Hele Norges Wenche Foss har forlatt oss, en gang for alle. Det meste er allerede sagt. «Hun var pustet som kunne få et strå til å bøye seg» (Bergens Tidende). «Hun eide selv sitt nærvær» (Aftenposten). «Hun ble og vil for alltid være et begrep» (Dagsavisen). «Ho var ein av våre beste skodespelare på nynorsk» (Dag og Tid). «Hun tok opp saker der andre tiet» (Liv Signe Navarsete, Sp). «Hun har gått foran som kvinne» (Anniken Huitfeldt, Ap). «Hun var et stykke norsk kultur» (Siv Jensen, Frp). «Hun spredte glede i et helt folk» (statsminister Jens Stoltenberg). «Det vil aldri kunne komme noen etter henne» (Dagsavisen). «Det finnes bare ekstraordinære øyeblikk med Wenche» (Toralv Maurstad). «Hennes innsats kan ikke overvurderes» (Aftenposten).
De fleste nekrologer har allerede vært trykket, også her i avisen (1. april). Likevel er det som om noe mangler. Det korte nekrologformatet yter ikke rettferd til det mangfold, den storslåtthet og livsbejaelse som lot Wenche Foss' stjerne skinne. Det er derfor vi har valgt å trykke enda en nekrolog, enda lenger enn den forrige. For Wenche Foss var en diva, men i tillegg fantes en annen dimensjon ved henne, som er undervurdert, men aldri må forglemmes: Wenche Foss var først og fremst et medmenneske.
Eva Wenche Steenfeldt-Foss, senere Stang, ble født 5. desember 1917. Hennes far var Christian August Steenfeldt-Foss – «Fossen» blant venner. Hennes mor Alfhild gikk under navnet «Affa». De falt for hverandre da Fossen delte leilighet bak Slottet med to venner. I Mona Levins velskrevne biografi Wenche Foss (2007), som deler av denne historiske fremstillingen hviler på, fortelles det at «Fossen» og hans ungkarsvenner holdt seg med pikkolo, som gikk med postillioner (små hilsener) til damene.
Affa ble henført. Snart flyttet paret sammen i Oscarsgate 63, et herskapelig bygg med tårn og jugendelementer. Blant husvennene var den berømte Steen Giebelhausen, gulaschbaronen som bygde opp en formue under første verdenskrig og ble kjent i Københavns sosietetsliv for sin ekstreme ødsel. I huset ble det spilt bridge og drukket pjolter.
Wenches fødsel var en stor begivenhet. Storesøster Uni, «Mosse», ble sendt på landet med dadda. Den unge Wenche fikk kjælenavnet «Lilleba» og ble raskt populær blant barna i nabolaget, som «Tittit», «Tolla» og senere «Dot». Somrene ble tilbrakt på sommerstedet på Landøen i Asker, med Sonja Henie som nabo.
Det var også her unge «Lilleba» irettesatte sin mor, da hun hadde snakket til en mann av ringere stand. «Mamma! At du snakker med en mann som har så stygt sprog!»
Selv tok «Lilleba» timer hos Signe Hagerup Bull for å lære seg «r» – ikke bare den summende, slappe christiania-r-en som ble foretrukket blant de fornemme.
1930-tallet. Børskrakk, uro i Europa. Arbeidsløshet, fattigdom, sult. Heldigvis var økonomien hos Steenfeldt-Foss god, og Affa, Fossen, Mosse og Lilleba tok seg et halvt år fri for å se Europa «før tornadoen brøt løs». Siden det var utenfor sesongen, fikk de halv pris på Europas mest staselige hoteller. Turen gikk gjennom Kiel, München og Berlin, hvor Lilleba bet seg merke i konditoriene. I Napoli besto middagen av 24 eksklusive små retter, inkludert fire desserter. På et luksusskip ble de servert av to meter høye afrikanske nubiere.
