Rasistiske. Aggressive. Ekstreme i sine synspunkter. Imot fred.
Slik ser nordmenn på israelere, ifølge den israelske avisen Yedioth Aharonoth, som skriver at det israelske utenriksdepartementet har gjennomført en spørreundersøkelse som avdekker disse holdningene. Departementet har ikke offentliggjort undersøkelsen, men heller ikke dementert funnene, som skal være bakgrunnen for utnevnelsen av ny ledelse for den israelske ambassaden i Oslo.
I september overtar litteraturprofessoren Naim Araidi som israelsk ambassadør til Norge. Han er druser, det vil si at han tilhører et trossamfunn av islamsk opprinnelse. Hans nestkommanderende på ambassaden blir den kristne araberen George Deek. Ifølge The Times of Israel er utnevnelsene ledd i en plan fra utenriksminister Avigdor Liebermans side for å forbedre synet på Israel rundt om i verden.
«Dobbeltmoral». Er nordmenn virkelig så kritiske til Israel? Det mener den amerikanske, jødiske skribenten Michael Sharnoff. I «What people of conscience need to know about Norway», publisert 30. april i The Jerusalem Post, ramser han opp eksempler på at Norges posisjon har endret seg dramatisk siden 1993, da Norge meglet mellom Israel og Palestina i den såkalte Osloprosessen.
Sharnoff nevner SV-leder og finansminister Kristin Halvorsens oppfordring til boikott av israelske varer i 2006, at Norge ikke har klassifisert palestinske Hamas som terrororganisasjon, at norske representanter på en FN-konferanse mot rasisme i 2009 ikke gikk i protest mot den iranske president Mahmoud Ahmadinejads anti-israelske tale og NTNU-ansattes forslag om akademisk boikott av Israel samme år.
Hvorfor foreslår ikke Norge akademisk boikott av andre okkupasjonsmakter, som Storbritannia, Kina og Russland, spør Sharnoff, og anklager Norge for dobbeltmoral – og antisemittisme.
Historiske bånd. Det er ikke første gang anklagen om antisemittisme rettes mot oss. Tidligere har blant annet Israels utenriksminister Avigdor Lieberman og den østerrisk-israelske aktivisten Manfred Gerstenfeld påstått det samme.
La oss anta som en utgangshypotese at nordmenn er spesielt kritiske til Israel og israelere, og at vi av den grunn er blitt et satsingsområde i Israels «omdømmekampanje». Hvorfor er vi så kritiske? Og hvorfor er det viktig for Israel hva vi mener? Ved å gå tilbake og se på båndene som ble knyttet mellom to små land i kjølvannet av den verste krigen i menneskehetens historie, er det kanskje mulig å finne noen svar.
1948. Nazi-Tyskland har tatt livet av over seks millioner jøder i konsentrasjonsleirene under andre verdenskrig, og verden diskuterer hva som kan gjøres for den gjenværende, jødiske befolkningen, som er spredt over hele kloden.
Norge ønsker ikke å opprette en egen, jødisk stat, men at det heller bør opprettes jødiske kolonier i Afrika og Sør-Amerika. Når sionistlederen David Ben-Gurion 14. mai erklærer staten Israel for grunnlagt, blir likevel Norge raskt en støttespiller for verdens yngste nasjon, og en pådriver for at landet skal anerkjennes og tas opp som medlem i FN.
1949. Et fly med 28 jødiske gutter fra Tunisia, på vei til et bedre liv i Norge, styrter ved Hurum. Bare én overlever. Flyulykken gjør et voldsomt inntrykk på befolkningen, og Arbeiderbladet, det regjerende Arbeiderpartiets partiorgan, starter en massiv innsamlingskampanje.
Målet er å samle inn 300 000 kroner, som skal brukes til å bygge 27 hus og ett samfunnshus til 100 000 hjemløse i Israel – «Kibbutz Norge». I mars året etter er det samlet inn 600 000 kroner.
