– 99 prosent av alle mennesker er noen kjedelige fjols

Slavoj Žižek vet ikke nummeret på døren til leiligheten sin i Ljubljana.

– Spiller ingen rolle, sier han til fotografen som vil ut en tur.

– Du kommer inn igjen via hoveddøren, og tenk så på det ytterliggående høyre: Gå fra venstre til høyre, og så høyre igjen til slutt.

– Men hva er nummeret, i tilfelle han går seg bort?

– 20, tror jeg, sier Žižek.

– Men hvem vet? Vi dobbeltsjekker. Dermed tusler han bortover gangen, åpner døren sin og ser etter.

Inn i skapene. Han vinker fotografen av sted og peker ut i det fjerne over den slovenske hovedstaden.

– Der borte, det er en slags motkulturell institusjon – de hater meg, og jeg hater dem. Det er slike venstreorienterte jeg ikke kan fordra. Venstreradikale med veldig rike fedre.

De fleste andre bygningene er regjeringsbygninger, tilføyer han.

– Jeg hater det.

Nå er han på plass i stuen igjen, en funksjonell og klinisk ryddig liten flis av et rom uten merkbar estetikk, de eneste unntakene er en reklameplakat for videospillet Call Of Duty: Black Ops og et trykk med Josef Stalin. Žižek fyller Coke Zero i plastkopper fra McDonalds dekorert med Disney-reklame, men når han åpner et av kjøkkenskapene, ser jeg at det er fullt av klær.

– Jeg lever som en galning! utbryter han og tar meg med på en tur rundt i leiligheten for å vise meg hvorfor det bare er klær i kjøkkenskapene.

– Som du ser, det er ikke plass andre steder!

Og ganske riktig. Alle de andre rommene er fylt fra gulv til tak med dvd-er og bøker. Utgaver av hans egne 75 bøker oversatt til utallige språk fyller et helt rom.

Begeistret ambisjon. Hvis du har lest alt Žižek har skrevet, ligger du bedre an enn jeg. Den slovenske filosofen og kulturkritikeren er født i 1949 og vokste opp under Tito i det tidligere Jugoslavia, hvor mistanker om avvikende meninger gjorde at han havnet i akademiske avkroker. Han ble kjent i Vesten i 1989, da den første boken han skrev på engelsk kom ut: The Sublime Object of Ideology (Ideologiens sublime objekt), en nylesning av Žižeks store helt Hegel i lys av en annen helt, psykoanalytikeren Jacques Lacan. Siden den gang har det kommet titler som Living in the End Times, samt filmer – The Pervert’s Guide To Cinema – og flere artikler enn jeg har tall på.

Etter kulturteoretiske mål hører Žižek hjemme i den mer tilgjengelige delen av spekteret – men for at du skal ha en forestilling om hvor dette likevel plasserer ham, får du hermed et sitat fra boken Žižek: A Guide for the Perplexed, ment å gjøre ham mer tilgjengelig: «Žižek finner plass for Lacan i Hegel ved å se det reelle som korrelat av selvdelingen og selvdubleringen innenfor fenomenene.»

Med fare for å gjøre Žižeks globale skare av fanatiske tilhengere oppskaket, vil jeg si at mye av det han har skrevet, er ugjennomtrengelig. Men han skriver med begeistret ambisjon, og hans hovedtese er et tankevekkende perspektiv, det må selv hans kritikere innrømme. Kort sagt hevder han at ingenting noen gang er hva det later til å være, og motsigelser er kodet inn i nesten alt. Det meste av det vi oppfatter som radikalt eller samfunnsstyrtende – eller ganske enkelt etisk – forandrer faktisk ikke noe som helst.

– Som når du kjøper et organisk eple, da gjør du det av ideologiske grunner, det gir deg en god følelse: «Jeg gjør noe for Moder Jord», og så videre. Men i hvilken forstand er vi engasjert? Det er et falskt engasjement. Paradoksalt nok gjør vi slikt fordi vi vil slippe å virkelig gjøre ting. Det gir en god følelse. Du resirkulerer, du sender 50 kroner i måneden til en foreldreløs i Somalia, så har du gjort ditt.

– Men egentlig er vi altså blitt lurt til å åpne sikkerhetsventiler som tillater at status quo forblir uimotsagt?

– Ja, nettopp.

