Skal en som utvikler et fiendtlig verdensbilde, gå fri for straff, selv når han klarer å utvikle en gjødselbombe? Selv når han forbereder seg mentalt til selve terrorhandlingene med ideologisk motiverende musikk, som en egen slags toppidrettsutøver? Selv når han synes å vegre seg mot å skyte på nært hold? Tar man ikke da fra ham ansvaret, og derved menneskets verdighet?
Det er full strid om psykiatriens posisjon i samfunnet etter at den rettspsykiatriske erklæringen til Torgeir Husby og Synne Sørheim ble lagt frem 29. november i fjor. Selve prinsippene for tilregnelighet er i spill, og psykiatriens posisjon i rettssammenheng. Kanskje litt overraskende: Debatten føres heftig blant psykiatere og psykologer selv.
Nylig gjorde avdelingsoverlege Anders Gaasland det kjent at han trekker seg fra nye oppnevnelser som rettspsykiater. Han synes de sakkyndige har for mye makt, på usikker basis. Han vil ha nye prinsipper til grunn for vurdering av utilregnelighet. Psykolog Ingrunn Skre og psykiater Vidje Hansen ved Universitetet i Tromsø tar til orde for den samme endringen i denne ukens Morgenbladet (se lenke overfor). Også psykologiprofessorer ved Universitetet i Oslo har ønsket denne diskusjonen frem i lyset.
– Jeg er enig med Gaasland i sak, langt på veg; om ikke akkurat i boikotten, sier Pål Grøndahl.
– Norge har nærmest gitt blanko fullmakt til en psykosediagnose, gitt at den har en viss styrke og varighet.
Grøndahl er spesialist i klinisk voksenpsykologi, har skrevet doktorgrad i rettspsykiatri og har avgitt et hundretalls sakkyndig-rapporter for retten. Selv har han lenge vært kritisk til prinsippet som definerer tilregnelighet i norsk tradisjon:
– Kan man diagnostiseres som aktivt psykotisk, skal man fritas for straff. Punktum. For mange rammes dermed inn av utilregnelighetsbestemmelsen, flere enn den kjernen som strir med alvorlige, uttalte symptomer, sier han.
Grøndahl mener strafferettsbestemmelsene på dette punktet fratar mennesker muligheten til å bli stilt til ansvar. Han frykter også at de norske prinsippene skaper økte fordommer mot de virkelig alvorlig psykisk forstyrrede personer blant oss, siden en hel del med psykoseproblematikk godt vet hva de gjør.
Grøndahl tror bakgrunnen for den norske tilnærmingen ligger i en metodisk pragmatisme.
– At vi har gjort det enkelt for oss?
– Saken blir enklere for rettspsykiatrien om man slipper å rekonstruere en sammenheng mellom psykosen og den påklagede handlingen, sier han.
Forhistorie. Dagens debatt har en historisk parallell. Den norske måten å arbeide med forholdet mellom sykdom og tilregnelighet på skriver seg tilbake til 1842. Straffeloven den gang slo fast at «Galne eller Afsindige» ikke kunne straffes for lovbrudd. Dette la grunnlaget for, som Svein Atle Skålevåg skrev i en artikkel i Tidsskrift for Den norske legeforening i 2002, et sterkere medisinsk nærvær i rettsapparatet.
Selve tilstanden av (aktiv) galskap eller avsindighet skulle gis et generelt straffefritak. Dette kalles gjerne det medisinske eller biologiske prinsippet når tilregnelighet diskuteres. Selv om tilstandene har fått andre navn, fra «sinnssyke» til dagens «psykotiske», har prinsippet bestått i Norge.
Noen måtte kunne si, eller gi retten råd om, hvem som var gale eller avsindige. Helt frem til 1800 var det vanlig at filosofer og teologer fungerte som rådgivere for retten. Siden ble leger som regel brukt. Men utviklingen gikk ikke uten konflikter frem til dagens straffelov, og dagens rettssakkyndige.
