- Det er nå gått to uker siden 77 mennesker mistet livet under dramatiske omstendigheter på Utøya og i regjeringskvartalet. I disse dager blir de begravet. Hvilken fase er vi inne i nå?
- Begravelsene er en av de viktigste begivenhetene etter det å ha mistet en søster eller bror, et barn eller barnebarn. Det er en avslutning, selv om sorgen vil vare ved. Å miste noen som står en nær, er ikke noe man kommer over. Derimot kan man lære seg å leve med det. Men akkurat nå er nok de døde det første de etterlatte tenker på når de står opp om morgenen, og det siste de tenker på før de sovner. De er det eneste tankene kretser rundt. For å komme seg videre er det viktig at man over tid greier å skape noen rom for normalitet rundt seg.
- Hvordan da?
- Da jeg skrev min doktorgradsavhandling i 1988, om mennesker som opplever å miste et barn, viste det seg at fedrene, som den gangen hadde en høyere yrkesdeltagelse enn mødrene, greide seg bedre. Det betyr ikke at det å gå tilbake på jobb er noe som nødvendigvis hjelper for alle, men det hjelper å forsøke å få i gang et så normalt liv som mulig. Gå i den bursdagen du er blitt invitert til. Ikke forvent at du greier å glede deg, men gjør det likevel. Tiden leger ikke alle sår, men tiden er en venn, og den vil etter hvert gjøre at smerten blir mindre.
- Norge har vært og er fortsatt i offisiell landesorg. Talene fra myndighetspersoner og arrangementene er mange. Hvordan oppleves dette av de direkte berørte som lever med den nære sorgen?
- Den kollektive sorgen har i seg selv en helbredende kraft. Jeg har ikke snakket med de etterlatte om dette, men baserer antagelsen på forskning som ble gjort i etterkant av et jordskjelv i Kina. Der sammenlignet man det posttraumatiske stresset både hos dem som bodde i jordskjelvets episenter og hos dem som bodde tre mil unna, og fant ut at de som var blitt hardest rammet, også hadde greid seg best. Grunnen var at storsamfunnet hadde mobilisert for denne gruppen. Derfor vil jeg tro at den kolossale mobiliseringen som er gjort her i landet, gjør godt for de etterlatte.
- Så man kan ikke oppleve at ens sorg blir tatt fra en fordi den blir et slags felleseie?
- Om begravelsene hadde blitt store, offentlige markeringer, med mange mennesker og øvrighetspersoner til stede, kunne det vært en fare for det. Men de er ikke slik. Det deltar bare noen fra regjeringen og Arbeiderpartiet. En annen gruppe som vi derimot bør være oppmerksomme på i disse dager, er de som opplever andre personlige tragedier, som å miste et barn i en ulykke eller ved selvmord. Også disse må møtes med den samme oppfølgingen som de som mistet sine i terroraksjonen. De må få slippe å tenke at det er forskjell på de døde.
- 21. august blir det arrangert nasjonal minnemarkering. Er det nødvendig?
- Slike minnemarkeringer binder oss sammen og blir en anledning til å se fremover. Dagen blir en slags avslutning av den kollektive mobiliseringen. Erfaringer fra tidligere katastrofer viser at det er godt for alle - for de berørte, for alle hjelperne og alle som har vist sin sorg - å komme sammen. Det uttrykker noe som kan være vanskelig å uttrykke med ord.
- Det vil ikke være å rippe opp i det hele for de berørte?
- På ingen måte. De tenker på dette tidlig og sent uansett.
- Det har vært mye snakk om at «vi» har valgt å møte hat med kjærlighet. Hva med de som har andre følelser?
- Det må være plass til både sinne og hat. Vi må ikke legge opp til at alle skal smile og være varme i hjertet. For en som står i fare for å synke sammen, kan det å føle sinne være nyttig, og det å være sint på han som gjorde alt dette, skal man ha lov til. Men det er vanskelig å få tatt ut dette sinnet så lenge han sitter bak lås og slå, og da risikerer man at hatfølelsen spiser opp en selv innenfra, noe som i mine øyne tilsvarer at gjerningsmannen vinner over dem også. Det er ikke en seier han bør få. Derfor anbefaler jeg alle som sliter med sinne og hat, å snakke med noen om det. Men jeg tror den kjærlighetsmobiliseringen vi har hatt, vil legge grunnlag for mindre sinne enn det som ellers ville vært tilfelle.
- Hvilken rolle har mediene spilt?