Massiv oppslutning. Professor i historie ved Universitetet i Oslo, Hilde Henriksen Waage, har forsket på forholdet mellom Norge og Israel og skrevet boken Norge – Israels beste venn. Waage sier det raskt ble en «massiv og nærmest religiøs» oppslutning om Israel i Norge. Hun fant to hovedforklaringer:
1) Israel skulle bygges på sosialistiske prinsipper og fremstod for arbeiderbevegelsen som et sosialistisk paradis. Norge var det historikeren Jens Arup Seip har kalt en «ettpartistat», hvor Arbeiderpartiet hadde svært stor makt. Partiets Israel-engasjement ble personifisert gjennom dets mektige partisekretær, Haakon Lie.
– Under krigen hadde Lie vært i USA for å samle støtte til norske konsentrasjonsleirfanger, men bare fått hjelp fra amerikanske jøder. Han følte sterk takknemlighet, og fikk med seg arbeiderbevegelsen på å støtte Israel i tykt og tynt, sier Waage.
2) I middelklassen og borgerskapet i det kristne Norge, som omfattet en stor del av befolkningen, var en bokstavelig og bibeltro forståelse av kristendommen utbredt. Man så for seg at endetiden var nær når jødene igjen ble samlet. Derfor var heller ikke den borgerlige pressen interessert i å se med et kritisk blikk på arbeiderbevegelsens Israel-engasjement.
– Den massive oppslutningen om Israel var et spesielt fenomen som man knapt har sett maken til i norsk historie, sier Waage.
1951. Et skip med alt som skal til for å bygge «Kibbutz Norge» seiler mot Israel. Skipet eksploderer og brenner opp i Istanbul, og et nytt skip sendes av gårde. I april innvies landsbyen, «Moshav Norvegia», med fremtredende representanter for israelske myndigheter til stede. «Vi glemmer ikke lett, verken våre venner eller våre fiender,» skal Golda Meir, senere israelsk statsminister, ha sagt til Haakon Lie, ifølge Lie selv. Som takk sender Israel 40 000 appelsiner til norske barn.
– På et tidspunkt hvor alle norske ressurser – materialer, tre og penger – skal brukes til å bygge opp Nord-Norge etter krigen, sender Lie en båt med treplanker og rør. Når båten brenner opp, sender han en ny uten å blunke. Og det på et tidspunkt hvor det er nesten umulig å få tak i tørt trevirke, og all eksport av materialer er forbudt, sier Waage.
Utover på 1950-tallet fortsetter Norge å styrke båndene til Israel. Fremtredende nordmenn besøker Israel og forteller entusiastisk om hva de har sett når de kommer tilbake.
1956. Norsk arbeiderbevegelse frykter at Israel skal bli utslettet, særlig på grunn av trusselen fra den nye, sterke mann i Egypt: Gamal Abdel Nasser. Haakon Lie tar initiativ til en reise til Israel for journalister i A-pressen og lederne i de største LO-forbundene. Turen skal danne grunnlag for en opinionskampanje og resulterer blant annet i oppropet «La Israel leve!».
29. oktober går Israel til overraskelsesangrep på Egypt, etter en hemmelig avtale med Storbritannia og Frankrike. Angrepet vekker sterke reaksjoner, også i Norge. Samtidig peker det politiske miljøet på at Sovjetunionen ruster opp Egypt, at FN er svakt og at Israel har behov for å forsvare seg selv.
1967. Israel angriper Egypt og «seksdagerskrigen» utkjempes. Israel tar Sinai frem til Suezkanalen og Gazastripen fra Egypt, som svarer med en «utmattelseskrig» mot Israel frem til 1970. Den palestinske geriljaaktiviteten trappes opp. Norge er fortsatt i det store og det hele lojale mot Israel.
– Noen spede røster på venstresiden begynner å stille spørsmål ved hvordan denne elskede staten har kunnet angripe alle de omkringliggende araberstatene på en gang, sier Waage.
Først på begynnelsen av 1970-tallet kommer signaler om at et annet syn på konflikten i Midtøsten er i ferd med å vokse frem.
