Den olympiske baksmellen

85 milliarder. Tallet er så vilt at man ikke vet hva man kan bruke alle kronene til.

85 milliarder kroner for sommer-OL 2012 i London er det mest nøkterne anslaget så langt, presentert i The New York Times i slutten av mars. Kanalen Sky News gjorde en utredning i januar som antyder en sluttsum på 220 milliarder kroner, ti ganger over det opprinnelige budsjettet. Nyhetskanalen hadde da lagt til en statlig transportpakke som kulturmyndighetene mente allerede var inkludert i OL-budsjettet.

Til sammenligning utgjør utgiftene i revidert nasjonalbudsjett for Norge 1002 milliarder i inneværende år. Forskjellen er selvsagt at OL-utgiftene er spredt over flere år.

Det er ikke småsummer britene strever med – i krisenes tid. Offentlig sektor opplever store nedskjæringer. Arbeidsledighetstallene for juni viste over 8 prosent.

The New York Times utelukker ikke at OL-regningen kan bli høyere. Trolig vil det ta mange tiår før man vet sikkert hva de finansielle virkningene blir, skriver avisen.

Staten dekker regningen. Det er ikke første gang et OL-budsjett sprenges i fillebiter. På Lillehammer (vinter-OL i 1994) este budsjettet for brutto utgifter ut fra 1,8 til 7,4 milliarder kroner. Hvorfor blir det slik?

– Flere interessenter ser mulighetene til å få «sine prosjekter» med på lasset, uten at de selv betaler regningen, skriver Harry Arne Solberg på epost fra Hellas.

Solberg er professor i økonomi ved Trondheim økonomiske høyskole, og har forsket spesielt på sportsøkonomi.

– I Europa er det staten som betaler mesteparten av utgiftene til store idrettsarrangement. I tillegg til nye idrettsanlegg dreier det seg om oppgraderinger av infrastruktur – som veier, jernbane, flyplass, boliger.

Solberg forteller at Atlanta-OL i 1996 var et unntak fra de galopperende utgifters mesterskap. I USA betaler lokale aktører mesteparten av regningen. Av den grunn er gjerne kostnadsdisiplinen bedre på den andre siden av Atlanteren.

– Så har det å gjøre med fordelingen av makt mellom Den olympiske komité (IOC) og den lokale arrangøren. Desto tøffere konkurransen er om å få arrangementene, desto bedre kort har IOC på hånden for hvilke krav de kan stille – og om fordelingen av inntektene, skriver Solberg.

Han peker også på at OL eller andre store internasjonale mesterskap ikke blir utsatt, selv om en skulle være sent ute med forberedelsene. Slik kan arrangørene bli tvunget til å gjennomføre ekstraordinære tiltak – koste hva det koste vil.

Sikkerhetsskandale. En tidsklemme har dukket opp for London-OL i forbindelse med sikkerhetsforordningene. Det private selskapet som skulle skaffe frivillige vakter, G4S, sviktet totalt i rekrutteringen, og måtte be regjeringen om å stille flere tusen soldater til rådighet. Saken har rullet i britiske medier de to siste ukene; innenriksministeren måtte forklare seg i Underhuset.

Mye tyder på at disse statens ekstrakostnader veltes over på G4S. Flere britiske kommentatorer har gjort et poeng av at antallet soldater som skal vokte arrangementet, er større enn styrkene Storbritannia har i Afghanistan. Et stort krigsskip skal ligge oppankret i Themsen under lekene. Nå er det lettere å beordre styrker til oppdrag i Storbritannia enn i andre land og farvann. Men sikkerhetskostnadene samlet, for militærøvelser og terrortiltak, vil uansett falle på regjeringen og den britiske staten, som har ansvaret for den nasjonale sikkerheten.

Det gjelder også i USA. Etter 11. september og 7. juli (bombeattentatet i London i 2005, som drepte 55 mennesker, skjedde mindre enn 24 timer etter at IOC hadde pekt ut den britiske hovedstaden som OL-by i 2012) er disse kostnadene blitt mangedoblet ved store idrettsarrangmenter, eller hva Solberg kaller «mega-events».

– I november i fjor sa statsminister David Cameron at Storbritannia ønsket å vise «det beste av Storbritannia til et stort, globalt tv-publikum». Regjeringen doblet like godt budsjettet for åpnings- og avslutningsseremoniene. Er slike oppgraderinger underveis i forberedelsestiden typiske for store idrettsarrangement?