Tilbake i Norge vakte Wenche Foss oppsikt på Karl Johan med sin unorske eleganse. Hun ble en trendsetter med sine store møllehjulshatter. I 1937 slo hun også gjennom som skuespiller, med Champagnepiken. Det hadde nok vært reist tvil om hvorvidt den 19-årige Wenche var egnet til rollen som «reisekone» – hun visste ikke engang hva ordet «hore» betød og måtte spørre Affa – men ifølge Morgenbladets anmelder var hun «forestillingens eneste lyspunkt». Aftenposten var enda mer overveldet: «hun avslører seg som en lystspillkunstnerinne av rang […] og som om dette ikke skulde være nok, gasser den unge dame sig hele kvelden i en rigdom av flotte drakter».
Alf Scott-Hansen var av dem som lot seg sjarmere. Den unge ingeniøren, som var utdannet i Dresden og steg i gradene i det fremgangsrike tyske konsernet Siemens, ba henne ut etter forestillingen. Han fridde på sin egen øy i Kragerø, etter ankomst i eget fly. Det var her, under åpen himmel i Portør, at Wenche Foss mistet dyden, har hun senere fortalt. I førkrigsårene levde de som i et eventyr, med funkisvilla i sjøkanten på Bygdøy, hytter i Gausdal og Kragerø, åpen bil, motorbåt og sportsfly. Om sommeren kunne de fly til Wenches foreldre på Tjøme for middag, og videre til Alfs foreldre i Kragerø for kaffen.
Det glamorøse livet kunne nok føre til misunnelse blant skuespillerkolleger. En gang da ubetenksomme Wenche hadde utbrutt overfor kollegene at «de kronene må vi da ta oss råd til», ble hun irettesatt av Ella Hval, Rudolf Nilsens enke: «Har du vært sulten noen gang?»
Wenche Foss hadde aldri «noen dyp politisk bevissthet, ut over en selvfølgelig motstand overfor tyskerne», skriver Mona Levin. Men også Wenche Foss fikk merke harde tider. Hun måtte selv ta seg til og fra villaen på Bygdøy, stå i handlekø, og stelle det store, kalde huset. Mannen Alf ble tatt til fange, og var tidvis i ubalanse.
Samtidig lyste Wenche Foss opp filmlerretet. Ifølge NRKs Pål Bang-Hansen er det endog «1940-tallsrollene» som «Oslo-jente fra Vestkanten» som er hennes beste, som de lettbente komediene «En herre med bart» og «Den farlige leken», begge fra 1942.
Det er ikke riktig, slik det har vært antydet, at Wenche Foss etter krigen giftet seg med en NS-mann. Hennes andre ektemann, Thomas Stang hadde bare vært sympatisør med Nasjonal Samling, bevitner historiker Hans Fredrik Dahl. Det var Wenches tilkommende svoger, Axel Stang, som var minister for arbeidstjeneste og idrett i Quislings regjering. Familien Stang hadde dessuten like gode forbindelser til den norske kongefamilien – brødrene Stangs mor var dronning Mauds overhoffmesterinne.
Thomas Stang, som i 1950 la til med sin yacht hos Wenche Foss' venner i Hvitsten og sjarmerte skuespillerinnen i senk, ble aldri omfattet av noen landsvikrettssak, bekrefter historiker Dahl. Det ble reist spørsmål rundt hans antatte finansielle bidrag til frontkjemperbevegelsen, og hans deltagelse i bryllupet der bror Axel fikk sitt «ja» fra landbruksminister Thorstein Fretheims datter Helene – en viktig hendelse i okkupasjonsstyrets sosietetsliv – men dette var lenge før Wenche Foss falt for ham. Det var dessuten ikke uvanlig for mennesker av godseier Stangs rang å ha NS-sympatier i mellomkrigstiden.
Når «Fossen» ble rasende og kalte sin datter «frille», var det dessuten ikke begrunnet i dette, men like mye det faktum at Wenche Foss' tilkommende hadde forlatt kone og fire barn for å være sammen med den smukke skuespillerinne, samt at han var tyve år eldre enn henne.
