Før kjæresten min, Maria Amelie, ble arrestert, fengslet og deportert i fjor, hadde jeg aldri engasjert meg i asylsaker. Det siste året har jeg brukt en del tid på å finne ut akkurat hva som skjedde vinteren i fjor: de brutale hendelsene selvfølgelig, men også den voldsomme oppblomstringen av menneskelig støtte og engasjement som omsluttet oss.
Les også: Alminnelige helter
Rundt oss så vi mennesker ingen av oss kjente, som kastet det de hadde i hendene for å hjelpe. Ildsjeler er et godt ord. Jeg undret meg over hva som tente denne ilden, hva som drev dem, som fikk dem til å legge ned så mye tid og engasjement for et menneske de aldri hadde møtt. På Blindern har jeg hatt studier av dehumanisering, strukturell vold, mangel på empati, det verdinøytrale byråkratiets grusomme sider og kollektiv aksept av uretteferdighet. Jeg husker kriminologen Nils Christies studie av kjennetegnene til fangevoktere som gjorde overgrep mot russiske krigsfanger under krigen. Men den logiske motsatsen til dette leste jeg mindre om.
Er det slik at noen har en større evne enn andre til å leve seg inn i andres skjebne og omsette det til politisk handling? Jeg ringer moralfilosof Arne Johan Vetlesen og spør ham om det finnes kjennetegn ved «gode hjelpere».
Han mener det finnes en «urettferdighetssans» som er viktig i politikken.
– Det finnes studier av «reddere», særlig i etterkant av andre verdenskrig. Man har funnet få generelle fellestrekk som religion eller sosial bakgrunn ved folk som har risikert mye for å hjelpe mennesker på flukt, som de gjerne ikke kjenner personlig. Det er allikevel noen egenskaper som går igjen i intervjuer. De er oppdratt til å gjøre et klart skille mellom rett og galt, og mener at moralske avgjørelser ikke nødvendigvis er kompliserte.
Det handler ikke nødvendigvis om begreper som ondt og godt – for den enkelte er det ofte et spørsmål om anstendighet, og om ikke å flykte fra det som oppleves som en plikt.
Vetlesen mener det kan være en lignende impuls som driver mange aktivister i dag.
– Det er et utslag av en slags urettferdighetssans. Man vet kanskje ikke helt hva det rettferdige eller perfekte samfunnet er, men man vet med hele seg, sansene og følelsene sine, hva som er urett.
Enkelte mennesker er mer disponert for å reagere på denne måten enn andre, mener han.
– Det å forbli passiv tilskuer når noen utsetter andre for urett, er utålelig for enkelte mennesker. Man kommer ikke til ro uten å gjøre noe. En stor urett må ikke få stå som siste ord. Slike følelser kan stikke veldig dypt, enkelte kan legge alt annet til side.
– Denne formen for engasjement kan vel også bære galt av sted?
– Man kan dømme og handle veldig feilbarlig ved å la seg lede utelukkende av følelsesmessig engasjement basert på enkeltsaker. Kanskje er det mer ved saken enn man har fått øye på. Man må også ha evnen til å se hvorfor systemet har reagert som det har gjort. Men fraværet av engasjement og følelser i samfunnsdebatten utgjør i mange teoretikeres øyne en enda større trussel. Fra min posisjon er empatievnen og urettferdighetssansen uunnværlig for å utløse engasjement for viktige politiske saker, sier Vetlesen.
Vetlesens beskrivelser rimer godt på mange av dem jeg har møtt gjennom Marias sak. De har vært svært ulike både av bakgrunn og i innstilling. De er ikke bundet sammen av en felles analyse eller politisk plattform. Det de har til felles er at de har viet enormt mye tid, krefter og engasjement til å forsøke å endre noe de opplever som urettferdig behandling av andre mennesker. En annen ting som føles nytt, er måten de har funnet sammen på. Sosiale medier spilte en viktig politisk rolle mange steder i verden i 2011, så også i Marias sak. Facebook har vært møteplassen for de fleste av dem, og fungerer stadig som viktigste bindeledd.
Etter Marias sak er ordet «papirløs» blitt allemannseie. Mange av de mest aktive fortsatte arbeidet for andre papirløse individer og grupper. Rahmin Rostami, sendt til fengsel i Iran hvor det ventet en dødsdom på ham. Etiopierne i Domkirken, palestinerleiren ved Jakob kirke i Oslo. Og mange, mange flere.
