Den 20. desember i fjor åpnet Yara en ny fabrikk i Qatar. Det skjedde høytidelig, anført av landets leder, hans høyhet emiren Sheikh Hamad bin Khalifa al-Thani. Fabrikken produserer amoniakk til mineralgjødsel i landbruket, 1,6 millioner tonn i året. Utslippene av karbondioksid (CO2) vil hope seg opp i underkant av tre millioner tonn per år, ettersom energiforbruket er basert på gass. Yara regner med at fabrikken vil kunne være i drift i minst førti år, til forbi 2050, med godt vedlikehold og oppgraderinger.
De tre første dagene i 2012 solgte Bilia på Hønefoss ni BMW-er, bestilt før jul i fjor. Én av dem, en X3, skaper en CO2-mengde på knapt 150 gram per kilometer ved såkalt blandet kjøring, dels i gater, dels på landeveier. Et grovt anslag for bilens brukstid er rundt 20 år.
Når vi trekker inn klimaproblematikken, kan vi kalle disse investeringene låsninger. Kloden er låst inn i eller bundet til utslippene fra Yara-fabrikken i Qatar og BMW-ene i Buskerud i deres levetid. Å stenge fabrikken i Qatar i 2020 vil være fryktelig dyrt, på samme måte som det vil være kostbart for en BMW X3-eier å parkere bilen sin i garasjen, for godt, allerede om fire år, uten å få den solgt engang.
IEAs varsko. På engelsk kalles fenomenet lock-in. Det internasjonale energibyrået, IEA, vier problematikken stor plass i sin siste rapport World Energy Outlook 2011, som ble lagt frem like før klimatoppmøtet i Durban i desember. Billedbruken i et eget kapittel var ment å blinke rødt: Døren lukkes, men når vil vi bli «låst inne»? Vil verden samlet kunne nå to-gradersmålet når vi betrakter alt som settes i sving, eller er under planlegging i hele den vide energisektoren de nærmeste årene? Yara, som ett eksempel, har langt fremskredne planer for en ny ammoniakkfabrikk, som skal bygges i Canada.
IEA nyter stor respekt, også utenfor de miljøene som til daglig befatter seg med og bekymrer seg for det globale klimaet; spesialutgaver fra IEA er for eksempel tidligere blitt brukt som grunnlagsdokument i G8-gruppens handlingsplaner for klimatiltak.
– Siden midten av november har vi besøkt femti land med rapporten, forteller Fatih Birol, sjefsøkonom i IEA.
– Fenomenet lock-in er i ferd med å bli forstått av beslutningstagerne i de ulike landene, men uenigheten er ennå stor om hvordan byrdene, altså kostnadene ved utslippskuttene, skal fordeles.
IEA skriver i energirapporten at utslipp som forårsakes av den etablerte eller nært forestående energiinfrastrukturen kan betraktes som låst fast. Disse mengdene klimagasser kan ikke unngås uten barske politiske vedtak som tvinger frem en tidlig utfasing, en kostbar ombygging, eller tydelig slakk i produksjonskapasiteten. Veldig enkelt sagt: 2012 er egentlig 2052.
Smertepunktet. – Vi kan si farvel til togradersmålet, sier Knut H. Alfsen. Han er forskningsdirektør ved Cicero Senter for klimaforskning i Oslo, og var direktør de årene Kyotoavtalen ble utformet, i 1997–2002. Alfsen er godt kjent med den låsnings-problematikken IEA har satt konkrete tall på, og mener døren de snakker om, er lukket, og lukket for godt.
– Det har vel aldri sett så mørkt ut for klimaarbeidet som nå, medgir han.
Togradersmålet er et politisk bestemt mål. Det går ut på at den gjennomsnittlige globale temperaturen ikke skal stige mer enn to grader opp fra nivået rundt 1750, altså før industrialiseringen. Måltallet, eller smertepunktet, mye rettere sagt, har figurert i EUs, og i prinsippet Norges, klimapolitikk lenge. På klimatoppmøtet i Cancun i 2010 ble to grader formalisert som absolutt smertepunkt for hele det internasjonale samfunnet. Konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren må stabiliseres slik at farlige klimaendringer kan unngås, vedtatt altså politisk ved en grense på to grader.
I sin statusrapport for klimaforskningen i 2007 konkluderte FNs klimapanel (IPCC) fra studier, med middels grad av sikkerhet som det heter i deres språk, at matproduksjonen på lavere breddegrader ville falle allerede ved en temperaturøkning mellom én og to grader, spesielt i områder med periodevis tørke og i tropiske strøk, med den risiko for økt sult som det kan medføre. I tillegg kommer for eksempel de påkjenninger et endret klima i et heller forsiktig temperaturintervall (1–3 grader) vil gi kystbefolkning i lavtliggende områder, med økende havnivå, og med mer ekstreme værfenomener. Orkanen Dagmar kan betraktes som et varsel om hva vi kan vente oss mer av, også i relativt trygt beliggende Norge.