Vestlige liberaleres fiksering på identitetspolitikk avleder bare oppmerksomheten fra klassekampen, og skjønt Žižek ikke gjør seg til talsmann for noen form for kommunisme som noen gang har vært sett i praksis, er han fremdeles det han kaller en «komplisert marxist» med revolusjonære idealer.

Misantropen. For kritikerne hans, som en av dem så treffende sa det, er han filosofiens Borat som kverner ut stadig mer uhyrlige utsagn for å sjokkere. «Problemet med Hitler var at han ikke var tilstrekkelig voldelig», for eksempel, eller «Jeg er ikke noe menneske. Jeg er et monster.» Enkelte avfeier ham som en tåpelig polemiker, andre frykter ham som agitator for nymarxistisk totalitarisme. Men siden finanskrisen er han blitt opphøyet til den globale konjunkturnedgangens superkjendis, og han har tiltrukket seg store masser av henførte tilhengere som hyller ham som et intellektuelt geni. Hans popularitet er akkurat den typen paradoks Žižek elsker, for hadde det vært opp til ham, sier han, ville han helst sluppet å snakke med noen.

Man skulle ikke tro det ut fra den energiske strømmen av pene manerer som blir oss til del når vi kommer, men han iler til og forklarer at oppmerksomheten er ren kamuflasje for misantropi.

– I mine øyne er helvete den slags selskaper man har i USA. Eller, når de ber meg holde en tale, så sier de sånt som: «Etter talen skal vi bare ha en liten mottagelse.» Det vet jeg er helvete. Det betyr at alle de frustrerte idiotene som ikke får stilt deg et spørsmål etter talen, kommer bort til deg, og så innleder de som regel med: «Professor Žižek, du er sikkert trett, men ...» Ja, faen ta deg. Hvorfor spør du hvis du vet jeg er trett? Jeg blir virkelig stadig mer stalinistisk. Liberalere sier alltid at de totalitære liker menneskeheten som sådan, men at de ikke har noen medfølelse med konkrete mennesker, ikke sant? Ok, det passer helt og fullt på meg. Menneskehet? Ja, det er ok, – noen store taler, litt flott kunst. Faktiske mennesker? Nei, 99 prosent er noen kjedelige fjols.

Fremfor alt kan han ikke fordra studenter.

– Absolutt ikke. Jeg ble for eksempel rystet en gang en student kom bort til meg i USA, mens jeg fremdeles underviste en klasse – noe jeg aldri gjør igjen – og han sa: «Vet du, professor, jeg syntes det var interessant det du sa i går, og så tenkte jeg at jeg ikke vet hva jeg skal skrive om. Tror du at du kunne dele noen flere tanker med meg, så dukker det kanskje opp en idé?» Faen ta ham! Hvorfor skal jeg gjøre det?

Žižek har måttet si opp de fleste av sine lærerstillinger i Europa og Amerika for å slippe unna slike ufordragelige elever.

– Jeg kan bare ikke utstå det når de kommer til meg med personlige problemer. Standardsvaret mitt er: «Se på meg, se på rykningene mine, skjønner du ikke at jeg er gal? Hvordan kan det falle deg inn å be en galning som meg om hjelp med dine personlige problemer?»

Man forstår hva han mener, for Žižek er en nokså oppsiktsvekkende figur rent fysisk – som en grizzlybjørn som gramser seg vilt i ansiktet mens han snøfter og snøvler og gestikulerer mellom hver stavelse.

– Men det virker ikke! De stoler likevel på meg. Og jeg hater dette fordi – det er dette jeg ikke liker ved det amerikanske samfunnet – jeg liker ikke denne åpenheten, som når man treffer en type første gang og han begynner å legge ut om sexlivet sitt. Jeg hater det, jeg hater det!

Sex... Jeg må le, for Žižek bringer sexlivet sitt på bane bare noen øyeblikk etter at vi møtes. På vei opp i heisen nevner han at en tidligere venninne pleide å be ham om det han kalte «konsensuell voldtekt». Jeg hadde forestilt meg at han ville snakke om den nye Hegel-boken sin, men det han virkelig er opptatt av, er å snakke om sex.

– Ja, for jeg er uhyre romantisk av meg. Vet du hva jeg er redd for? Denne postmoderne, frigjorte, pragmatiske holdningen til sex. Det er grufullt. De sier sex er sunt, det er bra for hjertet, for blodomløpet, det får en til å slappe av. De legger til og med ut om hvordan kyssing også er bra fordi det utvikler musklene her – det er grusomt, herremingud!

