Erkjennelser fra Oljeberget

Det hørte en gang med til småskoleutdannelsen her i Norge å kunne svare på hvem som dyttet hvem i hva. Til den høyere utdannelsen hører det ikke bare å kunne svare, men også å kunne plukke fra hverandre spørsmålet.

Halvbrødrene dyttet Josef i brønnen, men hvorfor ble det ikke spurt om hvor de gjorde det? Fordi det var aldeles overflødig. Det skjedde i bibelsk tid og dermed skjedde det i det hellige land eller der omkring.

Det er en sammensmeltning av tid og sted her som lett kan føre leseren av Bibelen på ville veier. Det oppdaget jeg tidligere i år, da jeg forlot et 14 grader varmt Oslo uten stillongs og genser, kom til et 16 grader varmt Tel Aviv, og etter en tre kvarters busstur og 900 meter stigning for første gang befant meg i Jerusalem.

Der var det noe over null, og det blåste iskaldt. Mitt indre Palestina, slik det formidles i utallige barnebøker, fulle av kjortelkledte voksne og halvnakne barn, viste seg allerede første dag å være noe helt annet enn dagens Palestina.

Om jeg allerede den første dag fikk farene ved å kollapse tid og sted hamret inn i kroppen, fikk jeg den annen dag kjenne på de sjelelige konsekvensene. Turen gikk i regi av Den norske kirke. Vi bodde på Oljeberget, og toget avgårde med prosederende biskop i spissen og med guiding fra Kirkemøtets leder og Den norske kirkes menn i Jerusalem, til Getsemane.

Der jeg ventet å finne en hage full av eksotiske, velduftende blomster, fant vi en olivenlund. Ikke overraskende i og for seg, for på engelsk heter Oljeberget «Olivenberget», og på fransk heter det «Oliventreberget», men så var det altså ikke noen glenne i denne lunden overhodet.

Det var det nok ikke på Jesu tid heller, for tre av trærne var to tusen år gamle. De hebraisk-kyndige kunne fortelle meg at «getsemane» rett og slett betyr oljepresse. Grunnen til at dramaet utspilte seg akkurat her var altså ikke at det fantes noen hage, men rett og slett at olivenlundens oljepresse var et egnet samlingspunkt.

Post-docen fra Det teologiske fakultet fant frem Det nye testamentet og leste. Jeg må ha mine åtte timers søvn, og syntes i min tid på Forsvarets russisk-kurs at det var en prøvelse å holde meg våken på nattevakt. Jeg har derfor alltid hatt en viss godhet for Peter.

Det finnes verre ting enn å sovne i en tropisk velduftende hage til lyden av sirisser, har jeg tenkt. Alt dette ser ganske annerledes ut nå når jeg vet at det ikke var noen hage, og at det var bikkjekaldt, kanskje kuldegrader, den natten. Hvordan kunne han?

Den tredje dag kom turen til å øyne de politiske konsekvensene av ikke å holde rede på tid og sted. Deler av gruppen skulle til Gaza, der den israelske stat har stuet noe slikt som 1,7 millioner mennesker inne på et område som er omkring fire mil langt og en mil bredt, med én vei ut. Resten av oss skulle til Betlehem.

Jeg var den eneste i gruppen som ikke var lommekjent i Betlehem. Første stopp var den lutherske kirken i Jordan og Det hellige land, og da bussen kjørte forbi en liten stikkvei opp til høyre, ropte fire stykker i munnen på hverandre at vi hadde kjørt for langt. Men hva gjorde vel det, når vi kunne finne veien til den kirken hvor som helst fra i byen, og fra den til Jesu fødekirke fra femhundretallet, der fjerde søyle på høyre hånd er viet St. Olav?

Man stiller ikke spørsmål ved stedsansen til den lutherske Jerusalem-bispens spesialrådgiver, og man får syn for sagn når han treffer gamle venner på trappen til et av husene i den brostensbelagte gaten, presis som om han skulle ha vært hjemme på kirkevollen.

Men om bybildet var hjemlig, var den politiske geografien alt annet enn. Jeg har ikke følt meg så beklemt siden jeg fartet inn og ut gjennom Berlinmuren på 1980-tallet. Kloss oppe i husene sto det en skammens mur, pent landskapskamuflert på Jerusalem-siden, rå betong på Betlehem-siden. Checkpoint på vei inn. Tårn her og der.

Kvinner som møter oss – en norsk frivillig som deltar i det såkalte ledsagerprogrammet som Kirkens Nødhjelp bidrar heftig til, kan tråkle seg frem og tilbake mellom Jerusalem og Gaza, Jerusalem og Betlehem, Jerusalem og Ramallah på turistvisum. Når hun ikke følger palestinske barn på skolevei forbi bosetninger, slik at det i alle fall skal være noen der for å trøste dem når slag og råtne egg hagler, står hun her ved checkpointet.

Men landets egen befolkning har ikke turistvisum. De som har bil, slipper igjennom dertil egnede checkpoints. Men de som ikke har, og som jobber på Jerusalem-siden, må opp i halv fire-tiden hver dag, for å stå i kø i timevis ved et underbemannet checkpoint. Som alltid er det de som er verst stilt som betaler den høyeste prisen.

Den fjerde dag besøkte vi Det israelske utenriksdepartementet. Her var jeg endelig på hjemmebane. Jeg har studert diplomater i tid og rom i to tiår. Israels diplomater er beryktede i litteraturen for å føre et representerende, til forskjell fra et diskuterende, diplomati.