På den andre siden: IEAs oppskrift for de grove kuttene som kommer togradersmålet i møte, oppgis å ha femti prosent sjanse for å lykkes. Dette er i tråd med modellene som FNs klimapanel (IPCC) la frem i hovedrapporten fra 2007. Det kan i teorien vise seg at studiene som IPCC baserer seg på, har overdrevet klimafølsomheten ved ulike mengder av de varmedrivende gassene. Sagt på en annen måte: Vi kan ha flaks. Vi vet heller ikke hva fremtiden bringer av vulkanutbrudd, og solsykluser, som kan tenkes å virke inn på klimastabiliteten, mer eller mindre, i kortere eller lengre tidsspenn.
Durban-ambisjonen. Klimatoppmøtet i Durban i forrige måned vedtok ikke direkte å skrote togradersmålet. For første gang ble såkalte utviklingsland (les India og Kina) med på å forhandle frem en avtale som også skal omfatte deres utslipp av klimagasser, og ikke bare de rikere landene. Den skal være ferdigskrevet i 2015, men uansett skal avtalen, og tiltakene, først tre i kraft fra 2020.
– De gode nyhetene fra Durban var at alle land vil la seg involvere i arbeidet med klimagassreduksjoner, sier Fatih Birol.
– Den dårlige nyheten er at avtalen ikke ser ut til å bli juridisk bindende. Dermed har ikke investorer noen insentiver til å planlegge drift eller nyetableringer med færre utslipp i fremtiden.
Han ønsker likevel ikke å slå fast at døren til togradersmålet er helt låst.
Nye koordinerte internasjonale tiltak som tar sikte på å redusere klimagassutslippene er uansett satt på vent i åtte år til, hvis man begrenser seg til FN-sporet. Igjen med Yara som konkretisering: Den planlagte fabrikken i Canada vil ikke bli lokalisert med tanke på en mulig fangst og lagring av CO2, litt frem i tid. Klimagasser får trolig ikke noen avgift eller pris som hele den globale økonomien må ta stilling til, selv langt inn i 2020-årene.
Natur og Ungdoms observatør i Durban, lederen Ola Skaalvik Elvevold, kalte avtalen et «livsfarlig hvileskjær» da den ble gjort endelig, godt på overtid i midten av desember.
Hvor livsfarlige klimaendringene blir, er nok dels et spørsmål om ulike lands tilpasningsevne, og hvorvidt de rike landene hoster opp de pengene som tidligere er lovet og bekreftet i Durban – et tilpasningsfond på 100 milliarder dollar i året (frem til 2020) for de fattigste landene. Men selve metaforen «hvileskjær» er villedende, skal vi tro IEAs siste rapport. Også formuleringen «satt på vent», eller «lagt på is», eller hva man kunne velge av mer fortrøstningsfulle metaforer.
Hvis ikke helt nye, effektive klimatiltak settes i verk før i 2015, altså om tre år, vil 95 prosent av utslippene ifølge IEA være låst i den etablerte energiinfrastrukturen i tidsspennet frem til 2035. Fangst og lagring av CO2, og dels kjernekraft, er med i disse prognosene.
Hvis internasjonal koordinert handling utsettes bare to år til, til 2017, vil vi være bundet til utslipp som er så høye at vi har mindre enn femti prosent sjanse for å nå togradersmålet. For virkelig å gni det inn skriver IEA: Da kan ingen nye kraftverk bygges, ingen industriproduksjon utvides, ingen nye bygninger reises, ingen nye kjøretøy settes i sving, eller noen jordbruksmaskiner for den del, hvis de genererer karbondioksidutslipp. Dét vil være bortimot umulig, politisk sett. Og nå er endatil ambisjonen om globale tiltak utsatt til år 2020.
Politisk klima. Begrepet eller bildet lock-in antyder at utslippene fra dagens energi-etableringer er uunngåelige. At kloden er fanget i en bestemt utslippsbane, rett og slett. Så langt går ikke IEA. Poenget i denne delen av energirapporten er at å unngå disse utslippene ikke gir spesielt god mening, hvis man legger en sunn økonomisk fornuft til grunn. Et politisk initiativ til å legge ned en ammoniakkfabrikk i Qatar eller Canada ville dessuten møte stor motstand, fra mange pressgrupper.
Like fullt: Etter tsunamien som rammet Japan i mars 2011, som førte til at atomkraftverket i Fukushima brøt sammen, vedtok den tyske regjeringen, nærmest over natten, å fremskynde utfasingen av tyske atomkraftverk. Kunne man ikke tenke seg et lignende politisk jordskjelv i sammenheng med klimapolitikken?
Fatih Birol ser dette vedtaket fra en helt annen kant:
– Det er blitt noe vanskeligere å tenke kjernekraft som en vesentlig del av klimagasskuttene globalt. Dermed blir også togradersmålet enda vanskeligere å nå.