1971. Arbeidernes ungdomsfylking (AUF) vekker sterke reaksjoner når de vedtar i en resolusjon at staten Israel bør oppløses og vike for en ny demokratisk stat der jøder, muslimer og kristne får like rettigheter. «Dette markerte et klart brudd med arbeiderbevegelsens tradisjonelle syn», skriver Justis- og beredskapsdepartementet senere, i en Norsk offentlig utredning (NOU) i 2000 om det såkalte Lillehammer-drapet.
1973. Ahmed Bouchikhi blir ved en misforståelse drept på Lillehammer av agenter fra den israelske etterretningstjenesten Mossad. Det spekuleres i om norske myndigheter har bistått Mossad-agentene, men i NOU-en blir det ikke funnet holdepunkter for dét.
Egypt og Syria angriper Israel samtidig, på den viktigste jødiske helligdagen, Yom Kippur. Israel har USA i ryggen, Egypt og Syria støttes av Sovjetunionen.
1974. Utenriksminister Knut Frydenlund går inn for at den delvis militante Palestinske frigjøringsorganisasjon (PLO), opprettet ti år tidligere, skal få observatørstatus i FN. Forsøket ender med at Frydenlund nesten mister jobben, til tross for at PLO-leder Yassir Arafat samme år taler for FNs hovedforsamling og FN anerkjenner PLO som representant for det palestinske folket.
– Frydenlund feilberegnet de sterkt israelvennlige holdningene i Norge. Etter 1974 tør ikke han eller påfølgende regjeringer å gjøre noe forsøk på å endre norsk politikk. Norge fortsetter å være blant de få vestlige landene i FN som støtter resolusjoner som forsvarer Israel, sier Waage.
1978. Israel invaderer Libanon, hvor PLO har bygd opp sin geriljahær. FN oppretter en fredsbevarende styrke i Libanon, Unifil, hvor mange nordmenn deltar.
1982. Israel invaderer Libanon igjen, og bomber den muslimske delen av Beirut. Mange norske Unifil-soldater er sjokkerte over hva de blir vitne til under krigen, og vender hjem med et nytt syn på Israel.
Anti-israelske soldater. – Jeg merket godt den anti-israelske holdningen som spredte seg blant soldatene, særlig etter invasjonen, sier Jan Løland, som var i Libanon som Unifil-soldat i 1982.
Han beskriver invasjonen som «en voldsom maktdemonstrasjon» hvor Israel «trillet inn med det de hadde». Særlig husker han én episode som er talende for stemningen blant soldatene.
– Vi lå i en kjeller og hørte stridsvognene kjøre inn i byen, da en soldat som var blant de litt eldre av oss plutselig gikk ut av kjelleren. Han viste fingeren til en israeler på toppen av en stridsvogn, dro av seg skjorten og sa: «skyt meg!».
Senere samme år skjer det som skal bli et vendepunkt i den norske opinionens syn på Israel.
1982. Et sted mellom 700 og 2000 palestinske flyktninger blir massakrert i flyktningleirene Sabra og Shatila i Libanon. Massakren utføres av kristne, libanesiske militsstyrker, uten at de israelske styrkene griper inn. Norske tv-seere får hendelsen rett inn i stuen gjennom reportasjene til NRKs Midtøsten-korrespondent Odd Karsten Tveit. Verdenssamfunnet fordømmer hendelsen og Israels forsvarsminister, Ariel Sharon, må gå av.
– Mange nordmenn hadde lurt veldig på hva de skulle mene om konflikten i Midtøsten i en tiårsperiode. Massakren ble en vekker, sier Waage.
Splittet regjering. I Norge har Kåre Willoch tatt over som statsminister i 1981 med en ren Høyre-regjering, og med det avløst et Arbeiderparti-styre som har regjert nesten sammenhengende siden andre verdenskrig.
I 1983, året etter massakren i Libanon, utvides regjeringen med Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Som pensjonert politiker har Kåre Willoch markert seg som en talsmann for palestinernes sak. Waage mener Willoch begynte å få et nytt syn på Israel-Palestina-konflikten allerede etter en reise i Midtøsten på slutten av 1970-tallet, men at han som regjeringssjef ikke hadde spillerom til å endre norsk politikk – særlig ikke i koalisjonsregjeringen, hvor Kristelig Folkeparti og ikke minst partiets olje- og energiminister Kåre Kristiansen, var markante og urokkelige Israel-venner.
