skriver seg fra langt tilbake i historien, egentlig fra skriftestolens tilblivelse.

– Nok et religiøst aspekt ved psykoanalysen.

– Tridentinerkonsilet vedtok i det 16. århundre at botens sakrament består av anger, skriftemål og mottakelse av absolusjon. Tanken som ligger til grunn, er at man må lete etter det onde i sitt eget indre. Det er ikke tilfeldig at katolikkene siden femtitallet har vært fascinert av psykoanalysen. Og protestantiske prester som Oskar Pfister ble selv psykoanalytikere, de sluttet seg til tesen om seksualitetens overhøyhet og betraktet den sanne tro som et vern mot nevroser. Freud var ateist og jøde, for ham var psykoanalysen verken religiøs eller det motsatte, den var et instrument som geistlige så vel som lekfolk kunne benytte seg av.

– Flyttes ikke psykoanalysen da bort fra vitenskapen og over i magiens sfære?

– Mellom vitenskap og magi ligger det rasjonelle. Freud ønsket helt sikkert ikke at psykoanalysen skulle bli en religion eller en ideologi. Men han hadde et messiansk element i seg. Med sin metode ønsket han å bidra til menneskets lykke uten å ta bort det tragiske. Det dreide seg altså ikke om bare å ha det bra. Da ville det ikke vært annet enn amerikansk mentalhygiene.

– Seksuell frigjøring var et av de uttalte målene til sekstiåtterne, som nyleste Freud med Herbert Marcuse og Wilhelm Reich.

– Freud trodde i hvert fall ikke at begjær og total seksuell frigjøring kunne gjøre ende på skyld og lidelse, selv om han naturligvis var åpen for endringer i familierollene og for seksuell emansipasjon. Og han hadde rett! I dag nyter vi godt av alle mulige seksuelle friheter, men menneskene slutter ikke å ha det vondt. På Freuds tid led folk under seksuell frustrasjon, en stivnet, paternalistisk familiemodell med alle mulige forbud og autoritær oppdragelse. Psykoanalysen oppsto i Freuds møte med symptomer som er typiske for puritanske samfunn preget av seksuelle frustrasjoner, og som den gangen ble betegnet som hysteriske.

– Og i dag?

– I dag lider vi av oss selv, av narsissisme. Patologien har forandret seg, akkurat som samfunnet med sine skikker, men mange psykoanalytikere holder fast ved den gamle modellen for å behandle nye lidelser. Dagens kritikk mot psykoanalytisk teori bommer på målet, mens kritikken mot psykoanalytikere og deres praksis ofte kan være berettiget.

– Hva skyldes det?

– Freuds lære har behov for kontinuerlig nytolkning og evolusjon, den må ikke behandles som Bibelen eller Talmud. Men de hjelpetrengende forventer en konkret løsning på sine problemer. De vil ikke innlate seg på det endeløse intellektuelle eventyret en psykoanalyse ofte er for å få tilgang til en høyere form for visdom. Analysens varighet må begrenses og kortes ned drastisk, og analytikeren kan ikke lenger nøye seg med å lytte taust.

– Kan du gi noen eksempler på denne doktrinære forsteiningen?

– For eksempel er det meningsløst å holde fast ved at foreldrenes seksuelle forskjeller er en forutsetning for at barnet skal utvikle sin identitet, når det for lengst fins homofile ekteskap, surrogatmødre, kunstig befruktning og til og med adopsjonsrett for partnere av samme kjønn. Som om barn som vokser opp med en enslig mor eller sammen med et homofilt par ikke vet forskjell på mann og kvinne! Freud analyserte det forrige århundreskiftets seksualitet og borgerlige familie. Denne ballasten må vi kvitte oss med.

– Det høres ut som om du ikke tror på ødipuskomplekset.

– For å være ærlig: nei. Det fascinerende ved Sofokles’ tragedie Kong Ødipus ligger nettopp ikke i at Ødipus begjærer sin mor og dreper sin far, men i at han blir skyldig uten å vite det, og derfor styrter fra maktens tinde og ned i den dypeste avgrunn. De beste tolkningene av Freud gjøres i dag ikke av psykoanalytikere, men av filosofer, forfattere og kunstnere. Betegnende nok tok Simone de Beauvoir opp hans tanker om kvinnelig seksualitet og videreutviklet dem. I sekstiåtter-miljøet hjalp Jacques Lacan psykoanalysen til en ny blomstringstid ved å forbinde Freuds lære med tankene til filosofer fra Hegel til Heidegger. Nietzsche og Schopenhauer, og Sartre i Frankrike, var filosofer og samtidig store psykologer. I dag praktiserer den femte generasjonen psykoanalytikere etter Freud. Jeg vil påstå at vi gjennom de siste to generasjonene ikke har sett noen intellektuell fornyelse, ikke den aller minste. Lacans skrifter studeres i dag av filosofer og forfattere så vel som av klinikere.

– Lacan var riktignok lege, men som terapeut var han omstridt. Han var kanskje en mesterlig tenker og også en guru, men han var ingen god praktiker.

– En guru – aldri i verden, dette uttrykket tar jeg avstand fra, selv om det ble noen overtredelser mot slutten av hans liv. Han var nemlig også en stor kliniker, som imidlertid tok seg svært godt betalt. Han satte en fantastisk anekdote om Freud i omløp: Da han i 1909 kom til USA og fikk se Frihetsstatuen i New York, skal Sigmund Freud angivelig ha sagt: «De vet ikke at vi kommer med pesten.» Psykoanalyse og et samfunn som det amerikanske, som er splittet mellom pornografi og puritanisme, det kunne jo ikke gå bra i det lange løp.

– Psykoanalysen tilbød de Hollywood-pregede kulturskaperne en slags radikal chic. Men med tiden har kognitivistenes, behavioristenes og atferdsterapeutenes vitenskapelige triumf spredt seg fra sitt utgangspunkt i USA.

– Atferdsterapeutene, som baserer seg på behaviorismen, lykkes med behandlingen av sine pasienter, med å oppheve tilpasningsforstyrrelser. Men de helbreder ikke, de går ikke til bunns i lidelsen, fordi metoden ikke favner det menneskelige subjekt i sin helhet. Psykoanalytisk teori ønsket å humanisere psykisk sykdom; funksjonell atferdsterapi og kognitiv psykologi tingliggjør mennesket, gjør det til et apparat som kan stilles inn.

– Men de kan vise til resultater, for eksempel når det gjelder behandling av autistiske barn. I Frankrike har forargede foreldre utløst en veritabel storm på grunn av psykoanalytikernes inkompetanse og deres tendens til å gi foreldrene en del av skylden. Enkelte psykoanalytikere innrømmer at det fins berettiget kritikk mot deres disiplin. Er kampen om psykoanalysen allerede tapt?

– Det er grunn til å frykte det. Men psykoanalysen er for viktig til at man kan overlate til psykoanalytikerne alene å forsvare den. Det finnes tusenvis av kliniske terapeuter, psykologer og psykiatere som har integrert grunnelementer fra psykoanalysen i sine metoder – akkurat som visse av Freuds tankefigurer og begreper har blitt en del av den allmenne kulturforståelsen. Hvis denne arven skulle bli borte, ville menneskeheten miste mye – en del av opplysningens emansipatoriske, opprørske dimensjon ville gå tapt. Akkurat som man har forsøkt å kaste marxismen på idéhistoriens søppeldynge.