Hvis man i Norge skal finne identiteten til en avdød person, og trenger en DNA-profil, finner ikke et lokalt politikammer selv frem til, eller betaler et firma som kan avdekke den genetiske koden. Det regjeringen kalte den store DNA-reformen i norsk strafferettspleie, førte til at staten overtok ansvaret for finansiering, organisering og kvalitetssikring.
Det er Rettsmedisinsk institutt (RMI) i Oslo som har ansvaret for de rettsgenetiske undersøkelsene som utføres for påtalemyndigheten i straffesaker. Standarden for arbeidet som RMI gjør, settes i et internasjonalt fellesskap. Norge vedtok i 2009 å bevilge midler til å forberede et nytt offentlig analyseinstitutt i Tromsø som skulle supplere analysekapasiteten ved RMI, som tidligere lå under Universitetet i Oslo. RMI ble formelt overtatt av Folkehelseinsituttet den 1. april i fjor.
Når det gjelder spørsmålet om den mentale tilstanden til en siktet og hvorvidt vedkommende er tilregnelig, kan påtalemyndigheten i prinsippet ringe hvilken som helst lege, så lenge han eller hun har spesialisering i psykiatri. Rettspsykiatrien har lenge vært helt privatisert.
– Dette er egentlig ganske oppsiktsvekkende, sier psykiater og tidligere leder av Den rettsmedisinske kommisjon, Randi Rosenqvist.
– Det offentlige Norge har verken tatt ansvar for rekruttering, utdanning eller evaluering av rettspsykiatere.
Rekruttering. Det er ikke opplagt at leger eller psykologer gir seg i kast med strafferetten og tilregnelighetsproblematikken i lovverket. Spesialist i klinisk psykologi, Pål Grøndahl, som har skrevet et hundretalls sakkyndige-erklæringer, forteller hvor vettskremt han var første gang han skulle forsvare ekspertuttalelsen i retten.
– Jeg var redd for å gjøre feil, jeg følte meg fullstendig på bortebane i selve retten, og det satt tre sakkyndige i salen som hadde mye mer fartstid enn meg, sier han.
– Det første spørsmålet jeg fikk, var da også: «Grøndahl, er du en erfaren fagperson?» Da hadde jeg vært i fagfeltet i vel et halvt år, og hadde ikke sett snurten av noe kurs i sakkyndighet.
Grøndahl kaller seg selv rettspsykolog i dag, femten år senere.
– Det er ingen formell tittel som støttes av et bestemt utdanningsprogram eller institusjonalisert forskning, sier han. Grøndahl søkte bevisst feltet som hovedfagsstudent i psykologi, og arbeider i dag ved et kompetansesenter for sikkerhets-, fengsels- og rettspsykiatri knyttet til helseregion Sør-Øst.
– Den mer tradisjonelle veien inn har nok vært at en overlege med erfaring som rettspsykiater spurte en assistentlege om han eller hun ville prøve seg på problemstillingene, beretter Grøndahl:
– Rekrutteringen har ofte skjedd internt, og veldig uformelt.
Ikke anerkjent fagfelt. Selv om han har vært en gjenganger i media i forbindelse med de rettspsykiatriske vurderingene av Anders Behring Breivik, oppfatter ikke Grøndahl fagfeltet spesielt påaktet, eller anerkjent, innenfor psykiatrien.
– Øverst i hierarkiet troner kanskje de tunge psykoanalytikerne, forklarer han.
– Rettspsykiateren er ofte blitt sett ned på, som en slags leiesoldat. For noen er det også tvilsomt med de pengene man tjener på alvorlige straffesaker. Fagdisiplinen har heller ingen godt utviklet, etterprøvbar metodikk som i naturvitenskapene. Dessverre har det vært lite forskning innenfor rettspsykiatrien, det kan også være noe av årsaken til feltets tidligere lave status.
En forklaring på rettspsykiatriens omstridte rolle i storsamfunnet ligger nok i miljøets størrelse, tror Grøndahl. I fjor ble det avgitt 160 rettspsykiatriske erklæringer. Han gjetter på at det er en kjerne av 50 til 60 fageksperter, totalt i Norge, som produserer mer enn én rettsrapport i året. Da skal det godt gjøres at man ikke kjenner de andre, medgir han.
– Et aspekt som ofte glemmes, er at sakkyndige ikke kan gjøre bedre arbeid enn innenfor de rammebetingelser som gis, tilføyer Grøndahl. – Eksempelvis har vi ikke egne klinikker for observasjoner som i Sverige og dels Danmark. Taushetsplikten er utrolig streng selv i rettslige observasjoner sammenlignet med andre land, og vi har ingen egen spesialiseringsordning.
