– En ting lurer vi i Morgenbladet-redaksjonen på mer enn noe annet: Hva står B-en i navnet ditt for?
– Den står for Børve! Det er etternavnet til moren min. Hun tok aldri fars etternavn, så både broren min og jeg heter Børve til mellomnavn. Det er et lite sted i Sørfjorden i Hardanger. Men Anna Børve Jenssen blir litt langt. Derfor er Børve blitt redusert til en B.
– I et intervju med Dagsnytt 18 denne uken beskrev du deg selv som en «klassisk raddis». Likevel har du jobbet seks år i Dagens Næringsliv, fem av årene i magasinet D2 som skriver om livsstils- og forbrukerstoff …
– Idet jeg sa at jeg var opptatt av feminisme og klimaspørsmål, tenkte jeg at det var da veldig sånn «klassisk raddis», men at det også var åpenbart at jeg ikke er det, blant annet av de grunner du nevner. I alle fall ikke sånn jeg tror folk flest ser for seg en raddis, som en AKP-gjenlevning fra syttitallet, hvor det følger en viss type livsstil med en viss type meninger. Men så er det jo heller ingen motsetning mellom det å stå til venstre politisk og å jobbe i D2.
– Hvordan da?
– For det første er det ikke et spørsmål i DN hvor du står politisk. Det som betyr noer er om du gjør en god jobb. Det vi gjør i D2 er grundig journalistikk på kultur- og livsstilsfeltene, områder som sjelden gås særlig nøye etter i sømmene av andre medier. For det andre mener jeg premisset i spørsmålet er feil. Hvorfor skulle det være en motsetning? Skal det være sånn at man ikke kan være opptatt av arkitektur eller mote dersom man synes pappapermen er en fin ordning? Det er Nina Skåtøy som spøker i hodet til folk igjen.
– Morgenbladet har en kulturkonservativ tradisjon. Hvordan vil du forene dine synspunkter med denne tradisjonen?
– Jeg tror ikke det blir et problem. Jeg skal ikke forme Morgenbladet etter mine politiske overbevisninger. En avis hvor alle mener det samme, er jo ikke en morsom avis å lese. Det motsatte er et godt prinsipp: At en avis skal romme så mange stemmer og så mye spenning og debatt som overhodet mulig.
– Du må uansett skrive ledere?
– Ja, men det er fint slik det er i Morgenbladet, at ikke bare redaktøren skriver dem. Det viktigste for meg er at lederen er godt begrunnet og at jeg kan følge resonnementet i den. Jeg må selvsagt kunne stå inne for innholdet i lederen på et eller annet nivå, slik at jeg kan forsvare argumentasjonen dersom den skulle skape debatt.
– Du er en uttalt feminist. Har du, nå som du er blitt toppleder, fått spørsmål om hvordan det vil være å kombinere jobb og familieliv?
– He-he, nei, det har jeg ikke fått! Men det har kanskje noe med at jeg har en lederstilling allerede?
– Hadde du blitt sint om noen hadde stilt deg spørsmålet?
– Nei. For det er helt åpenbart at det er et dilemma for de aller fleste moderne par hvor begge jobber. Jeg er så heldig at jeg har en mann som også er feminist og snille besteforeldre. Men det er et regnskap som ikke går helt opp. Det som er synd, er at færre menn enn kvinner får dette spørsmålet.
– Du har selv påpekt at du er en bladfyk – du er hverken en akademiker eller en del av det etablerte kommentariatet. Hva slags redaktør vil du være for Morgenbladet?
– En redaktør må selvsagt profilere avisen utad, men jeg tror det er like viktig at en redaktør evner å gjøre en god indremedisinsk jobb. Den aller viktigste ressursen til en redaksjon er ideene den kommer opp med. Da trengs det takhøyde og godt arbeidsmiljø. Egentlig er det ganske interessant at redaktørrollen får så mye oppmerksomhet – avismakeri er et lagspill.
– Det er ikke første gang du jobber som redaktør i Morgenbladet. Du var blant annet samfunnsredaktør da du jobbet her på starten av 2000-tallet. Er det noe du gjorde da som du ikke ville gjort nå?
– Hmmm … Det er et godt spørsmål. Enkelte ting ville jeg nok ikke gjort nå, men det vet jeg ikke om offentligheten har så godt av å høre om! Kan jeg få tenke litt på det?
– Ja. Du har sagt at du ikke vil ha radikale endringer av Morgenbladet, men at du vil bedre den journalistiske metoden og de journalistiske virkemidlene. Hva mener du egentlig?
– I DN har jeg lært meg å jobbe systematisk med kildearbeid, fortellerteknikk og presentasjon – den kunnskapen tar jeg jo med meg. I Morgenbladet, som så mange andre aviser, kan det være hektisk i innspurten, slik at det ikke er tid til å gå den siste runden med foredling av avisen. Jeg håper jeg kan legge til rette for den ekstrarunden. Og så må man hele tiden diskutere hva som er god journalistikk – der har ikke jeg fasiten!