- Det at vi nå får stadig flere detaljer om gjerningsmannen, om hvordan det hele forløp, planene hans, hva han tenkte, og så videre, vil drive aggresjonen oppover hos dem som allerede er sinte. Det vil i hvert fall ikke dempe sinnet. Det gjør denne saken vanskeligere enn andre. En annen, kompliserende faktor er at så mange unge er drept, noe som gjør at du har mange foreldre som har overlevd sine barn, noe som strider mot vår logikk. Og de unge som har overlevd, er blitt jaktet på: De har gjemt seg, de kan ha mistet tillit til øvrigheten fordi han var utkledd som politi - traumatiseringspotensialet er enormt. Forskning fra Rwanda viser at de som har følt at livet deres sto i fare, sliter mer i ettertid enn andre. Samtidig er vi heldige i den forstand at mange av de overlevende er ressurssterke ungdommer som har et godt nettverk rundt seg.
- Mange kjenner noen som kjenner noen som er berørt. Hvilke råd vil du gi til naboer og kolleger?
- Det viktigste er å ha tålmodighet. At vi ikke tror det bare var i tiden rett etter hendelsen, at de hadde behov for hjelp. Det etterlatte sier er ofte: «Ta kontakt, ikke bry deg så nøye om hva du sier eller ikke sier, bare vær der.» Spør om de vil være med på kino, om du kan hente i barnehagen for dem, eller stikk innom med en ferdiglaget middag. Vi kan hjelpe på mange nivåer. Og ikke ta det ille opp om de sier nei. Mitt andre råd er å lytte til hva de selv sier om sine behov. Noen vil snakke mye, noen vil ikke si noe, andre synes de har snakket nok. Men ta kontakt en måned etter, for eksempel, og spør om vedkommende har behov for å prate da, eller ta kontakt den dagen avdøde ville hatt bursdag. Jeg forstår godt at mange kvier seg, at de er redde for å gjøre vondt verre eller rippe opp i ting, men det er som regel ikke tilfellet. Mange vil ha et større behov for hjelp om én eller tre måneder enn de har nå. Den tyngste tiden er ofte ikke rett etter at det grusomme har skjedd, ei heller i forbindelse med begravelsen, men når de skal forsøke å komme tilbake til hverdagen. Noen har den tyngste tiden foran seg.
- Hvorfor det?
- Fordi det er da kontrasten mellom ens egne og andres følelser er størst. Nå sørger alle rundt de etterlatte og overlevende, men om tre måneder, når de står ved begynnelsen av sin sorg fordi de da har tatt den inn over seg for fullt, har det for oss andre gått lang tid. Dermed blir avstanden stor mellom oss og de berørte.
- Hva gjorde de som ble berørt av tragedier før det fantes skikkelig krisepsykiatri? Som for eksempel de som var med i andre verdenskrig?
- Erkjennelser som oppsto etter krigen, blant annet hos Leo Eitinger, den norske professoren i psykiatri som overlevde Auschwitz, gjorde at dette faget ble utviklet. Men det tok tid. Jeg husker for eksempel at etter ulykken med boreplattformen Alexander Kielland i 1980 ble det mobilisert voldsomt for de overlevende, men ikke for de etterlatte. Jeg var en av dem som ringte en statssekretær og sa vi måtte tenke også på disse, men tiden var ikke moden for det. Fremdeles står det litt igjen. Kompetansen når det gjelder katastrofeberedskap er høy, men på sorgområdet har det ikke skjedd en tilsvarende kompetanseheving. Mange sier at sorg er normalt, at det er ikke en sykdom. Nei, men at det ikke er en sykdom, betyr ikke at det ikke er et helseproblem.
- Men frem til nå har beredskapen etter terrorangrepet fungert godt?
- Jeg er særlig imponert over hvordan forskjellige deler av helsevesenet har stått sammen. For første gang ser jeg i forbindelse med en katastrofe at alle byråkratiske hindringer er blitt revet vekk. Alle problemstillinger er blitt tatt opp. «Bare ring oss,» har alle sagt. Vi har arbeidet tett, og jeg mener det inngir håp for Helse-Norge når vi kan dra lasset sammen på denne måten. Vanligvis er det vanskelig å få alle disse ressursene i sving samtidig. Jeg håper denne fleksibiliteten er noe vi kan ta med oss videre inn i den helsemessige hverdagen som består av trafikkulykker og selvmord.
tb@morgenbladet.no
Dette er saken
Ingen kommentarer