De flyttet inn i et herskapelig trehus på 600 kvadratmeter, med tjenerfløy, sjåførbolig og solrik hage mot Bygdøy. Inn flyttet også husholderske, sjåfør, kokke, serveringspersonale, og – etter hvert – barnepleierske.
Noen har vektlagt at Wenche Foss' utspill om barn med Downs vakte sterke negative reaksjoner. Dette må tilbakevises. I intervjuet hun ga, under tittelen «Aksepter ditt åndssvake barn – !» (Aftenposten 3.5.1955), fremsto hun svært nyansert. Det gikk på den tiden en diskusjon om barn med Downs hadde best av å være på pleiehjem, eller hos foreldrene. På spørsmål om hva Wenche Foss mente om saken, svarte hun at «det vel er like mange svar som det er åndssvake barn». Hun fortalte at hun foreløpig ikke tenkte å sende sin sønn, «Tommeliten», fra seg, men at hvis «tiden skulle vise at det vil være best for ham å få være sammen med barn som er som han selv», ville hun gjøre det.
Protestene den gang, fra mennesker i en lignende situasjon som mente Wenche Foss med sitt store hus, sine tjenere og sin økonomi til å betale for all mulig hjelp, sto i særstilling blant foreldre med handicappede barn, synes i dag bakstreverske. Det kan nok være, som det fremgår i Mona Levins biografi Wenche Foss, at det «var en hær av mennesker der ute hvis hele liv var en kamp for å makte et slikt barn, som måtte oppgi sine yrker, som aldri fikk anledning til å ta seg av sine andre barn, langt mindre hvile ut, aldri hadde råd til ferie, aldri fikk hjelp til noe som helst».
Det kan nok være at de «følte Wenches skjønnmaling som en hån». Men med sitt utspill åpnet Wenche Foss en helt ny forståelse for hva kjendiser kan gjøre, ved å fortelle sine private historier i aviser og ukeblader, og slik hjelpe andre. Vi fristes til å sitere Dagbladet: «Hun delte av sitt flomlys med dem som satt i mørke».
Som kvinne gikk hun foran. I 1957 kunne man i VG, under over skriften «Hørt på byen», se et bilde av Wenche Foss sønn Fabian som stirrer forskrekket inn i kamera. Hans mor divaen er «meget opptatt» om dagen, står det, og hun «får liten tid» med sønnen. «VG-fotografen møtte den unge Fabian Stang på sjåfør Asbjørn Jørgensens kne, mens mor var inne og spilte».
Som voksen har Fabian Stang snakket ut om oppveksten. «Jeg har ikke sittet mye på fanget, for å si det sånn», sa han til VG i 2007. «Mor bestrider at jeg var mye alene som barn, og på en måte har hun jo rett: Det var jo barnepiker, kokker og sjåfører». Syv år gammel ble han sendt til Herre gård i Telemark, hvor han bodde det første skoleåret og ble passet på av gårdens forpakter. Om sin depresjon som voksen, har Stang uttalt: «Jeg skal ikke si at [den] kom av at jeg var mye alene som barn. Men det krever mye å bli tidlig voksen. Jeg vil ikke oppdra mor. Det er for sent, og ikke min oppgave. Men jeg vil ikke at mitt liv skal fremstå som modell for noen. Tidvis glemmer vi at det å få barn faktisk er foreldrenes ansvar».
En annen måte å se det på, er at Wenche Foss var forut for sin tid. På et tidspunkt da mange kvinner var hjemmeværende, gikk hun foran som en arbeidende kvinne med bein i nesa. At hun ikke var til stede på Fabians konfirmasjon medfører ikke riktighet: hun kom til selskapet etterpå.
Også i plastiske operasjoner ble hun en foregangskvinne. Fra sin far hadde hun arvet hengende øyenlokk. Da de ble fremtredende, tok hun en plastisk operasjon, fortelles det i biografien Wenche Foss. En operasjon av den typen krevde på den tiden – det er mer enn 45 år siden – en mengde sting. Hun lå på operasjonsbordet klokken halv ni, og men allerede klokken elleve gikk hun på leseprøve, med store solbriller. Frisyren har hun for øvrig beholdt i alle år, takket være sin helparykk og posticher.