I 1872 drepte Anton Mathiesen en oppsynsmann ved Olsrud tvangsarbeideranstalt med øks. Mordet var tilsynelatende uprovosert. En distriktslege fant at Mathiesen var sinnssyk. Legen var likevel såpass mye i tvil at retten besluttet å innhente ytterligere ekspertise. Professor Carl Wilhelm Boeck ved Det medisinske fakultet mente da at man måtte lete etter en nødvendig sammenheng mellom tilstanden og den påklagede handlingen. Dette kalles gjerne det metafysiske eller filosofiske prinsipp, eller oftere det psykologiske prinsippet i dag. Hvis en som har bisarre vrangforestillinger om den muslimske overtagelsen av Vesten, dreper en mann i taxikøen, skal han etter denne tenkemåten ikke automatisk fritas for straff. Selv om observanden, som den siktede gjerne kalles, får en diagnose som paranoid schizofren.
Professor Carl Wilhelm Boeck kritiserte også det han oppfattet som psykiatriens overmot den gangen, forteller Skålevåg. Psykiatrien satt ikke på noen spesiell kunnskap om forbindelsene mellom sinnstilstander og gjerninger, mente Boeck. Tenkeevnen, vilje og viljefrihet, den moralske tvang; alt dette fordret ikke først og fremst legevitenskapelig kunnskap.
Debatten av 1872 og 1873 kan lett parallellføres med diskusjonen i dag.
Dagens lov. I dag lyder straffelovens § 44: «Den som på handlingstiden var psykotisk eller bevisstløs straffes ikke.» Det samme gjelder den som på handlingstiden var psykisk utviklingshemmet i høy grad.
Randi Rosenqvist, toneangivende rettspsykiater i Norge, som for øvrig har ytret seg kritisk til sakkyndige Husby og Sørheims konklusjon om Behring Breivik, understreker i boken Rettspsykiatri – en introduksjon (2009) at diagnosen dermed ikke er helt tilstrekkelig alene. Ifølge Rosenqvist må man kunne påvise at observanden var psykotisk i tiden rundt den påklagede handlingen – den psykotiske har da så omfattende symptomer at vedkommende ikke tenker realistisk lenger. I Norge slutter vi da, skriver Rosenqvist, at det ikke er behov for å vurdere forholdet mellom svikten i tenkeevne og den straffbare handlingen.
I Danmark, i Storbritannia og i USA tilsier rettstradisjonen at man må gå lenger inn i spørsmålet om sammenheng og kausalitet. I tillegg spør man gjerne (i anglosaksisk rett, grovt sagt) om observanden hadde innsikt i sine handlinger, altså om han eller hun visste at det hun gjorde var galt. Bare den som helt opplagt er i sine sansningers eller forestillingers vold, skal fritas for straff.
Tilfellet Behring Breivik. Hvis Norge hadde fulgt det psykologiske prinsippet – ville det gjort noen forskjell i den konkrete straffesaken mot Anders Behring Breivik?
Her er det unektelig en sammenheng mellom forestillingene, som de sakkyndige fant var vrange og bisarre, og gjerningene, som det å skyte rundt seg på en ungdomsleir. De sakkyndige viste også til denne sammenhengen i sin rapport: «Handlingene anses å stå i direkte sammenheng med den vrangforestillingsverdenen han opplever å være i med borgerkrig, trussel om utryddelse av egen rase, og frykt for vold og drap på det han beskriver som mitt folk. Han mener å ha ansvar for å bestemme hvem som skal leve og dø i landet.»
I motsetning til andre fagfolk (for eksempel Skre og Hansen) mener Grøndahl at det psykologiske prinsippet ikke ville endret synet på Behring Breiviks tilregnelighet.
– Gitt at konklusjonen er riktig i rapporten ville nok ikke en endring i premissene for tilregnelighet endret utfallet av den, sier Grøndahl.
– Men ville man ikke, som i mange amerikanske delstater, gått tettere på om han visste eller skjønte at det han gjorde var galt?
– Man ville vel neppe spurt rett ut, men jobbet for å få tak i hans opplevelse og forståelse av det han gjorde, for å finne ut om han faktisk skjønte at det han gjorde var galt.
– Men, fortsetter Grøndahl, – hva om han da svarer: Selvfølgelig er det moralsk og prinsipielt galt å ta liv. Men i denne saken rettferdiggjør middelet – å ta liv – målet; et muslimfritt Norge. Er han da klar over at det han gjorde var galt? Og: Hva om han forstår det gale, men har så følelsesmessige defekter at han ikke er i stand til å bry seg om sin kognitive kunnskap?