Han er forferdet over datingnettstedenes løfter om å «outsource» risikoen for romanser.

– Det er ikke den absolutte lidenskap mer. Jeg liker tanken på sex som en del av kjærligheten, du vet: «Jeg skulle gjerne selge moren min som slave om jeg bare fikk knulle deg for all fremtid.» Det er noe fint, noe oversanselig ved det. Jeg er fremdeles uhelbredelig romantisk.

Jeg tenker hele tiden at jeg burde smette inn et spørsmål, men han farer i vei igjen.

– Jeg har noen merkelige grenser. Jeg er veldig – ok, enda en detalj, faen og. Jeg har aldri kunnet gjøre – selv om kvinnen har villet ha det – annalsex.

– Annalsex?

– Øh, analsex. Vet du hvorfor ikke? Fordi jeg ikke kunne få overbevist meg selv om at hun egentlig liker det. Jeg har alltid fattet mistanke: «enn om hun bare later som, for at jeg skal synes hun er mer tiltrekkende?» Det er det samme med fellatio. Jeg har aldri klart å avslutte i kvinnens munn, for igjen har jeg forestilt meg at dette er da ikke verdens mest velsmakende væske. Enn om hun bare later som?

Han kan telle på fingrene de kvinnene han har ligget med, for han opplever det hele som veldig nerveslitende.

– Jeg klarer ikke one-night stands. Jeg misunner dem som kan det, det ville jo være deilig. Jeg har det fint, kjør i vei, pang-pang – ja! Men sånt er så latterlig intimt for meg – som, herremingud, det er grusomt å stå naken foran et annet menneske, vet du. Hvis den andre kommer med en ondskapsfull kommentar – «Ha, ha, se den magen», eller jeg vet ikke hva – så ville jo alt være ødelagt, ikke sant?

Dessuten får han seg ikke til å ligge med noen uten at han tror de kan komme til å bli sammen for alltid.

– Alle mine forhold – det er derfor det er så få av dem – var dømt til å mislykkes fra evighetens perspektiv. Det jeg mener med denne klønete frasen er, kanskje blir de varige.

Og samliv. Men Žižek har tre skilsmisser bak seg. Hvordan har han taklet det?

– Å, nå skal jeg fortelle deg noe. Du vet han unge Marx – jeg idealiserer ikke Marx, han var en ekkel fisk, rent personlig – men han er vidunderlig logisk. Han sier: «Man skal ikke bare oppløse ekteskapet. Skilsmisse betyr at man med tilbakevirkende kraft konkluderer at kjærligheten ikke var ekte kjærlighet.» Når kjærligheten er borte vekk, fastslår du altså med tilbakevirkende kraft at den ikke engang var ekte kjærlighet.

– Var det det du gjorde?

– Ja! Jeg visker det helt ut. Ikke nok med at jeg ikke lenger tror at jeg er forelsket. Jeg tror at jeg aldri har vært det.

Som for å illustrere poenget ser han på klokken. Hans tolv år gamle sønn, som bor i nærheten, kommer snart. Hvordan skal det gå når han kommer hit? Ingen grunn til bekymring, sier Žižek, han er forsinket, helt sikkert – takket være morens sommel.

– Den hurpa som sier hun har vært min kone.

– Men var dere ikke gift?

– Jo, dessverre.

Dubais bakside. Žižek har to sønner – den andre er i trettiårene – men han har aldri villet være far.

– Jeg skal gi deg oppskriften på hvorfor jeg er så glad i de to guttene mine. Dette er min liberale, medfølende side. Jeg kan ikke stå imot, når jeg ser noen har det vondt, er sårbare og så videre. Så nettopp fordi gutten ikke riktig var ønsket, så fikk det meg til å ville elske ham desto høyere.

Det har etter hvert gått opp for meg at vi ikke kommer i nærheten av Žižeks nye bok om Hegel: Less Than Nothing: Hegel and the Shadow of Dialectical Materialism. I stedet forteller han om feriene med minstegutten. Sist dro de til Burj al Arab-hotellet i Dubai, et grotesk tempel over smakløs praling.

– Hvorfor ikke? Hvorfor ikke? Jeg liker galne påfunn. Men jeg gjorde min marxistiske plikt. Jeg gjorde meg til venns med den pakistanske drosjesjåføren som lot meg og gutten få se virkeligheten. Vi fikk forklart hele systemet for hvordan arbeiderne lever der, hvordan det var organisert. Gutten min ble sjokkert.

