Antropologen Sindre Bangstad har hevet rødpennen mot norsk offentlighet. Kanskje burde han heller ha brukt den noe mer kritisk i sine egne e-poster, som sirkulerer i gråsonen mellom offentlig og privat for tiden.
I en av e-postene kommer han med grove beskyldninger mot professor og forfatter Unni Wikan, som han hevder skal ha forsøkt å kneble ham i debatten etter Walid al-Kubaisis film Frihet, likhet og det muslimske brorskap (2010). I e-posten vurderer han Wikans advarsler som en trussel mot sin akademiske «integritet, selvstendighet og ytringsfrihet». Store, pompøse og viktige signalord. Han har diskutert saken med sine «overordnede», som deler hans oppfatning. Det offentlige ordskiftet om islam er manipulert, hevder han. Det interessante spørsmålet er av hvem? Hvem knebler hvem i norsk offentlighet? På hvilken måte?
En forutsetning for å kunne forsvare seg mot grove anklager – rimelige eller urimelige – er at de presenteres for den som blir anklaget. Unni Wikan står ikke i adressefeltet i Sindre Bangstads utsendelse – det gjør derimot flere redaktører og to godt etablerte kollegaer av Wikan ved Universitetet i Oslo. I Morgenbladet forrige uke presenterte Bangstad for første gang åpent sine beskyldninger mot Wikan, som valgte å ikke kommentere saken. De fleste vil si at beskyldningene faller på egen urimelighet. Men Bangstads utfall mot Wikan setter faktisk fingeren på et fenomen vi forholder oss til daglig, men sjelden snakker om: Nettverkskorrupsjonen i offentligheten. Hvilken rolle spiller vennskap og kjennskap i opinionsdannelsen? Er det viktig?
Sindre Bangstad kan knapt kalles «kneblet». Tvert imot. Helt siden han meldte sin ankomst med et angrep på Unni Wikan i Samtiden i 2003, er han blitt båret frem på gullstol, ikke bare i fagmiljøet, men også av forlag og presse. Som curlingforeldre har vi gnukket og gnidd på isen foran Sindre Bangstads tekster. Bangstad har vært et interessant navn, en ny spiller på et gammelt brett, dyttet frem av folk vi kjenner og respekterer. I en situasjon hvor «krig» er et mer dekkende ord en «kamp» for å beskrive stemningen hos de ivrigste aktørene, hvor det dreier seg å bekjempe fienden til de står på stranden, er det riktig å belyse metodene. I krig og kjærlighet er alt lov, ikke sant?
I et lite land som Norge blir offentligheten selvsagt enda mindre. De fleste som kan skrive og lese eller på annen måte gjør seg gjeldende, kjenner eller vet i alle fall om hverandre. Alle noe på hverandre, slik man har det i vennskapelige og familiære relasjoner som har vart en stund. Fordelen er at det blir relativt oversiktlig og enkelt å orientere seg for den som er kjent med topografien. Det er ikke så vanskelig å tegne kartet, som vi sier i redaksjonene. Vi tror vi vet noenlunde hvor folk sitter i de store grunnlagsdebattene om universitetene og Nasjonalgalleriet, om islam og ytringsfrihet. Ulempen er at debattene blir forutsigbare og kjedelige. Vi vet hva folk mener, uten at de behøver å si så mye som et pip. Interessant blir det først når kartet ikke stemmer med terrenget, når folk som vanligvis er enige plutselig eller gradvis ikke er det lenger.
Men først: Hva er vennskap? Det er for det første viktig å skille mellom private og profesjonelle vennskap, mellom venner og «venner». Forskjellen på private og profesjonelle vennskap viser seg best når konflikter oppstår. Virkelige vennskap tåler saklig uenighet. Saklige vennskap opphører i det øyeblikk man ikke lenger har felles interesser. Korrupsjon blir det først hvis man unnlater å si sin mening i en sak, eller sier noe man egentlig ikke mener, av frykt for profesjonelle konsekvenser. Hva betyr det når en person med faglig og personlig autoritet roser eller riser en yngre kollega?
Unni Wikans opplysning til Sindre Bangstad i en privat e-postutveksling, om at Walid al-Kubaisi er «en venn av henne», kan oppfattes som en advarsel. I e-posten Bangstad bringer som dokumentasjon på det angivelige «kneblingsforsøket», sier hun at hun er «forskrekket» over det Bangstad skriver om hva al-Kubaisi skal ha sagt og gjort, at hun vil ta det opp med al-Kubaisi. Hun skriver også at hun mener filmen hans er god, og at hun vurderer å skrive noe om saken i Aftenposten. Det hun sier, kan leses slik: Jeg ser at du angriper en person jeg kjenner og respekterer, og jeg tviler på at anklagene stemmer. Jeg deler ikke din vurdering av den aktuelle saken, og det vurderer jeg å skrive en kronikk om. Det vil si: Når du diskuterer med al-Kubaisi, diskuterer du også med meg. Hvis denne informasjonen får Bangstad til å føle seg kneblet, er det hans problem. Hvis den får ham til å fokusere det saklige angrepet, er alt i orden.