Dette er utdrag fra samtaler med et utvalg av asylaktivistene jeg har møtt dette året, fotsoldater i facebookdemokratiet, en ny politisk kraft i Norge.
Jon-Øivind Storaker
Kvalitetssjef i Kollektivtransportproduksjon AS
Jon-Øivind Storaker fra Oslo er en røslig kar, men øynene hans blir fort blanke når han snakker om politikk. På kveldene sitter han gjerne til langt på natt og diskuterer asylsaker.
«Det var Marias sak som vekket meg. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det. «Er dette sant?» Jeg forventet at det skulle komme noen politikere og i det minste forklare seg, men de ville ikke engang diskutere det! Jeg ble forbannet. Av og til klarte jeg ikke legge meg om natten. Da Rahim Rostami-saken dukket opp foran meg, var ting i ferd med å løse seg for Maria. Jeg hadde gjort en oppdagelse: Det var feil ved norsk utlendingsforvaltning jeg ikke kunne lukke øynene for. Derfor gikk jeg løs på Rahim-saken sammen med en del andre jeg var blitt kjent med.
Nå er vi ti-tolv stykker som møtes jevnlig. Vi er alle godt over ungdomstiden. Selv om jeg har vært med i litt mer pyntelige ting som FAU, Natteravnene og borettslaget, så har jeg vel vært litt for glad i tv-kroken. Jeg aner ikke hva de andre stemmer. Jeg tar utgangspunkt i det som rører meg her, altså (Jon-Øivind peker mot brystkassen). Det er for rart, en ungdom har vært her i syv-åtte år, og så skal man bare sende han eller hun ut? Og så er det liksom ikke noe refleksjon i det hele tatt. Man sier at det er foreldrenes ansvar, men det rammer jo barna, da. Vi vil gjenopprette noe vi trodde var der... nei, noe som skal være der. Jeg er så ny i politisk arbeid, så jeg vet ikke helt hvordan man skal vurdere det, men sånn føles det.
Jeg klandrer ikke dem som stoler på systemet. De tenker vel at det er kompetente folk som har kontroll. Det sier jo politikerne også. «Full tillit til forvaltningen». Så kan man jo spørre seg hva den tilliten er bygd på. Jeg tror den er dårlig fundert.
Nå er jeg 50 år, og jeg har ikke blitt arrestert ennå! Jeg har vært så snill gutt bestandig, vært lydig og gjort det jeg skal. Nå vrenger det seg en ny type ut av meg. Jeg har engasjert meg i palestinerleiren, for etiopierne og iranerne ved Domkirken, jeg er blitt venner med flere papirløse. Jeg har til og med vært i aksjon, da politiets utlendingsenhet slo til mot fire iranere, og så har jeg skrevet utallige debattinnlegg, blant annet på nettstedet Nye Meninger.
Det norske lovverket er stort sett veldig greit. Når jeg leser lovene så ser jeg gode intensjoner bak. Men av og til skjer ting som får deg til å tenke «Kan dette være i tråd med loven, da? Kan det være mulig?» I sånne tilfeller kunne jeg vært villig til å begå sivil ulydighet.
Mye av det som motiverer nå er det vennskapet jeg har fått med andre via Facebook. Vi kan sitte timevis utover natten og lage galgenhumoristiske vitser om asylforvaltningen.»
Marit Grønseth
Avdelingsleder i en inspeksjonsbedrift i offshore-næringen
Marit Grønseth bor i Kristiansund, men holder kontakt med andre engasjerte over hele landet; enkelte har utviklet seg til å bli gode venner. Hun mener mange følte seg lurt etter Marias sak.
«Det dukket frem en side ved Norge som vi ikke visste eksisterte. Det sier mye om at det ensidige politiske budskapet har nådd frem til mange. Behandlingen av papirløse hadde passert under min radar før arrestasjonen. Kontrasten mellom politioppbudet i Lillehammer og Maria skapte veldig krasj i hjernen. Det var min allmenne rettsfølelse som sprang frem, min kulturelle forståelse av hva norsk rettssystem skal være. Vi skjønte det ikke. Facebooksidene inneholdt mange følelsesutbrudd, men jeg ble nysgjerrig på hva som lå bak. Det var noe i systemet, noe sterkt og overraskende brutalt.
Fra politiske hold har man villet stigmatisere papirløse. Vi skal se alt i svart eller hvitt, og ha en såkalt «prinsipiell» debatt. Men realitetene glemmes. Jeg reagerer personlig på parallellene som dras mellom folk som søker om beskyttelse og kriminelle. Det er en menneskerett å søke beskyttelse.
