Mediereportasjer de siste ukene og de offisielle arrangementer 22. juli viste hvor stort mangfold det er blitt i fortolkningene av massedrapene, bomben og samfunnets reaksjon på dem. NRKs minnekonsert søndag kveld mer enn antydet at vi svarte på angrepene med en særnorsk godhet, mens den gjennomgående nyhetsdekningen i uken før dreide seg om at nordmenns holdning til romfolket viser at vi ikke er en spesielt hjertevarm utgave av menneskesorten.
I de uttallige intervjuer og enqueter om hva 22. juli betyr og vil bety for oss, har svarene vært både sprikende og prøvende. I de sosiale mediene åpenbarer det seg stor og kraftig uenighet – både om realitetene i løftene om mer demokrati og mer åpenhet, og om sosialdemokratenes rolle. Det kommer fortsatt påstander om at Ap og AUF utnytter tragedien.
Når dommen faller, og når 22. juli-kommisjonen kommer med sin rapport, åpnes det for enda flere fortolkninger – inntil det antagelig vil begynne å feste seg noen hovedfortellinger. Erfaringen tilsier at noen historier over tid kommer til å bli de dominerende, og at de både kommer til å være såpass grovhogde og så inkluderende/ekskluderende at det vil bli kamp om dem i årene som kommer.
Alle samfunn trenger felles historier, og det er heller ikke noe problem i seg selv om de blir så dominerende at hver ny generasjon vil føle behov for å revidere dem. Likevel hadde en kontinuerlig samtale om historien vært bedre.
Om politikerne vil, kan de kanskje få til det ved å kombinere et minnesmerke for 22. juli med et senter for diskusjon og problematisering av begrepene fellesskap, menneskerettigheter, demokrati og rettsstat. I så fall er den utbombede høyblokka i regjeringskvartalet det perfekte stedet.
For to uker siden ga regjeringen tre ulike firmaer oppdraget med å utrede hvordan de kan samle alle departementer i det eksisterende regjeringskvartalet – i den utredningen skal det også vurderes om de skadede bygningene skal rives eller restaureres. Det innebærer antagelig at regjeringen ikke ser for seg noe annet enn et eventuelt minnesmerke i nærheten av bombestedet.
Det burde likevel ikke være til hinder for at man kan tenke kreativt om den bygningen som før 22. juli i fjor var sentrum for den utøvende makt. Man kan la de nederste etasjene forbli ødelagte, slik at man aldri glemmer angrepet på statsmakten. Så kan man oppover i etasjene lage arenaer for presentasjon og diskusjon av politikk. Man kan ha utstillinger og aktivitetssentre der de klassiske forestillingene om demokrati, rettsstat og fellesskap blir utfordret.
Og man kan ha samfunnsborgerskole og debattskole – ikke bare fordi moderne mennesker trenger å lære hele livet, men også fordi man på en skole må ha et pensum og noen som lærer bort. Kunnskapen om demokrati og fellesskap er ikke noe gitt som læres videre, den må foredles og endres fra år til år – i en kamp mellom ideer og virkelighetsbeskrivelser.
Frem til i fjor sommer pleide alltid norske statsministere å ta med seg utenlandske besøkende til panoramavinduene eller verandaen på toppen av høyblokka for å vise dem sitt rike – med den fantastiske utsikten langt ut i Oslofjorden og opp i Nordmarka. I toppen av demokratisenteret kan det lages tilsvarende utsiktspunkt – ikke til mark og fjord, men til de norske verdiene vi synes det er viktig å verne.
Hvem som skal definere de gode verdiene, vil det bli kamp om. Men det ville skje på demokratisk vis, og da vil formålet være oppnådd.
Ingen kommentarer