Ut av Oslo-miljøet. Det heftige offentlige ordskiftet om sakkyndige-erklæringen til Torgeir Husby og Synne Sørheim har ført til at tingretten i Oslo vedtok å be to nye sakkyndige uttale seg om Behring Breiviks mentale helse. Den ene, Agnar Aspaas, har i dag privat praksis i Tønsberg, mens den andre, Terje Tørrissen, arbeider som spesialist i psykiatri på Hamar. Advokatfimaet Stabell & Co, som representerer mer enn 60 klienter i saken mot Behring Breivik, vant frem med sine forslag om nye sakkyndige.
Mette Yvonne Larsen, en av advokatene, har lenge vært opptatt av at rettspsykiatrien er et lite og ganske lukket miljø. I Oslo-området kjenner de fleste hverandre godt, mange er bundet av de samme tradisjonene, den ene har vært den andres elev. Sørheim var i sin tid assistentlege under Husby, eksemplifiserer hun.
– Vi var opptatt av å finne to kompetente sakkyndige utenfor Oslo-kretsen, og uavhengige av hverandre, og vi søkte råd hos fornuftige fagfolk, sier Larsen.
Hun forteller at advokatkontoret hun er knyttet til, brukte mye tid på lete dem frem. Hun forsøkte å supplere en psykiater med en psykolog, men lette forgjeves, da det også var et vesentlig poeng for henne at vedkommende ikke allerede hadde uttalt seg offentlig i saken mot Behring Breivik. I tillegg var hun opptatt av at de to fagpersonene skulle ha solid rettserfaring.
– Gitt at de to nye sakkyndige kommer frem til en annen konklusjon om tilregnelighet, ville de havne i et ganske krevende ordskifte med Husby og Sørheim under selve rettsforhandlingene. Det var også et vesentlig hensyn at påtalemyndigheten ville regne de to nye ekspertene som tunge nok, sier Larsen.
Lenge før 22. juli-angrepene har hun vært kritisk til den makten psykiatere har i norsk rett, i og med at psykosebegrepet står så sterkt i vurderingen av tilregnelighet. Larsen påpeker at hun har mer sans for det svenske systemet, som Morgenbladet beskrev i forrige uke. I Sverige kan psykotiske dømmes skyldige, og tilregnelighetsspørsmålet er flyttet til spørsmålet om straff eller forvaring.
Forsømmelser. I boken Rettspsykiatri, en introduksjon skriver Randi Rosenqvist: «Det er behov for spisskompetanse i rettspsykiatri i hele Norge.[…] Det er ingen institusjon som i dag har ansvar for produksjon av rettspsykiatriske erklæringer på samme måte som de rettsmedisinske instituttene og Statens folkehelseinstitutt har ansvar for rettslige obduksjoner, rettsgenetikk og rettstoksiologi. Rettspsykiatri har vært utført på privat basis i egen praksis.»
Dette hevdet altså Rosenqvist i 2009. Hvordan synes hun selv det står til i dag?
– I Norge finnes det i dag tre kompetansesentra for rettspsykiatri, som sammen tilbyr utdanningsprogram, forteller Rosenqvist. Hun har vært kursleder på disse programmene, og utdanner det tredje kullet våren 2012.
– Det som ennå mangler, er offentlige institusjoner som står ansvarlige for produksjonen av rettspsykiatriske vurderinger og erklæringer. Fortsatt skjer dette i privat praksis. Det hadde vært fint om rettspsykiatrisk praksis ble utøvd i regi av en offentlig instans, sier hun.
Rosenqvist opplyser at hun hadde mange møter med tidligere justisminister Knut Storberget om nettopp dette, og ifølge henne var han svært opptatt av å få løftet organiseringen til et statlig nivå.
– Han sa at dette måtte vi få til. Men etter at høringen om Fritz Moen-saken ble sendt ut, virker det som om rettspsykiatrien enten ble glemt eller bent ut forsømt, sier Rosenqvist.
Departementet. Fritz Moen-saken er et åpent sår i norsk rettshistorie. Fritz Moen, som var døv og talehemmet og hadde nedsatt førlighet i en arm, ble satt under tiltale for drap og voldtekt våren 1978. Han ble dømt til fengsel i 20 år og fikk en ny dom tre år etter, for drap og forsøk på voldtekt av en annen kvinne. I 2004 ble Moen frifunnet for drap og forsøk på voldtekt av den ene kvinnen. Året etter døde han. Det kom siden frem at en annen mann hadde tilstått begge drapene på sitt dødsleie.