Filosofene. – Slik jeg ser det, er problemstillingen mer filosofisk enn medisinsk, sier Arne Thorvik. Han er overlege ved Sykehuset i Vestfold, var tidligere fengselslege ved Ullersmo, og har 20 års erfaring som sakkyndig i straffesaker.
Thorvik nevner Aristoteles, som skriver at mennesket er fritt når det handler ut fra årsaker som finnes i det selv, men ufritt når det handler ut fra årsaker utenfor mennesket. Og Kant, fortsetter Thorvik, pekte på tilstander der sanseapparatet (moralinstansens aktverdige tjener) var blokkert, og mente det var filosofenes oppgave å vurdere de etiske implikasjonene av dette, ikke legenes.
– Leger vil nødig være filosofer, sier Thorvik. Han ser grunner til å beholde dagens system: Et medisinsk prinsipp fritar legene fra filosofien; de kan holde seg til det de kan, nemlig å avgrense sykdomstilstander. Rent filosofisk ligger en vitenskapsteoretisk realisme til grunn, forklarer han, og manualene som de sakkyndige bruker, er overveiende basert på en logisk-empirisk tradisjon: Vitenskapen skal være tuftet på observasjon, og formuleringene logiske og konsistente. Det vil ofte være vanskelig å si noe empirisk om beveggrunnene i gjerningsøyeblikket, når observanden møtes først i ettertid.
Makten. Espen Schaanning foretrekker det psykologiske prinsippet, men aller helst vil han ut av den boksen psykiatrien etablerer. Schaanning er professor i idéhistorie, og har lenge vært engasjert i straffe-problematikken i Norge, blant annet med boken Den onde vilje (2002). Her kommer det tydelig frem at straffelovens paragraf 44 er et politisk vedtak, godkjent av Stortinget, i siste instans vår egen bestemmelse, selv om Schaanning også er opptatt av hvordan psykiatrien sitter tettest på lovarbeidet, ja, egentlig er både lovgivende, dømmende og utøvende makt, på en måte. De er tungt inne i lovforarbeidene, dommen (eller ikke dom) er mye i deres favn, og etter straffesak får de mange av dem som erklæres sinnssyke i gjerningsøyeblikket i hendene, hevder han.
– Paragraf 44 kunne lyde: «Den som ikke har skyldevne, skal ikke straffes.» Da åpner man for den skog av innfallsvinkler som egentlig er relevante; fra psykiaterne og psykologene, men også teologene, filosofene, sosiologene og historikerne. Man åpner opp for landskapet av usikkerhet, og av tolkning. I det minste kunne man tenke seg at filosofene spilte en vesentlig rolle i forbindelse med ekspertuttalelsene, som tvang psykiateren til å klargjøre begrepene de bruker.
– En slags opponent, som i forbindelse med doktorgrader?
– Nei, ikke helt. Heller en fagperson som kan problematisere de forutsetningene som våre forestillinger om ansvar, skyld, tilregnelighet og farlighet bygger på. Dermed ville retten få bedre innsikt i hvor lite sikre vi kan være i slike spørsmål.
Uformell makt. For Schaanning er det ikke et mål at flest mulig skal bli gjort utilregnelige.
– Det hefter mange ulemper ved å få en slik diagnose, blant annet mister man lett mye av sin verdighet når man fratas ansvaret for sine handlinger. Så lenge vi opererer med lange fengselstraffer og tvilen skal komme tiltalte til gode, er det trolig bedre for mange sinnslidende om de havner i psykiatriens omsorg.
Dersom vi tok bort straffen slik vi bruker den i dag, resonnerer Schaanning, ville det i tilfeller der det er tvil om tilregneligheten, være bedre for de aller fleste å bli regnet som tilregnelige, og ansvarlige for sine handlinger.
Både Arne Thorvik og Pål Grøndahl tror medisinen hadde hatt godt av et møte med filosofien.
– Som sakkyndig burde man ikke bare redegjøre for en diagnose, men også vise hvordan denne medisinske tilstanden hindret etisk refleksjon og handling, sier Thorvik.
– Men hvordan man praktisk skulle standardisere andre faggruppers bidrag, ser jeg ikke klart for meg, sier Grøndahl. Man kunne tenke seg at man hentet inn kompetanse eller råd, alt etter sak. Men også psykiatrien kommer med råd til retten, prinsipielt sett, understreker Grøndahl.
I den grad vi sitter på makten, er det viktig å presisere at den er uformell, avslutter han.
Ingen kommentarer