I sommer skal de til Singapore, til en kunstig øy med svømmebassenger på toppen av femti-etasjers skyskrapere.

– Så kan vi svømme der oppe og se ned på byen: «Ha ha, dra til helvete.» Det er sånt jeg liker å gjøre – rene skjære galskapen.

Det var ikke like morsomt da sønnen var yngre.

– Men nå har vi funnet en viss rytme. Vi sover til ett, så spiser vi frokost, og så går vi i byen – ikke kultur, bare forbrukerkultur og slike dumme ting – så går vi tilbake og spiser middag før vi går på kino, så spiller vi spill til tre om morgenen.

Jeg undrer meg på hva Žižeks alvorlige, unge tilhengere må tenke om dette og gruer meg for at de kanskje blir sure på meg for at jeg ikke har klart å få noe mer seriøst ut av ham. Men for Žižek sier Dubai oss like mye om verdens tilstand som en debatt om for eksempel budsjettunderskuddet noensinne kan.

Når den søte, høflige unge sønnen hans kommer, prøver jeg å pense Žižek inn på finanskrisen og den rollen beundrerne hans håper han vil spille for utformingen av en radikal løsning.

– Jeg understreker alltid dette: Ikke forvent dette av meg. Jeg har ingen tro på at en som meg skal komme med fiks ferdige løsninger. Når folk spør meg hva som skal gjøres med økonomien, hva i huleste vet jeg om det? Etter min mening er ikke oppgaven til slike som meg å finne løsningene, men å stille de riktige spørsmålene.

Han har ingenting imot demokratiet som sådan, han mener bare at våre demokratiske institusjoner ikke kan kontrollere den globale kapitalismen mer.

– Pyntelige, konsensuelle og gradvise reformer kan kanskje fungere i en lokal sammenheng.

Men lokalismen hører til i samme bås som organiske epler og resirkulering.

– Man gjør det fordi det føles bra. Men det store spørsmålet i vår tid er hvordan man skal organisere global handling på et enormt internasjonalt nivå uten at man faller tilbake på et eller annet autoritært styre.

– Hvordan skal det skje?

– Jeg er pessimist i den forstand at vi går farlige tider i møte. Men jeg er optimist av nøyaktig samme grunn. Pessimismen betyr at alt blir grisete. Optimismen betyr at det er nettopp i slike tider at endringer kan skje.

– Og hva er sannsynligheten for at endringen ikke kommer?

– Tja, hvis det skjer, så er vi langsomt på vei mot et nytt autoritært apartheid-samfunn. Det blir ikke – og dette må jeg understreke – det gamle, tåpelige diktaturet. Det blir en ny utgave, fremdeles forbrukerfokusert.

– Kommer hele verden til å arte seg som Dubai?

– Ja, og i Dubai, vet du, der er den andre siden bokstavelig talt slaver.

Alvor. Det er noe uforklarlig rørende ved Žižeks rampete svulstigheter. Jeg hadde ikke regnet med at han skulle være så likendes, men han er faktisk latterlig godt selskap. Jeg hadde håpet å finne ut om han var et geni eller en skrulling – men jeg er redd jeg drar min vei uten å ha blitt noe klokere. Jeg spør ham hvor seriøst han mener vi bør ta ham, og han sier han heller vil bli fryktet enn tatt for en klovn.

– De fleste tror jeg slår vitser og overdriver – men nei, det stemmer ikke. Det er ikke sånn det er. Først slår jeg vitser, så er jeg alvorlig. Nei, kunsten er å få fremført et alvorlig budskap i et forum for vitser.

For to år siden mistet han fortennene.

– Gutten min vet at jeg har en god venn. Ingen av oss er homo, bare gode venner. Da han så meg uten tenner, sa han: «Jeg vet hvorfor.» Sønnen min! Han var ti år! Vet du hva han sa? Tenk, assosier, på skitneste vis.

– Jeg tror jeg har en anelse.

– Ja! Suging! Han sa vennen min klaget over at tennene mine var i veien. Žižek brøler av latter, en rungende faderlig stolthet.

– Og vet du hva som var så tragikomisk? Etter at han hadde sagt dette, sa han: «Pappa, syns du jeg fortalte den vitsen bra?»

Copyright: The Guardian / The Interview People