– Det er ikke mulig å gjøre ugjort den urett som samfunnet begikk mot Moen, uttalte justisminister Knut Storberget. I forbindelse med at han i september 2006 nedsatte et utvalg som skulle granske straffesaken, sa han at det påhvilte oss som et ansvarlig rettssamfunn å trekke mest mulig lærdom ut av denne saken for å unngå at noe lignende skjedde igjen. Blant forslagene fra det regjeringsoppnevnte utvalget var å styrke rekruttering og utdanning av rettpsykiatriske sakkyndige.
Ifølge Randi Rosenqvist sviktet justisministeren løftene sine.
Til Morgenbladet svarer Knut Storberget at han kjenner disse anklagene godt. Han mener selv det ble gjort et grundig arbeid i kjølvannet av Moen-frifinnelsen, men viser formelt til Justisdepartementet, siden han nå har gått av som minister.
Justis- og beredskapsdepartementet har hatt en uke til å forklare hvilke tiltak eller lovendringer som de siste årene er blitt gjort med hensyn til rettspsykiatrien, men har ikke kommet med et svar så langt.
Departementet viser særlig til lovproposisjon 141 L fra 2009-2010, og lovfestingen om skriftlig mandat for sakkyndige, som trådte i kraft i desember 2010. Departementet har også etablert en intern arbeidsgruppe som kartlegger regelverket for bruk av sakkyndige, vurderer reformbehov og hvordan disse eventuelle behovene kan ivaretas mest mulig hensiktsmessig.
«Departementet vurderer forslag om å styrke rettspsykiatriens vitenskapelige forankring og tydeliggjøre den offentlige rollen i dette arbeidet», skriver kommunikasjonsrådgiver Tonje Torsgard i en epost til Morgenbladet.
«Samrøret». – Før denne alvorlige terrorsaken kom opp, var rettspsykiatrien egentlig en «kurant sak» for de fleste i offentligheten, sier Aslak Syse, professor og leder ved Institutt for offentlig rett i Oslo.
Han fremhever samtidig at «samrøret» mellom strafferettsjuss og rettspsykiatri har vært kritisk belyst ved en rekke anledninger.
– Men det har vært bekvemt for dommere å kunne lene seg på fagligheten og for fagpsykiatrien å slippe å ha det dømmende ansvaret, slik at systemet har bestått, med enkelte endringer. Den viktigste endringen er at rettsoppnevnte sakkyndige nå slipper å uttale seg om gjentagelsesfaren før den tiltalte eventuelt er dømt for det aktuelle lovbruddet, forklarer han.
Syse forteller at det er kjent for alle med innsikt i feltet at det også tidligere har vært vanlig for rettpsykiatere å opptre i par, med felles konklusjon og tett faglig samarbeid over år.
– Det er mange eksempler på slike radarpar, også fra de siste tiårene. Først når Behring Breivik-saken nå kommer opp, ser man ut til også å ville ettergå denne praksisen, noe som kan føre til en viss utluftning, tror Syse.
På spørsmål om hvordan dette feltet bør reguleres for fremtiden, uttaler han:
– Jeg mener at det bør settes ned et bredt offentlig utvalg som ser på alle de prinsipielle spørsmålene som utilregnelighetsreglene reiser, herunder behovet for å utforme strafferettslige særreaksjoner, og psykiaternes funksjon i rettssystemet. Men et slikt utvalg bør først nedsettes når det har gått en tid.
Helst vil Aslak Syse se et sånt arbeid i gang et år etter at endelig dom er falt i rettssaken etter 22. juli, da 77 mennesker ble drept i det verste angrepet i Norge etter andre verdenskrig. Før den tid håper han Justisdepartementet er tilbakeholdent med å innlede arbeidet med helt nye lovforslag.
– Den spesielle saken mot Behring Breivik er ikke egnet som utgangspunkt for å behandle alle de fundamentale spørsmålene som disse reglene reiser. Vi bør vente og tenke oss om. Det vil være en seier for rettsstaten, understreker han.
Psykiatridebatt
Rettspsykiatrien har lav status i fagmiljøet, hevder to av fagets nestorer.
Morgenbladet belyser problemstillingene som er reist etter at Anders Behring Breivik ble erklært strafferettslig utilregnelig av de to første sakkyndige.
Tidligere artikler:
13. januar: «Forbrytelse og straff»
20. januar: «Store saker. Skjøre lover.»
Alle artiklene kan leses på
morgenbladet.no
Ingen kommentarer