Kristiansen ønsket i utgangspunktet å bli utenriksminister, men dette satte Willoch seg imot – nettopp på grunn av Kristiansens «unyanserte» holdning i Midtøsten-spørsmålet, skriver Odd Karsten Tveit i boken Krig & diplomati. Oslo-Jerusalem 1978-96.
– Willoch var rystet i grunnvollene over det han var vitne til og begynte å orientere seg i en annen retning. Men han hadde store problemer med å få sitt syn introdusert for norsk politikk, sier Waage.
«Balansert og nøytral». Willoch selv gir Waage delvis rett i analysen. Han mener det «kan stemme» at det var en reise i 1977 som først gjorde ham kritisk til Israels politikk, men at «prosessen har gått gradvis».
– Den historiske fremstillingen av Midtøsten-konflikten var mildt sagt misvisende, ikke bare i norske, men også i andre vestlige medier. Dette ble også gradvis forandret, sier Willoch i dag.
– Du begynte å endre syn, men det var vanskelig å snakke åpent om det, særlig når du etter hvert ble statsminister i en regjeringskoalisjon med Kristelig Folkeparti?
– Det vil jeg ikke egentlig bekrefte. Men uenighet internt i regjeringen etter at Kristelig Folkeparti kom inn, var ingen hemmelighet.
– Norsk utenrikspolitikk gikk fortsatt i favør av Israel i 1983?
– Det vil jeg ikke si. Den var nok mer nøytral. Nå vil jeg ikke bruke ordet nøytral i noen veldig positiv forstand, men den var balansert og nøytral. Mine uttalelser om Israels invasjon i Libanon, var så vidt jeg husker meget klare. Og så kom massakrene i Sabra og Shatila, som var overveldende tankevekkende.
Et søk i nyhetsarkivet Retriever gir Willoch delvis rett: «En fryktelig form for krigføring!» er hans karakteristikk av Israels krigføring i Libanon, ifølge VG den 13. august 1982. Det var etter invasjonen i Beirut, men før massakrene i Sabra og Shatila. Han ville likevel ikke gå like langt som sin meningsmotstander gjennom hele 80-tallet, Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland, som brukte ordet «folkemord» om krigføringen.
Endret syn. Først i 1988 uttrykker han klar støtte til palestinerne. «Jeg må nok innrømme at jeg etter hvert har fått et noe endret syn på PLO. Vi må nok også erkjenne at vi har forstått for lite av araberne i alminnelighet og av palestinerne i særdeleshet», sa Willoch, som da var blitt leder for Stortingets utenrikskomité.
Det var mer enn to år etter at han hadde gått av som statsminister. Året i forveien hadde det som regnes avgjørende i Norges syn på Midtøsten-konflikten startet, den første palestinske intifadaen.
1987. Palestinerne, som så langt har påkalt verdens oppmerksomhet gjennom internasjonale terroraksjoner, yter for første gang direkte motstand mot den israelske okkupasjonsstyrken. Stein og bensinbomber kastes mot de israelske soldatene, som slår opprøret brutalt ned. Den første intifadaen, arabisk for «opprør», pågår frem til 1993. Over 800 palestinere mister livet og rundt 45 000 blir skadet.
Opinionen snur. – En masse unge menn angrep israelske soldater med steiner og molotovcocktails. Da journalistene kom, hadde mennene forsvunnet og det var 12-13-åringer som sto overfor israelerne. Palestinerne gjorde en fantastisk jobb med å vekke verdens oppmerksomhet, sier Cecilie Hellestveit, Midtøsten-forsker ved International Law and Policy Institute i Oslo.
Hun mener den første intifadaen var det som virkelig fikk den norske opinionen til å snu i synet på Israel.