Jeg liker å lese meg godt opp på rapporter, lovforslag, historikk og landinformasjon, se mønstrene. Det som kommer fra offisielt hold virker overraskende følelsesstyrt og lite forskningsbasert. Det spilles mye på frykt og uvitenhet. Myndighetene hevder at elementære rettigheter til papirløse vil resultere i at flere kommer til Norge, en effekt som ikke kan dokumenteres. Trioen UNE, UDI og Landinfo baserer seg ofte på utdatert og mangelfull informasjon, og plasserer ansvaret over på hverandre. Resultatet er at ansvarsforhold forvitrer i byråkratiet. Det er utvilsomt mange med krav på beskyttelse i Norge som ikke har fått det.
Jeg husker at Pål Lønseth i forbindelse med Maria-saken nesten spyttet ut ordet «Facebook-demokrati». Jeg forstår om han ikke liker det så godt, en slik arena oppleves nok som en utfordring. Men også takket være en slik plattform er engasjementet stadig voksende.
Dette har ikke noe med partipolitikk å gjøre. For meg handler det om menneskerettigheter, om allmenn rettsfølelse, om hva jeg ønsker at Norge skal «være». Det sparkes nedover, noe jeg ikke tolererer. Og det har dukket frem noe som fortoner seg som en massiv systemsvikt og manglende kvalitetssikring av feilvurderinger.
For øyeblikket lar jeg meg ryste av behandlingen av Asef Mohammadi. Han kom til Norge som 15-åring. Han ble etter fylte 18 returnert i oktober 2011, fire dager før han skulle gjennom en omfattende operasjon for en invalidiserende lidelse, og deportert til gaten i Italia. Dette til tross for legeteamets innstendige advarsler. Ifølge myndighetene var det «rimelig å anta» at han får helsehjelp. I Italia får ikke en asylsøker uten fast bosted legehjelp, dette er kjent informasjon. Nå overlever han i Italia takket være sitt nettverk i Norge. Dette er realitetene i norsk asylpolitikk.»
Evy Ellingvåg
Vernepleier
Evy Ellingvåg fra Kragerø blir trukket frem av mange av de andre som en av hovedaktivistene i det uformelle nettverket. Men også for henne begynte engasjementet 12. januar i fjor.
«Jeg har aldri vært noen stor fan av den strenge flyktningpolitikken, men jeg har ikke tenkt på dem som var papirløse før. Samtidig har jeg alltid jobbet med underdogs. I rusomsorgen, med utviklingshemmede, med psykisk syke. Det gjør sitt til at jeg har kritiske briller på meg. Jeg er jo en gammel pønker også. Jeg har utviklet en naturlig skepsis til det jeg er blitt servert som sannheter fra våre myndigheter. Det er alltid «sannheter» med et formål. Med Marias sak oppdaget jeg at vi har en hel underklasse i samfunnet vårt, som rett og slett er fratatt grunnleggende menneskerettigheter. Og så sier man rett ut at det «skal være sånn».
«Avindividualisering» er et stikkord for norsk asylpolitikk. Å dempe medmenneskelighet er naturlig, jeg skjønner at det er ubehagelige oppgaver. Jeg skjønner godt at folk trenger å legitimere det de driver med. Men det fratar oss ikke ansvaret for å si ifra at dette er en gal vei. Vi kan ikke holde på sånn. Det er på våre vegne at politikerne tar sine beslutninger, og systemet funker som det gjør. Som individ føler jeg et ansvar for å si ifra.
Jeg vil at systemet overholder de hensynene vi påstår å ivareta, og de konvensjonene vi påstår oss å være tilsluttet. Når jussen ikke lenger tar vare på individet, men systemet, så er vi ved et skjæringspunkt. Jeg skjønner jo at politikerne ikke ønsker å ha så mye styring på asylpolitikken, det blir jo et jævla mas for dem. Men når går et fenomen fra å være en kjede av «enkeltsaker» til å være en systemsvikt?.
Tenk over neologismen «returnektere». La oss si at min gamle mor og hennes lege begge mener at hun trenger sykehjemsplass. Alle, leger, fagfolk og pårørende og hun selv, mener at hun trenger det. Så sier kommunen at hun bare får to timer hjemmehjelp hver 14. dag. Hvis hun protesterer på dette vedtaket, er hun da en vedtaksnekter? Asylintervjuet er ikke rettssikkert, det er ingen psykolog der. Det er en avhørssituasjon med politipersonell overfor folk som gjerne har flyktet fra autoriteter. Man har bare én sjanse, og sier du noe annet i oppfølgingsintervjuet, så er det «motstrid», og man har senket troverdigheten din. Man har en omvendt bevisbyrde, alt ansvar ligger hos asylsøkeren, som gjerne kommer traumatisert med manglende dokumentasjon.