Steffen Kallbekken, forsker ved det nystartede senteret Cicep, mener atomkraft er et helt spesielt eksempel, og særlig knyttet til tysk opinion.
Dystrere skyer. Bildet av internasjonal klimapolitikk kan egentlig males enda svartere. Dagen etter at Durban-enigheten var protokollført, trådte Canada ut av sine forpliktelser i den ennå eksisterende Kyotoavtalen. I tillegg kommer naturens eller klimasystemets egne mekanismer – som kan forsterke temperaturøkningen, så å si på egenhånd. De kan man også kalle låsninger, i en litt bredere ramme enn IEAs mer økonomisk betonte begrep.
IEA-rapporten nevner selv tre ferske forskningsarbeider, som omhandler hver sin naturlige låsning, eller «tilbakekoblingsmekanisme», som det heter i klimaterminologien. Regnskogen i Amazonas kan begynne å tørke inn, noe som vil øke utslippene av karbondioksid bundet i røtter og treverk. Permafrosten i nord kan smelte, og tilføre atmosfæren økte mengder av karbondioksid, og metan, som er en enda hissigere klimagass enn CO2. Isen på Grønland og i Antarktis kan settes inn i en irreversibel smelteprosess. Da stiger havet, uunngåelig. En forskningsartikkel fra 2009 anslår at disse låsningene vil inntreffe om global temperatur stiger et sted mellom to og fem grader fra før industrialiseringen satte inn. Til sammenligning styrer verden ifølge IEA mot en oppvarming over seks grader i neste århundre, skulle ingen nye klimatiltak settes i verk.
To til fem grader er et stort spenn i seg selv. Eystein Jansen, forskningsdirektør ved Bjerknessenteret i Bergen, forteller at IPCC i sin neste statusrapport om klimaforskningen, planlagt offentliggjort i andre halvdel av 2013, skal ha et eget kapittel som omfatter de ferskeste studiene av disse naturlige mekanismene. Selv sitter han som «lead author» i en annen gruppe, som tar for seg fortidige klimaendringer, der denne typen klimamekanismer kan observeres. Han oppfatter selv havstigningen som den verste trusselen av de tre nevnte tilbakekoblingene. Av det han har konferert med forskere på feltet av smeltende permafrost, er inntrykket at problematikken kan være noe overdrevet. Studier av fortidsklima har heller ikke påvist store forekomster av metan i perioder der tundraen i Sibir var varmere. Usikkerheten på feltet er stort.
– Det kan også være vi undervurderer faren, sier han.
Jansen frykter at havstigningen vil være en arv som vi etterlater svært mange generasjoner. I mellomistiden, for 125 000 år siden, da kloden slingret noe nærmere solen i sin bane, sto havet fire til syv meter over dagens nivå. En slik økning vil selvsagt ikke skje over natten, som en syndeflod, men opptil et par centimeter årlig, i ekstreme tilfeller: med de kostnader det vil ha for mange lavtliggende kystsamfunn og store byer.
En annen reise. – På en måte kan selv klimaavtalen i Durban sees som en låsning, sier Steffen Kallbekken. Som forsker ved Cicep skal han være med og finne ulike typer for effektive internasjonale klimaavtaler og beregne økonomiske konsekvenser av disse.
– Nå blir det høyst sannsynlig ikke noen nye vesentlige tiltak som reduserer klimagassutslippene globalt før 2020. Konsensusen om dagens avtale vil være for sterk. Alle land må være enige, skal man forsere løpet og bli enige om en avtale som trer i kraft tidligere. På den andre siden: Ingen vet hva som kunne kommet i stedet, hadde man brutt opp fra Durban uten noen avtale. Det politiske klimaet kan jo endre seg på få år. Avtalen som ble inngått, var basert på det som var mulig å få til akkurat nå.
Knut Alfsen, også med en vesentlig rolle ved Cicep, legger til: Selv om vi nå sprenger togradersmålet, kommer vi ikke unna utfordringen å skape lavutslippsamfunnet. Alternativet – kun tilpasning – er så mye dyrere. Han bruker et bilde som i alle fall er forbundet men en viss frihet: Den eventyrlige reisen som vi har vært med på siden den industrielle revolusjonen, er på sett og vis slutt. Våre barn, våre barnebarn, sier han, må legge ut på en helt annen reise.
Ny klimaavtale
• FNs klimakonferanse COP17 i Durban i Sør-Afrika (28. november til 9. desember 2011) resulterte i at Kyotoprotokollen videreføres etter at den utløper i 2012, trolig med fem år. En ny internasjonal klimaavtale skal forhandles frem innen 2015 og settes i verk fra 2020.
• Morgenbladet har i en serie artikler dekket klimaendringer og klimaforskning.
Ingen kommentarer