At Wenche Foss var en av historiens beste skuespillere, er hevet over tvil. «Hennes skuespillerbegavelse var nesten ubegripelig», skrev Aftenposten nylig, og Kong Harald stemte i: «Hun var en meget god skuespillerinne». Hun var, og vil alltid være, vår lysende stjerne. Ingen over – ingen ved siden. I Bergen internasjonale filmfestivals kåring av århundrets beste norske skuespillere, nådde hun ikke opp mot vinnerne Liv Ullmann, Kristoffer Joner og Bjørn Sundquist, men da et magasin kåret Norges beste skuespillere, kom hun på en vel fortjent tiendeplass.
Teatervitenskapsprofessor Knut Ove Arntzen plasserer henne i klasse med Henny Moan, Lillebil Ibsen, Johanne Dybwad, Aud Schønemann og Espen Skjønberg. Hun var en meget dyktig karakterskuespiller og komedienne, sier Arntzen til Morgenbladet. Han plasserer henne i den norske psykologisk-realistiske tradisjonen, og senere i den norske vendingen mot engelskspråklig teater og komedie.
På den tiden lå fokuset i teateret i større grad på skuespillerne. Språket hadde også større betydning. I dag kan skuespillerne bruke mikrofoner og mygger for å få replikkene ut, og kan snakke lavere, men Wenche Foss' generasjon måtte snakke høyt og tydelig for at replikkene skulle bære ut til publikum. På Nationaltheatret ble det spilt på Oslo-riksmål, med en konservativ sosiolekt fra Frogner og Oslo Vest, som går igjen også hos stjerner som Per Aabel og Toralv Maurstad.
Teaterviter Arntzen plasserer Wenche Foss som representant for en «vestkantsmak» som falt sammen med Nationaltheatrets hovedpublikum, og ble dyrket av Wenche Foss' mange beundrere og venner i pressen. Når den stolte teatertradisjonen ble brutt, visste Wenche Foss å sette foten ned. Ved Charles Marowitz' eksperimentelle oppsetning av En folkefiende forlot hun salen i protest. Da den nynorske dramatikeren Jon Fosse satte opp Barnet i 1996, reiste hun seg og gikk. Det samme skjedde da tyske Sebastian Hartmann brøt med tradisjonene i sin John Gabriel Borkman (2004).
Mye kan sies om skuespilleren Wenche Foss. Og mye er sagt. Teaterviter Arntzen mener likevel at hun var vel så viktig offentlig person – kjendis. Diva var hun, og det med stor D, men vi må likevel alltid tilbake til Medmennesket Wenche Foss. Det var som medmenneske at hun virkelig fikk betydning. «Hun var alltid på de svakestes lag», har Ellen Horn slått fast. «Hun tålte ikke urettferdighet», tilføyer Mona Levin. «Hun hisset seg opp over de som ble hengt i Iran, over situasjonen i Libya», kan Sturle Scholz Nærø fortelle. Da regissør Lars von Trier engasjerte en kvinne med Downs syndrom på Det kongelige i København, raste hun.
Det vitner om Wenche Foss' enorme medmenneskelighet, at hun klarte å kombinere sitt engasjement for de fattigste og svakeste, samtidig som hun var nær venn med samfunnets rikeste og mektigste. I hennes begravelse sto milliardærparet Stein Erik Hagen og Mille-Marie Treschow side om side med prinsesse Astrid og resten av kongehuset, samt lederne for både Sp, Ap og SV. Sine egne partisympatier snakket hun sjelden om, selv om hun i 2007 sto frem som Høyre-velger.
