Bolig-oppvåkning

Om 16 år er vi én million flere nordmenn. Først nå begynner politikerne å tenke på hvor og hvordan vi skal bo.

Når statsminister Jens Stoltenberg kommer til Stortingets spontanspørretime, leter opposisjonspartiene alltid etter den ene saken der de kan få frem at regjeringen ikke gjør jobben på et område som er viktig for deres velgere. Derfor stilte Frps Siv Jensen denne onsdagen et spørsmål om en urettferdighet i pensjonssystemet som regjeringen ikke evner å fjerne.

Deretter kom Høyres Erna Solberg med et spørsmål om boligpolitikk. Ja, nettopp. Høyres ledelse ser at det er tid for å diskutere boligbygging igjen. Mens veksten i boligprisene de siste årene i stor grad er blitt diskutert i et økonomisk perspektiv (er det en boble som blåses opp?) er det ikke tvil om at debatten i årene fremover i mye større grad vil dreie seg om hvordan vi kan bygge mer. Fortsetter befolkningsveksten som nå, må den årlige veksttakten i boligbyggingen gå fra under 30 000 til nesten 40 000.

SV var blant de første som tok til orde for å repolitisere boligbyggingen. Så kom Senterpartiet, fordi de har boligministeren (hovedansvaret ligger i Kommunal- og regionaldepartementet). For en snau måned siden kom også Arbeiderpartiet på banen med en boligpolitisk rapport laget av en arbeidsgruppe på Stortinget.

Gruppen foreslo blant annet en egen statsråd for boligpolitikk, raskere regulering av boligområder, billigere inngang i boligmarkedet og flere utleieboliger. Mange forslag var kjent fra før, men tiltakslisten for å øke boligbyggingen er fersk. Det blir blant annet foreslått et system for å lage offentlige boligprognoser og nasjonale retningslinjer for «tilstrekkelig boligforsyning i område med vekstpress».

I dagens system er det kommunene som tilrettelegger for boligbygging, med fylkene som mer eller mindre aktive samordnere. Det fungerer greit når man ikke skal ha så mange nye boliger og det er plass nok hos de fleste. Det blir verre etter som boligbehovet øker og de største kommunene er i ferd med å slippe opp for attraktive arealer. Et sannsynlig resultat er at kommunene samlet sett ikke vil tilrettelegge for mange nok boliger – alle vil kunne regne med at naboen gjør litt mer.

Dersom rikspolitikerne også tar hensyn til klimavirkningene av økt boligbygging, blir det selvsagt at de må engasjere seg mer aktivt i planleggingen av nye boområder. Mange klimaforskere har anbefalt at vi rett og slett lager nye byer – at vi gjør noen av dagens store tettsteder og små byer til så store byer at det blir mulig for de fleste både å bo, å arbeide og å leve et aktivt liv innenfor byen. Flere kan gå og sykle, og det vil være grunnlag for miljø- og tidseffektiv kollektivtransport.

Skal man få til noe slikt, må Stortinget vedta det. Frem til nå har det vært utenkelig. Selv de mest plantro Ap-folk har lært sin historie og vet hvor lite vellykket det var da Stortinget etter krigen forsøkte å bestemme hvor folk i Nord-Norge skulle bosette seg. De dro tilbake til sine småsteder langs kysten for å bygge dem opp etter krigsødeleggelsene, i stedet for å dra til de nye byene som planleggerne ville bygge.

Men dette er mer enn femti år siden – da var vi godt under fire millioner, nå er vi snart seks. Og denne gangen er det ikke mennesker som er jaget fra sine hjemsteder som er tvunget til å etablere seg på nytt. De nye bosetterne vil være relativt internasjonale og ha sterkt blandet bakgrunn, og de vil kanskje like valget mellom et tradisjonelt norsk bomønster og en unorsk urbanitet.

Og da ligger det kanskje også til rette for en ny og unorsk politisk debatt om boligbygging.