Å hjelpe i krise

22. juli i fjor planla religionspsykolog Gry Stålsett et foredrag hun skulle holde i Danmark. Så smalt det. Danmarksturen ble utsatt og Stålsett ble en del av kriseteamet ved Sundvolden – hotellet dit pårørende og overlevende fra Utøya ble fraktet. I vesken hadde hun med seg seks bøker, bøker hun egentlig skulle bruke til foredraget. Fem av dem handlet om ondskap, én hadde tittelen Hope in the Darkness.
I de seks månedene som har gått siden terrorangrepene 22. juli har Stålsett vært tungt involvert i etterarbeidet med ofrene. De første ukene ble hun leid inn av Hole kommune for å gi et faglig tilbud til de frivillige som dro ut for å hjelpe. Hyttefolket, campingfolket, alle de som plutselig befant seg i en «krigssone».
Senere har hun hjulpet ungdomsorganisasjoner med deres krisehåndteringsarbeid, hatt ansvar for å følge opp enkeltpersoner fra Utøya og hun har, sammen med kollegaer fra behandlingsinstitusjonen Modum Bad ved Vikersund, arrangert samlinger for dem som mistet noen av sine nærmeste i regjeringskvartalet.

I ulik takt. – De som har mistet noen er fortsatt i dyp sorg. Samfunnets behov for heling, for å gå videre, går i en helt annen takt enn enkeltindividets. Storsamfunnet er noen hesteskritt foran, sier hun.
Stålsett er spesielt opptatt av at når rettssaken starter 16. april, bør avisene være varsomme med å ha bilder av Anders Behring Breivik på forsiden.
– Mange risikerer å bli unødig retraumatisert. De har nok smertefulle opplevelser fra før. Selv det å se et menneske som ligner på Behring Breivik kan være en belastning i hverdagen. Og det er mange menn med lyst hår og blå øyne i Norge. Tidlig i etterarbeidsprosessen involverte vi en psykolog med et lignende utseende for å alminneliggjøre det, sier Stålsett.
Hun har lang erfaring med og kompetanse på å jobbe med mennesker i krise. Religionspsykologen har vært med på å bygge opp Vita-avdelingen ved Modum Bad. Der behandles personer med kronisk depresjon. Eksistensielle og religiøse spørsmål er viktig i behandlingsprosessen.
– Fokus er mer på endring enn på lindring, og særlig på hvordan vi kan forebygge tilbakefall. Vi har en eksistensiell tilnærming til de problemene den enkelte sliter med. Vi tar opp temaer som døden, meningsløsheten, følelser som skam og skyld og forholdet til Gud. Pasienten skal studere sin egen livshistorie fra flere perspektiver, og slik hjelpes til å se fremover og å komme ut av fastlåste mønstre, sier Stålsett.

Doktorgrad. Denne uken disputerte hun for sin doktorgrad i psykologi om Vita. I arbeidet med avhandlingen har hun blant annet gjort en studie av 40 pasienter som i lang tid har vært diagnostisert som depressive. Ti av dem var i jobb ved programmets start. Ett år etter avsluttet program, var 36 i arbeid, og flertallet hadde sluttet å bruke antidepressiva.
– Det å trekke inn eksistensielle spørsmål, slik som døden, meningsløshet og ikke minst ondskap, i behandlingsopplegg, er viktig. Det er mange som har behov for å snakke om slike spørsmål på psykologisk grunnlag, sier hun.
– Hvilken betydning får eksistensielle spørsmål med hendelser som 22. juli?
– Mange, også blant dem som ikke er direkte rammet, ble nok rystet ut av det vi kan kalle værens glemsel. Nære relasjoner ble viktigere, og jeg har inntrykk av at mange stilte seg spørsmål som: Hvordan kan jeg sette barn til verden når den er så ond, sier Stålsett.
Psykologen forteller at man fra tidligere katastrofer vet at eksistensielle spørsmål vil trenge på hos mange av de overlevende eller hos frivillig hjelpemannskap.
– Mange vil nok slite med overlevelsesskyld, noe som er vanlig etter en katastrofe, samt gruble på om de og andre kunne gjort noe annerledes, sier Stålsett.
Umulig skyld. Å bidra til å redusere det hun kaller en «umulig skyld», samt å forsøke å få frem en sammenhengende fortelling om hendelsesforløpet, er en av de viktigste arbeidsoppgavene for et kriseteam de første timene, dagene og ukene etter en krise som 22. juli, sier Stålsett.
– Alle reagerer individuelt på kriser som 22. juli. Men i møte med det onde og uutholdelig smerte gjelder det å vise nærhet, varme og empati, å formidle til ofrene at alle følelser er normale og at de ikke er alene. En må prøve å redusere irrasjonell skyldfølelse og selvanklager.
Stålsett mener vi burde hatt bedre opplæring i hvordan vi skal takle eget følelsesmønster.
– Mange har beredskapsplaner for det praktiske ved eventuelle kriser, men kompetanse på følelser og følelsesregulering er ikke en del av pakken. Jeg mener det vi kan kalle en Følelsenes ABC burde vært en del av undervisningen i skolen.
De første ukene etter terrorangrepene jobbet Stålsett særlig med de som hadde opptrådt som frivillig hjelpemannskap.
– Det er en gruppe som trenger anerkjennelse og å bli sett over tid. Flere fra regjeringen takket tidlig båtfolket og kommunen. Men jeg tror det tar tid for samfunnet å forstå omfanget av hva de har opplevd, hva de faktisk har stått i. De har sett mye av hendelsesforløpet, sett skytingen og gjerningsmannen. At de også uforvarende opplevde å være fanget i en krigssone, kan kanskje være lett å glemme.

Lærdom fra USA. Kriseteamene 22. juli bygde på lærdom fra USAs håndtering av terrorangrepene 11. september 2001.
– Før 11. september var det vanlig at man hadde en grundig debriefing med en gang, hvor det var om å gjøre å gjenskape mest mulig i detalj hva den enkelte hadde opplevd. Nå vet vi at det kan øke risikoen for å utvikle posttraumatisk stresslidelse. Det er viktig ikke å gå for mye i detalj i sanseinntrykk og bilder i den første fasen, en bør unngå å gjenskape det morbide og det bestialske. Derfor er det for eksempel viktig at journalister de første timene ikke spør for detaljert om konkrete bilder og opplevelser, sier hun.
– Da overlevende og etterlatte fikk dra tilbake til Utøya litt over to måneder etter terrorangrepet, var det enkelte som mente at det skjedde for tidlig. Er du enig i det?
– Nei, jeg tenker at det ikke var det. Men det er viktig at de som syntes det var for tidlig da, og som kanskje valgte ikke å dra, får anledning til å dra senere. Jeg håper at man ikke forandrer for mye der ute de første årene. Det er mange som vil trenge å komme tilbake i sorgarbeid, og sorgarbeid tar lang tid.