– Den norske holdningen hadde vært at vi alle var ofre for tyskerne, og at det var et politisk ansvar å støtte Israel. Problemet var at man lenge ikke så hvem det gikk på bekostning av. Det har man sett i ettertid, og vi har fått en total forskyvning. Noen mener den begynte alt på 1970-tallet. Jeg tror det i visse sirkler startet da, men den offisielle forskyvningen i synet på Midtøsten-konflikten kom under den første intifadaen, sier Hellestveit.
1993. Oslo-avtalen mellom Israel og PLO inngås i Washington 13. september, etter hemmelige forhandlinger gjennom den såkalte Oslo-kanalen. Norge var mekler, på grunn av landets tillitsforhold til begge parter. Avtalen innebærer blant annet gjensidig anerkjennelse av Israel og PLO.
Israel får ansvaret. Waage har forsket på Oslo-prosessen. Hun mener Norge strakk seg altfor langt i Israels retning, fordi forhandlerne av hensyn til Norges omdømme hadde et sterkt ønske om å få til en avtale.
– Norge ville sikre en avtale slik Israel ville ha den. Punktum, sier Waage.
Norges rolle i Midtøsten fører ikke til at norsk opinion blir blidere stemt overfor den gamle venn Israel, ifølge Hellestveit.
– Norge hadde en litt mer balansert tilnærming i noen år, men så ble den norske holdningen at Israel måtte ta hovedansvaret for at fredsavtalen ikke fungerte, sier hun.
2000. Nye fredsforhandlinger ledet av USA, Camp David-forhandlingene, leder ikke til noe varig resultat. Den andre intifadaen bryter ut og fører med seg en økning av rakettangrep fra den palestinske motstandsbevegelsen Hamas og flere selvmordsangrep. Osloavtalen ansees som død.
Krig i Gaza. År med stadige uroligheter og krigføring følger. I 2006 invaderer Israel Libanon, etter at den radikale, sjiamuslimske organisasjonen Hizbollah dreper tre israelske soldater og kidnapper to.
Samme år iverksettes en internasjonal boikott av den militante organisasjonen Hamas, som har vunnet valget i de palestinske områdene. I 2007 innfører Israel en blokade på Gazastripen som raskt fører til en humanitær krise. Hamas fortsetter å skyte raketter mot Israel, og romjulen 2008 invaderer Israel Gazastripen.
Krigen fortsetter i januar 2009. De to norske legene Mads Gilbert og Erik Fosse, som jobber på Gazastripen, forteller om grusomhetene i beste sendetid. Krigen utløser store protester i Oslos gater. Radikal ungdom demonstrerer utenfor den israelske ambassaden, kaster stein og skyter nyttårsraketter mot politiet.
– Mediedekningen var lenge ensidig israelvennlig. Så ble den mer balansert da vi trodde vi var i ferd med å løse konflikten, med Oslo-avtalen. Når det viser seg at vi ikke klarte det likevel, blir vi kritiske til Israel og opptatt av ofrenes posisjon. Det er for så vidt naturlig, siden vi har blandet oss litt inn, og en av partene lider fordi fredsavtalen ikke kom i havn. Om ikke vi har et moralsk ansvar for det som skjer i Midtøsten, har vi i hvert fall et mye nærmere forhold til det, sier Hellestveit.
Enkel historie. I 2011 fikk Hellestveit i oppdrag av NRK å vurdere statskanalens dekning av konflikten i Midtøsten, etter gjentatte klager fra den israelske ambassaden. Hun fant at konflikten fikk en uforholdsmessig stor plass i NRKs sendeflater i 2008-2010, sammenlignet med annet utenriksstoff, og at dekningen altfor ofte fulgte et fast mønster. Israel sees på som den sterke part, palestinerne den svake, løsningen er en tostatsløsning og de som holder igjen er israelerne.
– Det er en ekstremt forenklet versjon, hvor israelerne hele tiden ender opp med svarteper. Det er på en måte ikke riktig, sier Hellestveit.
Paradoksalt nok var det i programmer som har som mål å gå dypere, som Dagsnytt Atten og Verden på lørdag, dette mønsteret kom tydeligst frem.