Det sitter engasjerte, kunnskapsrike og brennende mennesker langs den lange votten vår. Jeg har sett blodaktivister fra Vadsø i nord og hele veien ned til Sørlandet. Det å sitte alene på Østre Toten med en følelse av at noe er galt, er ikke noe godt. Facebook gir en veldig styrke. Jens vil ha digitale nabokjerringer, vi er her! Men det er jo ikke sikkert vi bare kommer til å si ting han er enig i.»
Karl Eldar Evang
Psykolog
Karl Eldar Evang fra Oslo jobber på helsesenteret for migranter, og har engasjert seg mye i mediene for papirløse. For ham er yrkesetikken en viktig kilde til engasjement.
«Da debatten kom opp i norsk offentlighet i 2009 om å undersøke i hvilken grad man skulle ha et helsetilbud til flyktninger, ble jeg faglig-etisk dypt berørt av å se de fordømmende reaksjonene fra det politiske Norge. Snart utarbeidet vi et etikkvedtak fra sentralstyret om at psykologer kan hjelpe papirløse. I 2010 ble hjelp til papirløse i stor grad kriminalisert, men det å være helsepersonell er i en gråsone. Helsesenteret for papirløse migranter har over hundre frivillige som har tatt et valg om å hjelpe.
Som terapeut er en del av arbeidet å identifisere seg, å forstå. Den tankegangen tar man med seg når man oppdager at en gruppe totalt skal mangle retten til å få hjelp. Jeg har vanskeligheter med skillet mellom «prinsipper» og empati. Jeg tror empati er en mye større drivkraft i all politikk enn man innrømmer. Asylfeltet er jo et felt som setter slike dilemmaer på spissen. De papirløse er plassert «der ute». Man kan jo trekke paralleller til for eksempel beskrivelser av nød hos romfolket, eller rusmisbrukerne på Plata.
Jeg ble litt motvillig medlem av Facebook da psykiatrisk avdeling på Oslo Hospital ble nedlagt. For meg var det en kjempeoppdagelse. Jeg møter folk langt utenfor de kretsene jeg ellers tramper i. Det er mange i min generasjon – de rundt 50 – som har oppdaget hva denne teknologien innebærer.
Jeg tror ikke problematikken rundt papirløse vil kunne holdes nede. Igjen og igjen vil vi få undergravd de stereotype ideene om papirløse. Man taler mot bedre vitende når man later som om penger er det eneste som gjør at folk ikke vil reise hjem. Folk har dødsangst, de kan ikke returneres på grunn av regimet hjemme, og så videre. Retorisk kaller man dem «returnektere», og påstår at man skal være «fast» og «prinsipiell», som en streng forelder. Man overser at det utvikler seg lommer av alvorlig nød i Norge.»
Anders Heber
Uføretrygdet
Anders Heber fra Oslo er, ifølge ham selv, ikke like aktivistisk som de andre, men under Marias sak lagde han blogg, og tok hyppig kontakt. Han er stadig aktiv medlem i mange diskusjonsgrupper. For ham har aktivismen også fungert terapeutisk.
«Jeg er født med ryggmargsbrokk, og sitter i rullestol. I tillegg har jeg vært rusmisbruker mye av mitt liv. Nå har jeg vært rusfri i syv år. Jeg er på en måte velferdsstatens alibi. Jeg gikk helt i dørken da Maria ble arrestert. Det som utgjorde den lille forskjellen for meg var det at det kom en person fram. Man fikk et ansikt på noe som gjelder mange.
Jeg er nok en person som tenker mer med følelsene enn med intelligensen. Intelligensen min kan godt fortelle meg at «dette er ikke smart», men følelsene mine sier «dette reagerer jeg på, dette vil jeg». Når jeg får angst og depresjoner, så er de av og til ganske abstrakte. Marias sak hjalp meg å retningsstyre depresjonen. Jeg hadde en grunn til å være engstelig – og plutselig ble det enkelt for meg å gjøre noe med det.