Hvordan maktet hun kunststykket å bli omfavnet av samtlige politiske partier på en gang? Å hevde at hennes politiske engasjement var av den ufarlige typen og at hun tok opp enkeltsaker de fleste kunne være enige om, ville være for enkelt. «Hun var ikke samfunnsdebattant, men leverandør av erklæringer og høylytte protester», ifølge Aftenposten. Hun visste å bruke de kanalene som var der for henne: kjendisens mulighet til å «rase» og «snakke åpent ut», den bemidledes talent for charities, almisser og veldedighet. Med mesener som Stein Erik Hagen, Morits Skaugen jr. og Grace Reksten i omgangskretsen og et aldri hvilende pågangsmot, kunne Wenche Foss veksle sin godhet inn i gaver til de som i sin fysiske eller økonomiske utrustning hadde litt mindre håndbagasje enn oss andre.
Hun satte ord på det andre mennesker bare følte. I boken Etterpå, ført i pennen av Sturle Scholz Nærø, møter vi en kvinne som til det siste går inn i sin tid. Et knippe sitater: «I kveld har jeg skrudd av alle nyheter, rett og slett fordi jeg ikke orker dem». «Grufulle mord er snart blitt dagligdags i vårt lille land». «Økonomene har tatt over hele verden». «Shopping holder på å bli fritidssyssel nummer én». «Disse humoristene, såkalte humorister, gjør meg syk». «Ord som respekt, vennlighet og god oppdragelse later til å være borte nå». «Mulighetene er blitt så mange i dag. Likevel får jeg følelsen av at de i sum peker en vei». «Diksjon, tydelig, velartikulert tale, eksisterer snart ikke lenger». «Sterkere og sterkere fornemmer jeg at verden er gått aldeles av hengslene», skriver hun fra leiligheten i sitt elskede Vence, i Sør-Frankrike. Å kalle dette for kulturpessimisme og forslitt pjatt ville være å underkjenne den livsvisdom og klokhet hun alltid besatt.
Hun kunne være herlig forfriskende, som da hun fortalte om sin barndoms avstraffelse med bjørkeriset: «Ingen har vondt av [fysisk] avstraffelse. I dag har det gått for langt andre veien».
Hun var den glade Wenche. Den sprudlende Wenche. Den skjønne Wenche. Den elskede Wenche. Den fjollete Wenche. Den brutalt ærlige Wenche. Den glamorøse og aristokratiske Wenche. Parodien-på-seg-selv Wenche. Hun var feiret, hun ble feiret, hun kunne feire, hun feiret, men mest av alt feiret hun livet.
«Denne typen mennesker lages ikke lenger», har vår store portrettkunstner Morten Krogvold sagt. «Hun hadde alt», istemmer Mona Levin, foran et kor av beundrere: «Hun var vår folkekjære diva» (Siv Jensen). «Vi får aldri en som Wenche igjen» (Toralv Maurstad). «Tomheten etter Wenche Foss kan ikke fylles av andre» (Per Anders Madsen i Aftenposten). «Vi er ikke i stand til å beskrive hvilken innflytelse hun hadde i kraft av sin person» (Dagsavisen).
Ord blir stumme når Wenche Foss skal beskrives, likevel er det som om språket blomstrer i all sin prakt.
Det vitner om hennes storhet at hun donerte bort sin egen kropp til forskning. Når donasjonen ikke ble noe av, siden det da ikke ville være mulig å avholde begravelse, men bare minnestund, gikk familien klokelig inn og meldte barnebarnet Fabian Emil som donor i stedet. Men for Wenche Foss-skribenter – for Sturle, for Mona, for Jan E., for Ketil Bjørnstad, ja føy gjerne til Rie, Vetle Lid og meg selv – står hensikten tindrende klar og med umiskjennelig symbolikk: Wenche Foss ga kompromissløst av seg selv til andre mennesker – i døden, som i livet.
Kilder: Ketil Bjørnstad. Wenche Foss. Diva og medmenneske (2009). Jan E. Hansen (red.). Kjære Wenche (2002). Mona Levin. Wenche Foss (2007). Wenche Foss (og Sturle Scholz Nærø). Etterpå (2011).
Ingen kommentarer