– NRKs analyser henger fast i den offisielle, norske utenrikspolitiske versjonen. De som leverer analysene er enten tett knyttet til det utenrikspolitiske miljøet, eller de er vitner som jobber for humanitære organisasjoner på Vestbredden og Gaza, og som ser konflikten i et offerperspektiv fra palestinsk side, sier Hellestveit.
Hva med den norske befolkningen, er den mer Israel-kritisk enn i andre europeiske land? Waage synes det er vanskelig å svare på.
– Mange land i EU og det tidligere Øst-Europa har ofte andre grunner enn oss til å være proamerikanske. Det er ofte dét det handler om, de strekker seg langt for å støtte USA, og mange av dem er i tillegg preget av større skepsis til muslimer, sier hun.
Hun mener deler av den israelske høyresiden driver en svertekampanje mot Norge.
– Den vil ikke ha Norge med på å få til en kompromissløsning mellom Israel og Palestina, for den vil ikke ha noen kompromissløsning, sier Waage.
Skuffelse. I mai publiserte HL-senteret i Oslo rapporten «Antisemittisme i Norge?». Konklusjonen er at det eksisterer en begrenset antisemittisme i Norge, men at de som har antisemittiske holdninger gjerne er de samme som også er skeptiske til andre minoriteter.
Blant det de spurte skulle ta stilling til, var påstanden «Jeg er skuffet over måten jødene, med sin spesielle historie, behandler palestinerne». Nesten to tredeler sa seg enige, og 38 prosent mente Israels behandling av palestinerne kan sidestilles med nazistenes behandling av jødene under andre verdenskrig.
– Er de rådende norske holdningene til Israel rimelige, eller er de preget av skuffelse?
– Skuffelsen over den gamle vennen som ikke innfridde vil du se hos den generasjonen som i dag er over 80 år. Skuffelsen hos Haakon Lie like før han døde var helt påtagelig. Hos oss som er yngre er kortene delt ut på nytt. Vi har vokst opp med skjebnen til palestinerne og ser konflikten i et annet lys. Jeg tror det er en sterk tendens hos nordmenn til å ta parti med den de oppfatter som den svakeste, sier Waage.
– Hvilket bilde har den israelske opinionen av Norge?
– Jeg er ikke sikker på at den israelske opinionen er så opptatt av Norge, sier hun.
Polarisert debatt. Kanskje er Norges forhold til Israel, som «landsfaderen» Einar Gerhardsen skal ha sagt en gang, først og fremst et innenrikspolitisk spørsmål. Et spørsmål hvor svaret du gir er med på å definere deg som person – er du en «Israel-venn» eller «en som taler palestinernes sak»?
Lenge var det om å gjøre å være det første, og i visse kretser er det fortsatt det som gir applaus. Men i de jevne lag av befolkningen er det kanskje heller det sistnevnte som gir bifallende nikk rundt kafébordene? En kan få inntrykk av at det ikke finnes så mange mellomposisjoner, og at det kanskje aldri har gjort det. Hellestveit har mange ganger avslått tilbud om å analysere Midtøsten-konflikten.
– Det er tungt å stå og si at man må se ting mer nyansert, og så med en gang bli plassert i en bås. «Å ja, så nå er du blitt Israel-venn!» Så begynner flankemiljøene å røre på seg, og så får man masse kjipe e-poster og tekstmeldinger. Og så blir man tatt til inntekt for ting man absolutt ikke vil bli tatt til inntekt for. Polariseringen er nok mer karakteristisk for Israel-Palestina-konflikten enn for noen annen utenrikspolitisk debatt, kanskje med unntak av EU-debatten, sier Hellestveit.
Hun tror ikke Norge har vondt av å måtte bryne sine synspunkter på en druser og en kristen araber, som nå skal være Israels ansikt utad på den norske ambassaden.
– Det kan bidra til at det blir vanskeligere å ha en like enkel forklaring på konflikten. Jeg tror ikke det er negativt at vi blir nødt til å gå noen flere runder med analysene våre, sier Hellestveit.
Ingen kommentarer