Tvang er billig, frihet er dyrt

Da jeg i studietiden gikk ekstravakter på en subakutt avdeling på et psykiatrisk sykehus i Oslo sentrum, opplevde jeg en såkalt «utagering» som endret mitt syn på tvang. Pasienten, en spedlemmet unggutt, begynte først forsiktig, så mer og mer voldsomt, å stange hodet i murveggen. Han hadde stemmer i hodet. Da alarmen gikk – alle de ansatte var utstyrt med alarm og nøkkelknippe – gjorde jeg det vi hadde lært på kurs. Jeg brukte tyngden av min egen kropp til å holde pasienten nede på gulvet. Det var fire stykker av oss. Jeg hadde ansvaret fra pasientens knær og nedover. Jeg gjorde meg så tung jeg bare kunne. Mens jeg lå i denne for meg både sjokkerende og absurde stillingen, kunne jeg høre stemmen til en av de fast ansatte, som lå oppe ved hodet og snakket rett inn i øret til gutten, de samme ordene om og om igjen: «Vi er her. Det går bra. Vi er her. Det går bra.» Det overrasket meg den gangen, men jeg hadde virkelig følelsen av å hjelpe mens jeg lå på gulvet, med armene rundt pasientens ben. I samme periode overhørte jeg en samtale på lunsjrommet mellom oversykepleier og en av de ansatte. De snakket om en annen av de innlagte. Oversykesøster sa: «Hvis han blir noe særlig friskere nå, er jeg redd han vil ta livet sitt.» Episodene fikk meg til å tenke: Er retten til å gå til grunne en menneskerett? Og hvem har det egentlig verst? Den som går under, eller de som prøver å forhindre det uten å lykkes? I redegjørelsen for sin dissens fra Paulsrud-utvalget, overlevert statsråden samtidig med flertallets innstilling sist fredag, går utvalgsmedlemmet Hege Orefellen hardt ut. I dokumentet «Selvbestemmelse og frihet på lik linje med andre,» skriver hun at det allerede i første utvalgsmøte ble gjort klart for medlemmene at utvalget «ikke hadde rammer til å foreta grunnleggende endringer». Orefellen uttrykker skuffelse over den påfølgende prosessen som i hennes opplevelse har gitt lite rom for «undring, refleksjon, nytenkning og debatt». Tvert imot, skriver hun. Arbeidet har vært preget av «en stram konsensuslinje» og «lav takhøyde», alternative synspunkter er blitt «latterliggjort, og kalt uansvarlig og naivt». Orefellen, som selv har hatt negative erfaringer med tvang i psykiatrien, opplever sine skriftlige og muntlige innspill til utvalget «nullet ut», noe hun belegger med forslaget om at begrepet «utvalget» i NOUen skulle gjelde for «alle utvalgets medlemmer, unntatt medlemmet Orefellen». Konsensuslinjen i utvalget er identisk med normaliseringskreftene på alle områder i samfunnet, noe som ikke gjør belastningen ved å tale dem midt imot noe mindre. Orefellen ville ikke uttale seg om dissensen i forkant av flertallets innstilling den 17. juni, men hennes posisjon ble i Morgenbladets oppslag for to uker siden gitt tyngde ved at tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund engasjerte seg i saken. Lund mener, som Orefellen, at utvalget ikke går langt nok i å fjerne tvangshjemlene i lov om psykisk helsevern, og at dette er i strid med FNs konvensjon om rettighetene til mennesker med «nedsatt psykososial funksjonsevne», som er begrepet verdensnettverket av «brukere og overlevere» fra psykiatrien foretrekker. Orefellen og hennes meningsfeller i interesseorganisasjonen for folk med erfaringskunnskap fra psykiatrien, We Shall Overcome (WSO), hevder at et paradigmeskifte er på vei, der definisjonsmakten i psykiatrien beveger seg vekk fra den medisinske konteksten og over i en menneskerettslig sfære. Når jeg leser NOUen Økt selvbestemmelse og rettssikkerhet under ett, reagerer jeg muligens paradoksalt. Den totale avvisningen av tvang som virkemiddel i dissensnotatet bekrefter min fordom om at tvang likevel i noen tilfeller kan være helt nødvendig. Forutsetningen om at vilkårene for tvang i utgangspunktet skal være «diskriminerende», og at det som gir seg ut for å være «omsorg og hjelp», i virkeligheten er «overgrep», virker rett og slett urimelig, eller i alle fall for kategorisk. Det er først når jeg kommer til flertallets gjennomgang