Ingenting er mindre lekkert og mer uglesett i offentligheten enn maktpersoner som sparker nedover. Hvis vi forutsetter at Sindre Bangstad er en troskyldig ung mann, ville det eneste naturlige for Wikan – som er fullt i stand til å forsvare seg om nødvendig – være å late som hun ikke vet om de konspiratoriske mailene, når de to møtes ved kaffemaskinen på instituttet fremover. Men e-postene som sirkulerer i kretsløp Bangstad ikke lenger har kontroll over, kan ikke kalles private. Det mest ubehagelige med den tre sider lange bredsiden Bangstad fikk fyre av mot al-Kubaisi i Klassekampen 4. desember i fjor og i tilsvaret til al-Kubaisi i Morgenbladet dagen før, er den hånlige tonen. Bangstad benytter seg av alle hersketeknikkene i læreboken. Al-Kubaisi forstår vi, «har ingen faglig autoritet». Nei vel.
Kan Unni Wikan utdefineres på samme måte? Hva er det som gir Sindre Bangstad fortolkningsmonopol i debatten om islam i Norge? Er det i seg selv diskvalifiserende ikke å ta offentlig avstand fra Fremskrittspartiet i islamiseringsdebatten? Slående ved Bangstads prosa, i spaltene og i boken Sekularismens ansikter (2009), er at han faktisk er mer kritisk enn han tillater seg å være. Det virker som om den ideologiske ønsketenkningen er sterkere hos ham enn det er dekning for i hans egen empiri. Det er uansett bare han som får lov til å kritisere, for eksempel Tariq Ramadan.
Alle som våger å antyde noe ufordelaktig om Ramadan, får med Bangstads rødpenn å gjøre. Omtrent som når noen snakker stygt om familien, ikke sant? Det er bare jeg som får baksnakke mine foreldre og søsken. Hvis noen plutselig skulle være enig med meg, forsvarer jeg dem, selvsagt. Bangstads største problem er kanskje hans oppstemte selvbilde. Han er ikke så alene om å kjempe for det liberale samfunnet som han innbiller seg. At han i det siste har oppfattet seg selv som en «hoffleverandør» til Klassekampen, forklarer kanskje at han er falt ned på venstresidens uvane med å se bare to sider av en sak – «den gode sida og den dårlige sida».
Et mye større problem enn knebling i norsk offentlighet, er den utbredte intimiseringen. Det vil si en omgangsform eller etikette som mimer alle vennskapets og fortrolighetens tegn og signaler, men med en saklig interesse i bunnen. Hvis Bangstad virkelig er bekymret for egen integritet, selvstendighet og ytringsfrihet, burde han holde Wikans vennlige henvendelse opp som et speil for sin egen diskursive praksis. Ved å angripe Wikan, rammer han ikke bare seg selv, men også alle dem han regner som sine allierte på den gode siden i den pågående kulturkrigen. Bangstads e-poster er kanskje ikke mer enn man må tåle, men fordi de er kommet på avveie, gir de en sjelden anledning til innblikk i et felt som ellers ligger utenfor offentlighetens søkelys. Og det er bra.
De tradisjonelle forskerhierarkiene var formaliserte. En professor hadde mer makt og innflytelse enn en stipendiat. Det lå i strukturen. De uformelle nettverkene som dominerer nå, utfordrer de tradisjonelle hierarkiene, ved at alle relasjoner gjøres personlige. Når lojaliteten og forpliktelsene ikke følger institusjonsgrensene, er ikke maktforholdet mellom professor og stipendiat like opplagt. Ifølge den gamle orden ville det være uhørt for en professor å forsvare seg mot ufarlige angrep fra en student, omtrent som å bruke maskingevær mot steinkastende barn. En verbal kamp i åpent lende mellom de akademiske kjendisene Unni Wikan og Thomas Hylland Eriksen – som Bangstad bruker som skjold – ville vært mer realt. Hvis Hylland Eriksen er enig med sin protesjé, i vurderingen av Unni Wikans rolle i ordskiftet om islam, bør han komme frem og si det. Eller er han også kneblet?
At saken etter alt å dømme følges opp i instituttets formelle kanaler, er kanskje naturlig. Om vi skal ta Sindre Bangstads elektroniske korrespondanse alvorlig – og det skal vi – er det grunn til å advare: Det var ikke det saklige innholdet i historieprofessor Arnved Nedkvitnes ustoppelige e-poster som til slutt førte til at han fikk sparken fra jobben ved Universitetet i Oslo. Det var de nedrige personangrepene om private forhold og den gufne måten de ble spredd på, som ble avgjørende. Det er viktige prinsipielle spørsmål i ankesaken som startet denne uken, og saken burde ikke ha endt med oppsigelse. Men både Nedkvitne og Bangstad trenger å lære folkeskikk. Det haster med å få på plass en Vær varsom-plakat for akademikere.
mks@morgenbladet.no
Ingen kommentarer