Jeg møtte opp på demonstrasjoner i sentrum, selv om jeg hadde angst for det. Jeg har folk fra fortiden min jeg er redd for å møte igjen, nede i sentrum. Jeg har bevisst holdt meg unna i syv år. Og plutselig satt jeg foran Justisdepartementet med håndplakat, forrerst i demonstrasjonen! Det var et engasjement som ble sterkere enn angsten min. Etterpå ble det et vakuum. Som mange andre var jeg på leting etter andre ting å ta tak i.
Som rusmisbruker har du x antall ganger i livet ditt vært helt i rennesteinen. Det at folk ikke har noen rettigheter, det at hele livet er preget av usikkerhet, det kan jeg veldig godt relatere til. Hvis du føler at reglene er til stede for å hjelpe deg, er det lettere å spille på lag. Hvis du føler at reglene jobber mot deg, så kan du bli desperat, eller til og med kriminell, for å gjenvinne kontrollen. For meg, som flere ganger har trengt hjelp av systemet for å komme til et sted der jeg har potensial, er det skremmende. Jeg trenger å vite at apparatet vil hjelpe de svakeste.
Men byråkrater kan nok også lide under strenge regler. Mange føler seg maktesløse fordi de må hjelpe folk som ikke vil hjelpe seg selv, og fordi de kanskje blir stoppet av sjefen sin, av bydels-økonomien. Så for å ta tilbake kontrollen definerer du klientene som fienden. Jeg forstår det. Å gå på jobben og føle at man ikke kan påvirke livet til de man vil hjelpe, er jo en stor påkjenning. Jeg tror mye innen UDI kan fungere på samme måte. Det virker av og til som om UDI og UNE er løsrevet fra all politisk styring.»
Magnus Eiriksson
Heltidsaktivist
Magnus Eiriksson fra Oslo er nyutdannet historiker. Han ble oppmerksom på de papirløses situasjon gjennom Marias sak, og ble raskt engasjert i palestinerleiren ved Jakob kirke. Han har tatt seg fri et halvt år for å jobbe fulltid med asylsaker, blant annet gjennom nettstedet aksjonmotdeportasjon.org.
«Inngangsporten min var irritasjonen over at noen sparket nedover. Da Akerselva næringsforening uttalte seg negativt om palestinerleiren utenfor Jakob kirke, ble jeg – og mange med meg – rasende. Vi etablerte en protestgruppe på Facebook, i tillegg strømmet folk til fra andre steder. Folk blir nysgjerrige og blir med. Vi var på et bakeri og ba om brød til palestinerne, noen dager senere kom en av de ansatte innom for å møte dem, og så tok de med noen venner. Det er utrolig hvor mye som blir gjort på den måten. Nå har leiren fått strøm, matforsyninger og varme klær, alt på grunn av ukoordinerte gode hjelpere.
Engasjement er selvforsterkende. En uke etter at vi satte i gang press mot Akerselva næringsforening, trakk de sine uttalelser mot palestinerne. Flere av bedriftene kom senere med støtte. Selv hadde jeg argumentert for at man er moralsk forpliktet til å avhjelpe nød når den stirrer deg i ansiktet. Så da måtte jeg jo leve opp til det selv. Det hele skjedde veldig organisk. Det har kommet pakker fra hele Norge med bidrag. Påfallende få er medlem av politiske organisasjoner.
De fleste er enige i at det er problematisk at det finnes en gruppe helt uten rettigheter, som er avhengige av nettverk for å få tak i ting som mat og klær. De papirløses situasjon er både urettferdig og ugunstig. I palestinerleiren sitter det farmasøyter og dataingeniører og lever på donert brød.
Jeg merker stor forskjell i hvordan folk reagerer på asylspørsmålet. Vi møtte opp på Gardermoen i høst – vi ville snakke med passasjerene som skulle dele fly med iranske konvertitter som risikerte dødsstraff hjemme. En av dem vi snakket med begynte å gråte, og vurderte å ikke ta flyet. To ga oss flybillettene sine, de ville ikke reise lenger. En annen ble sint, og sa «send dritten hjem». Men jeg synes i grunnen ikke hans reaksjon var like provoserende som å høre statssekretær Pål Lønseth påstå at Norge aldri sender ut folk med fare for sitt eget liv. Det er løgn.
Politisk engasjement må ta utgangspunkt i følelser. Man blir kanskje mer konsekvent av å prøve å døyve følelsene sine, men det rent rasjonelle ville ikke fått meg til å føle avsky. Så klart det finnes mange ubehagelige ting i verden, men dette føles rett og slett uriktig.»
Ingen kommentarer