– Ja. Arrangørene ønsker å gi et best mulig inntrykk og utnytte at de har verdens oppmerksomhet rettet mot seg. Da sitter gjerne kronene som brukes på promp og prakt løst. I tillegg dukker det ofte opp mange «gode formål» underveis, svarer han.

Arkitekturreklame. Noe må vel London-arrangørene kunne være stolte av? Til The New York Times sa Tony Travers, fagdirektør ved London School of Economics, at den store prestasjonen i OL-forberedelsene har vært fornyelsen av et stort, egentlig falleferdig område i Øst-London: Den olympiske landsbyen. Travers mener planlegging og bygging er blitt utført med imponerende effektivitet. En innsats som normalt ville tatt flere tiår, er blitt oppnådd på litt mer enn fem år: «Reklamen for britisk planlegging, arkitektur, design, prosjektledelse og byggetilsyn er usedvanlig bra.»

– Har han ikke et poeng, Solberg?

– Det kan sikkert være riktig at Øst-London blir en vakrere bydel og et bedre sted å bo. Men her må en huske på at denne forbedringen jo i sin helhet finansieres av britiske skattebetalere – ikke av IOC eller av de kommersielle inntektene fra arrangementet, skriver Harry Arne Solberg.

Fremtredende kommentatorer både i Europa og USA, deriblant Gudmund Hernes i Morgenbladet, har tatt til orde for at de europeiske landene burde investere seg ut av finans- og gjeldskrisen, og ikke bare spare og kutte budsjetter. Sportsarrangement av olympiske dimensjoner er ikke nødvendigvis de mest treffsikre investeringene, skal vi tro Solberg:

– En ulempe ved at de skjer i tilknytning til såkalte mega-events er at kapasiteten gjerne blir langt større enn hva man har behov for etterpå. Dette gjelder spesielt investeringene i selve idrettsanleggene.

På spørsmål om det er noen store idrettsarrangement som har vist seg samfunnsøkonomisk nyttige, svarer Solberg at de nok er ulønnsomme alle sammen, hvis man bare ser på økonomien. Tar man med de effektene som ikke kan måles i penger, som stoltheten over å ha fått det til, opplevelse av festivalatmosfæren, nasjonsbygging, felleskapsfølelse, ja, da er ikke bildet like entydig.

– Slike effekter hadde enorm betydning ved de to siste fotball-VM i Sør-Afrika og Tyskland, og likeså i Beijing ved forrige sommer-OL, svarer Solberg.

Turisme. Økt turisme blir ofte trukket frem som en av de gunstige langtidseffektene av store idrettsleker. London kan markedsføre seg globalt, mer enn 15 dager på rad, hvis ikke regnvær ødelegger alt. Solberg mener imidlertid sammenhengen ikke er godt nok dokumentert.

– Byer som London trenger ikke OL for å bli promovert. Mindre kjente byer derimot, kan nok oppleve en reklameeffekt. Samtidig viser både min og andres forskning at tv-seerne verden over svært fort glemmer hvor idrettsarrangementene fant sted.

– Hva med investering i merkevare? Oslo, som jobber med en søknad for et vinter-OL, ønsker å markere seg som en viktig internasjonal vinterhovedstad i Europa, har byråd for miljø og samferdsel, Ola Elvestuen, sagt i Morgenbladet.

– Jeg vet ikke helt hva de mener med Oslo som vinterhovedstad, men å tro at Oslo kan bli en vintersportsdestinasjon for folk flest er å tro på julenissen. Ingen drar til Oslo for å gå på ski – uansett om man arrangerer vinter-OL eller ikke.

Solberg tror byen har en viss status som arrangør, siden Holmenkoll-rennene finner sted hvert år og får en del oppmerksomhet. Likevel blir den aldri en norsk «Tour de France», som uten tvil er en turistmagnet.

– Det norske prisnivået er nok en hindring for det, skriver han.

Også analyseselskapet Menon Business Economics antyder at det norske prisnivået kan dempe turistenes interesse, men trekker likevel andre konklusjoner. I april i fjor forsøkte Menon å tallfeste de økonomiske effektene av VM på ski 2011, på oppdrag av VisitOSLO og Innovasjon Norge. Den direkte og indirekte effekten på sysselsettingen anslo de til 330 årsverk, og de økte offentlige inntektene til 37 millioner. 67 000 utenlandske gjester skal ha oppsøkt Oslo under mesterskapet. De var svært fornøyde med VM-arrangementet, ifølge Menons undersøkelse; andelen som kunne tenkte seg å besøke Oslo på ny, var hele 93 prosent.