Det betyr for eksempel at Israels ambassadører til opptil flere nordiske hovedsteder har gått fysisk løs på kunstutstillinger, snarere enn å gå i dialog ad omveie og bakveie om det de opplever som problematisk. Det betyr at det er viktigere å holde enetaler om Israels politikk enn å gå i diskusjon om den politiske situasjonen.

Så også her. Vi hadde en time, og den begynte med at vi ble fortalt at det var livsfarlig for jøder å ta seg inn på Universitetet i Tromsø, og endte med at vi ble fortalt at det var livsviktig ikke å glemme holocaust.

Innimellom fikk vi høre om murens nødvendighet og Israels fortreffelighet. Noe særlig spørring ble det ikke tid til. Det israelske utenriksdepartementet fremsto som tvers igjennom monologisk, i motsetning til dialogisk. Det synes som om det israelske utenriksdepartementet er ganske representativt for den israelske staten i så måte.

For eksempel er Rådet av religiøse institusjoner i Jerusalem (som det i parentes bemerket er Den norske kirke som betaler for), det eneste offisielle eller halvoffisielle organ der det for tiden føres dialog mellom palestinere og israelere.

Denne turen forandret mitt syn ikke bare på Det hellige lands fortid, men også på dets fremtid. Den fremtiden er dyster. Den politiske utviklingen i Israel går så godt som entydig i retning av at uforsonlige religiøse grupper får mer innflytelse. Det dukker opp flere og flere ulovlige jødiske bosetninger i de okkuperte områdene. Bosetterne blir bedre og bedre militært trenet og mer og mer religiøst motivert.

Denne bevegelsen er allerede i stand til å sette høyesterettsdommer til side. Det betyr at den er blitt en stat i staten. For oss som jobber med statsteori, lyser alle varselslampene. Én ting er nå at den israelske rettsstaten settes til side. Det er et fåtall av dagens stater som er rettsstater. Enda mer alvorlig er det at bosetningsbevegelsen er så godt organisert og så tungt bevæpnet.

Situasjonen rokker ved et viktig definitorisk kjennetegn ved en stat, nemlig at det er staten, og bare staten, som legitimt kan bruke tvangsmakt i det territoriet den krever som sitt. Ut fra det jeg så og hørte må jeg konkludere med at et kupp, det være seg for lukket eller åpen scene, ikke kan utelukkes, og at muligheten for noe slikt synes å være økende.

I noen år nå har det vært håp om en såkalt tostatsløsning i Israel, der den israelske staten ville få selskap av en ny stat, den palestinske. Så vidt jeg kan se, er tiden i ferd med å løpe ut for en slik løsning.

Den israelske staten har konsekvent hindret palestinsk statsbygging, ikke bare ved å hindre utbygging av fysisk og institusjonell infrastruktur, men også ved å utslette de strukturer som faktisk er blitt bygget opp. Samtidig har den godtatt at ulovlige jødiske bosetninger har fått skutt opp.

Om Vestbredden er en kam, er disse bosetningene tennene. Staten Israel arbeider ikke for en tostatsløsning, og bosetterbevegelsen er militant imot. Det betyr at vi er tilbake ved en enstatsløsning. Da blir spørsmålet hvordan en slik stat vil kunne forbli en jødisk stat, når den demografiske utviklingen tilsier at palestinere snart vil være i flertall.

Om man ikke vil gi en gruppe selvstyre, finnes det prinsipielt tre måter å forholde seg til denne gruppen på. Historisk sett har statsbygging innebåret en blanding av de tre.

Den ene er å integrere og assimilere. Det har så langt ikke vært israelsk politikk. Til denne dag er den palestinske befolkningen ikke engang integrert i den bredeste forstand. De har ikke fulle borgerrettigheter. Deres hus blir rasert uten domsavgjørelse, de har ikke samme muligheter på arbeidsmarkedet, de kan ikke flytte fritt innen statens grenser.

Fullt statsborgerskap til palestinere er heller ikke noen mulighet som diskuteres politisk. Derfor er det lite trolig at det blir noe mer integrasjon av palestinere. Av de tre historiske måtene å forholde seg til minoriteter på, er derfor de to andre bedre kandidater. De er fordrivelse og utryddelse.

Den israelske staten ble grunnlagt i kraft av disse to teknikkene. Landsbyer ble tømt for palestinere så sent som i 1953. Siden den tid er det fordrivelse som har dominert, det være seg i form av intern fordrivelse fra steder som Øst-Jerusalem, eller fordrivelse i eksil til Jordan, Golfen og Vesten.

I et historisk perspektiv vil derfor mer fordrivelse ikke bety annet enn en gjenintensivering av en teknikk som hele tiden har vært i bruk.

I et menneskerettighetsperspektiv er det all grunn til å fortvile. Den viktigste lærdommen jeg trakk av Jerusalem-besøket var imidlertid hvor viktig det er å holde tid og sted fra hverandre.

Et historisk mønster trenger ikke nødvendigvis å gjenta seg. Det finnes for eksempel noe som heter læring. Det finnes også noe som heter strategi – at man ser forbi de kortsiktige disposisjonene som politikken dag-til-dag består av, og i stedet konsentrerer seg om å finne frem til varige løsninger. Det fortvilende er at jeg politisk sett ikke så antydning til noe slikt på denne turen.

Takk til mitt reisefølge: Berit Hagen Agøy, Gudrun Bertinussen, Helga Byfuglien, Anne Hege Grung, Jens-Petter Johnsen, Sven Thore Kloster, Svein Lindø, Sven Oppegaard og Kjetil Aano.

Iver B. Neumann er forskningssjef ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi) og påtroppende Montague Burton-professor ved London School of Economics.

Teksten er tidligere publisert i Kirke og Kultur.
samfunn@morgenbladet.no