– Det er ti år siden du første gang begynte i Morgenbladet. Hvordan var ditt første møte med avisen?
– Jeg kom rett fra Journalisthøgskolen. Første gang jeg kom inn døren, lå det en journalist på en sofa. Han så veldig fyllesyk ut og løftet så vidt på hodet for å hilse. En annen dag, litt senere den samme sommeren, var det utrolig varmt. Da satt en journalist i bare bh-en og skrev. På festene i avisens lokaler danset alle på bordene, det så helt bomba ut etterpå. Men alle hjalp også til å rydde opp. Det var en blanding av utrolig smarte, veldig ville og utemmede folk. Samt den alltid ulastelig antrukne Lasse Midttun.
– Bortsett fra Lasse er det ikke helt slik lenger. En av reaksjonene på Twitter da det ble kjent at du er ny redaktør, var at det «lover godt for kommende morgenbladfester».
– Jeg var profesjonell festmaker på 1990-tallet! Men jeg har vært ganske dårlig på å feste de siste årene… Vi får se om jeg kan dra opp noe gammel kunnskap.
– Hva leser du først i Morgenbladet?
– Kebbelife! Og så blar jeg tilbake til start og leser «Aktuelt intervju» og lederen. Som regel leser jeg aviser ved at jeg blar fort gjennom for å få et inntrykk av hva det skrives om, og så leser jeg det jeg synes er interessant. Det er også en god lakmustest. Hvis det ikke er interessant for meg, som får betalt for å lese: Vel, da er det tvilsomt om noen andre kommer seg igjennom.
– Morgenbladet er en nisjeavis. Hvilken nisje skal den fylle?
– Jeg mener det skal være en avis for folk som … Hva skal jeg si uten at det blir for pretensiøst? En avis for folk som lurer på hvorfor samfunnet er som det er, og er interessert i å lære seg noe nytt – uavhengig av hva slags bakgrunn de har. Ofte tenker man på Morgenbladet som en avis for akademia, men jeg har sett flere taxisjåfører lese Morgenbladet. Men så er vel også mange taxisjåfører akademikere.
– På direkten på NRK kalte du avisen en «nisseavis» – nisje uten sj-lyd.
– Jeg rettet det opp!
– Ja, men det er likevel blitt en snakkis på nett. Blir du flau over slikt?
– Jeg ble ikke flau da jeg sa det, for jeg hørte ikke engang hva jeg sa. Men senere, kanskje litt flau. Notat til meg selv: Ikke les hva folk skriver om deg på Twitter etter klokken ni om kvelden. Hvis man skal ytre seg offentlig, må man prøve ikke å bekymre seg for alle reaksjoner. Da vil man aldri tørre å si noe som helst.
– Hva gjør du når du ikke jobber?
– Sover. Eller ønsker at jeg kunne sove. Jeg har en datter på ett og et halvt år, og hun får nesten all min ledige tid. Jeg hadde ikke på forhånd sett for meg at det skulle være så altoppslukende og fint å ha barn, men det er det. Men jobben min er forsøksvis å være ganske oppdatert på mange ulike områder, så jeg leser og leser. Og når jeg ikke leser, er jeg interessert i alt fra billedkunst til mote til film …
– Hva er favorittfilmen din?
– Denne uken må jeg nesten si «Da Harry møtte Sally», til ære for nyss avdøde journalist og regissør Nora Ephron. Men er ikke tv-serien den nye filmen? Etter The Wire og Mad Men virker mange filmer altfor korte og overfladiske. På en måte tenker jeg at tv-serienes popularitet beviser det som er Morgenbladets styrke – folk liker å gå i dybden.
– Morgenbladet er avisverdenes utgave av en tv-serie?
– Ja, det kan man si!
– Når tiltrer du?
– 1. september. Og frem til da har jeg ferie og arbeidsfri.
– Hva skal du bruke tiden til?
– Det lurte jeg også på. Styrelederen i Morgenbladet sa: Du kan jo bruke tiden til å lese! Og det skal jeg gjøre. Og så skal jeg være sammen med datteren min. Bunkre opp litt samvær med henne, siden jeg sikkert knapt får sett henne til høsten.
– Til slutt, spørsmålet du utsatte: Hva vil du gjøre annerledes enn sist gang du var redaktør i Morgenbladet?
– Jeg kan forhåpentlig mer enn hva jeg kunne da – både om det å være sjef og om journalistikk. Men ulempen med kunnskap er at du oppdager alt du ikke vet! Det kan nok hende jeg vil være mindre skråsikker enn hva jeg var den gang.
ks@morgenbladet.no
Ingen kommentarer