– Dere skriver at «dette kan tyde på at arrangementet også kan gi langsiktige virkninger for reiselivet i Oslo-regionen». Er den konklusjonen basert på tidligere forskning eller reiselivsrapporter?

– Det er nok vår tolkning av tallene, sier Anniken Enger, medforfatter av Menon-rapporten.

– Det som er veldig viktig å få med seg, når du ser på det større bildet, er at Norge nå satser på arrangementsturisme. En bredere satsing på arrangementer gir større effekt enn kun ett enkelt arrangement. I Danmark har myndighetene tenkt slik, ifølge Enger.

– En satsing på kultur- og idrettsarrangementer kan gi økt effekt på turismen totalt sett, og kan også bidra til å tiltrekke turister i ulike sesonger, sier hun.

Stolthet. Dag Vidar Hanstad, instituttleder ved Norges Idrettshøyskole, løfter frem den nye bydelen øst i London som kanskje den viktigste langsiktige investeringen ved sommer-OL 2012.

– Den olympiske komité har et krav om at alle søkere skal ha en såkalt legacy, en plan for en positiv arv etter lekene. I London er målet å få opp den fysiske aktiviteten blant barn og unge. I alle fall den forrige regjeringen søkte å legge til rette for dette, på nasjonalt plan, sier Hanstad.

Han forteller at han nå sitter og leser en rapport om vinter-OL i Vancouver i 2010. Lekene der skapte stolthet også i den canadiske hovedstaden Ottawa.

– Det beste OL-eksemplet er likevel Barcelona i 1992. Her benyttet man anledningen til store investeringer, som endret bybildet, og forsterket turiststrømmen, også i årene etter lekene, sier Hanstad.

Geir Gripsrud, professor ved Institutt for markedsføring ved BI, trekker mer i tvil at turiststrømmene blir særlig sterkere, store idrettsstevner sett under ett. I en artikkelsamling utgitt i år om ski-VM 2011, drar han frem en globalt orientert undersøkelse som viser at ikke noe vinter-OL synes å ha effekt på turisttilstrømningen, selv i det året arrangementet fant sted.

– Men det gjelder kanskje store land, som alt er kjente, Japan, USA, Italia. For et mindre sted kan vel et OL skape nyttig reklame, som for Lillehammer, og for Oslo?

– Det kan tenkes. Men vinter-OL ble arrangert i franske Albertville i 1992. Jeg vet ikke om mange som har kjent en trang til å reise dit, sier Gripsrud.

– Du nevner også en undersøkelse som viser at store internasjonale mesterskap øker befolkningens trivsel i vertslandene?

– Det er en effekt jeg har litt sans for, stoltheten og gleden over å være vert. Det er å gøy arrangere en fest, men kanskje litt for kostbart med et helt OL, sier han.

OL-etaten. Hele 36 idretter og mer enn 200 nasjoner er representert i London de neste ukene. Sommer-OL er blitt for stort for en by i Norge. Oslo bystyre vedtok i juni å gå videre med en søknad for vinter-OL i 2022. En egen OL-organisasjon er opprettet, og 50 millioner kroner satt av, bare i inneværende år. Totalberegningen for søknadsprosessen er på 130 millioner.

Eli Grimsby, egentlig direktør i Vann- og avløpsetaten i Oslo, skal lede en egen OL-etat i Oslo kommune, med ti ansatte.

– Nå i starten dreier det seg om å lage en helt ny etat. Vi har et knapt år frem til en søknad om statsgaranti skal leveres til Kulturdepartementet i juni neste år, sier Grimsby.

– Budsjettkontroll er vel en særlig utfordring?

– Vi har en klar ambisjon om at kostnadsoverslagene skal være gode. Det gjelder både driftsutgifter og investeringskostnader. Det jeg opplever at skiller dette arbeidet fra tidligere søknadsprosesser, er at Oslo kommune selv vil kvalitetssikre kostnadsanslagene før staten skal gå gjennom dem.

Hun er blitt invitert til London-OL, skal delta på et seminar i forbindelse med lekene, og håper å få med seg en av idrettsøvelsene.

– OL 2012 går på en vanvittig budsjettsmell. Drar du til London for å lære av deres feil?

– Jeg reiser ikke akkurat for å lære av feil. Jeg håper å få innsikt i hvilke positive synergieffekter et OL kan gi. Men det er klart, når lekene er over, kommer vi til å gå gjennom hvilke erfaringer også London har gjort av for eksempel praktisk gjennomføring, og av kostnadsberegninger, svarer Grimsby.