av vanlige bivirkninger av kjente psykofarmaka at jeg for alvor blir i tvil om gevinsten av medisinering og behandling overhodet. Alle som har vært i kontakt med pasienter, profesjonelt og privat, kjenner igjen Bjørg Njaas beskrivelse av sønnen Ketil, som gikk fra å være «slank og muskuløs, til å bli feit, stiv, oppsvulmet og sløv». Det er en kjent sak at antipsykotiske medisiner tar både toppene og bunnene ut av personligheten: En pasientbeskrivelse fra nettsiden www.askapatient.com, gjengitt i flertallets innstilling, sier det sånn: «Ingen følelser, bare en merkelig, sprø, tom følelse, ingen aktivering, ingen spenning, ingen glede, ingenting.» Er dette noe jeg ville ha prøvd selv? Eller ønsket for noen av mine nærmeste? Det kommer selvsagt an på hva som var alternativet. Astrid Lauveng, også hun gjengitt i kapitlet om pasientopplevelser, beskriver forskjellen mellom tvang og frivillighet på denne måten: «Følelsen av å bli gitt medikamenter så jeg mistet kontrollen over egne tanker, min egen hjerne, var forferdelig. Å ta medikamenter frivillig for å få litt fred, er noe helt annet.» Alt jeg leser i Paulsrud-utvalgets innstilling og avisoppslagene i kjølvannet av den, forteller at tvang innebærer lidelse for de involverte. Det er da heller ingen som argumenterer for mer tvang, eller fortsatt like mye tvang som i dag. Tvert imot. Alle er enige om at tvang brukes for ofte, og utvalget kommer med flere konkrete forslag som skal begrense og regulere tvangsbruken, «reformer, ikke revolusjon», som flertallet sier i en kommentar til Orefellens dissens. Mindretallets ønske om debatt er likevel legitimt, fordi omkostningene for dem som er berørt er så store. Hvis vi spør om tvang i psykiatrien er et samfunnsproblem, er svaret nei. Det dreier seg om en relativt liten gruppe pasienter; tallet for tvangsinnleggelser i 2009 var 7203. Perspektivet som virkelig er underrepresentert i denne sammenhengen, er stemmene til dem med positive erfaringer fra psykiatrien: de som har opplevd at bruken av tvang faktisk har hjulpet. Det avgjørende spørsmålet er det om tilregnelighet i juridisk forstand: Hvem er ansvarlige for personer som ikke kan ta ansvar for egne handlinger? Uten tvang, hva er det vi slipper løs? Hvem har ansvaret? Å forby tvangsbehandling med henvisning til universelle menneskerettigheter, før alternative, frivillige og medikamentfrie behandlingstilbud er allment tilgjengelige, er i overkant lettvint. Det er dessuten for snevert å argumentere kun for pasientenes rettigheter. Hva med rettighetene til deres nærmeste pårørende? Hvor stor innsats kan vi egentlig kreve av dem? Å oppnå frivillighet handler om tid og tillit, om å gi pasienten mulighet til å tenke seg om og vurdere ulike behandlingsstrategier på et tidlig stadium i sykdomsutviklingen. Erfaringene med brukerstyrte plasser der pasientene kommer når de trenger det, og er fri til å reise hjem når de vil, slik en har prøvd i Førde, er lovende. Døgntilbud med livsstilsveiledning, slik som på amerikanske Earth House, er i virkeligheten forbeholdt en privilegert gruppe. Den ideelle frivillige behandlingsformen, uten tvang og medisiner, er helt urealistisk innenfor et offentlig helsevesen. Ketil Lund, med sitt politiske grunnsyn trygt forankret i overklasse-SV – han har tidligere ledet arbeidet med granskning av de hemmelige tjenestene og har også engasjert seg for palestinerne i Gaza – reagerer overfor Morgenbladet ikke bare på tvangsmedisinering, men er også sterkt kritisk til bruken av tvang i psykiatrien generelt: «Vi ser et autoritært og krenkende syn på sinnslidende mennesker, som er nedfelt i tradisjonelle holdninger [...] Tvangsbruk er ofte helt unødvendig og derfor menneskerettskrenkende.» Problemet med denne typen abstrakt idealisme er at den uttrykker en berøringsangst overfor det konkrete, en angst man ikke kommer langt med i den tunge psykiatriske virkeligheten. Riktignok er det slik at tvang er billigere enn frihet. Men også den billige humanismen kan vise seg å bli svært kostbar. mks@morgenbladet.no