Støyforurensning

I forrige uke beskrev Morgenbladet hvordan verdens ledende klimaforskere blir utsatt for velregisserte svertekampanjer som har som formål å bringe forskningen i vanry. Ultrakonservative amerikanske tankesmier knyttes til det som omtales som en tåkeleggingsstrategi, der enkeltforskere angripes for forskningsjuks og konspirasjon, samtidig som miljøene kjører frem alternative «eksperter» med liten eller ingen klimafaglig bakgrunn. Norske klimaforskere opplever at klimaskeptikere her til lands har lyktes med å ramme også den norske debatten.
– Det er blitt sterkere intensitet. Debatten går mye mer løs på enkeltforskere, og er hardere enn den noen gang har vært, sier direktør Pål Prestrud ved Cicero senter for klimaforskning, tilknyttet Universitetet i Oslo. – Jeg hadde ikke sett for meg at det skulle gå så langt. Jeg hadde ønsket å se flere forskere og forskningsinstitusjoner på banen, nå skygger de unna fordi de ikke orker. De fleste forskere snakker gjerne om forskningsresultater, men jeg skjønner at de vil unngå denne debatten. Det blir for ekstremt, sier Prestrud.

Stengte debattfelt. I mai i år kunngjorde forskningsnettstedet Forskning.no at de stenger debattfeltet under saker som handler om klima. «Årsaken er at vi vil avslutte en snever og ekskluderende debatt mellom få personer og heller satse på en bredere klimadebatt under fullt navn på kronikkplass eller som debattinnlegg» skrev ansvarlig redaktør Nina Kristiansen i en lederkommentar.
– Fordelen var at veldig mye av støyen forsvant. På klimafeltet finnes det mange faglige debatter som kommer lite ut. En del av grunnen er at du får polariseringen mellom skeptikerne og forsvarerne av gjeldende teori. De ytterste fløyene diskuterer med hverandre, og fagfolkene stilner litt. Da blir det en uintelligent debatt, sier hun til Morgenbladet.

Full forvirring. Cicero-direktør Pål Prestrud mener den norske klimadebatten er i ferd med å drukne i støy fra et miljø med lite klimafaglig bakgrunn.
– Ett problem er at der det virkelig er usikkerhet, kommer det ikke frem. Det har alltid vært folk som har stilt kritiske spørsmål fra et vitenskapelig ståsted, men debatten domineres av disse selvoppnevnte skeptikerne, som prøver å få den polarisert, sier Prestrud. Han trekker frem solforsker Pål Brekke ved Norsk Romsenter som eksempel på en som kommer med faglig funderte innspill i klimadebatten.
– De som følger med på feltet, ser at det er en livlig debatt. Men disse folkene følger i liten grad denne debatten. Alle forskere elsker å diskutere faget sitt. Men jeg mener at de såkalte klimaskeptikerne i mange tilfeller mangler vitenskapelig skepsis, sier Prestrud.
Han reiser seg fra stolen og trekker frem boken Klimaet – vitskap og politikk, som enkelte klimaskeptikere har tatt til orde for å gjøre til pensum i norske skoler, fra bokhyllen.
– Det meste som står her er så utenfor alt som har med vitenskapsfaget å gjøre, sukker han.
Klimaet – vitskap og politikk er en del av stiftelseshistorien til skeptikerforeningen Klimarealistene, som ble etablert i mai 2008, etter at en av forfatterne, Per Engene, i arbeidet med boken «kom i kontakt med endel folk som lenge hadde irritert seg over den ensidige framstillingen av de såkalte klimaproblemene i media», som foreningen skriver på sine nettsider. Klimarealistene oppgir som formål å «bidra med fakta om klimaet i media og være et forum for utveksling av kunnskaper i klimadebatten». Prestrud mener de har gjort det motsatte.
– I økende grad har folk en oppfatning av at det har foregått fusk og fanteri i klimaforskningen, godt hjulpet av de som har brukt argumenter produsert av amerikanske tankesmier som er ute etter å skape forvirring. De er veldig aktive i lokalaviser, der det står de utroligste ting, sier han.
– Hvordan har dette skadet debatten?
– Det har hatt stor innflytelse. Det er en synkende andel av befolkningen som mener vi har et klimaproblem. Utfordringene er veldig kompliserte. Det de gjør er å gi folk argumenter så de slipper å ta det på alvor.

Eldre menn. Helge Drange, som er professor i oseanografi og klimaforsker ved Bjerknessenteret i Bergen – ett av verdens ledende klimaforskningssentre – forteller at klimaforskere fortviler over at debatten har løpt løpsk, særlig i nettavisenes kommentarfelt.
– Debattkulturen er ikke god. Det finnes ganske mange aktører med meget god tid. Hovedkritikken synes å komme fra middelaldrende og eldre menn. Overbevisningen er sterk om at de er fortroppen for den endelige sannheten. Da kommer aggresjon og sinne veldig raskt, sier han.
Drange påpeker at et fåtall enkeltpersoner jobber systematisk for å diskreditere klimaforskning, gjennom gruppe-e-poster som blant annet sendes til landets avisredaksjoner.
– Det foregår organisert utsending av informasjon til norske medier som har som mål å vise at klimaforskerne tar feil. Jeg vil tro at det er få klimaforskere som gjør det samme motsatt vei. Det er en nokså stor ubalanse blant aktørene. Det er interessant at det er så mange som mener de vet mye mer om klima enn de som forsker og publiserer på klima. Det er også typisk for dem som tar del i debatten at de er veldig selektive i argumentene sine. Et argument én dag kan være snudd neste dag, sukker han.

«En klimakongepuddel». Klimarealistenes leder Nicolay Stang avviser at foreningen lager støy i debatten.
– Vi formidler andre teorier. I vitenskapen setter man opp hypoteser som skal kunne gjendrives. Påstanden om katastrofal menneskeskapt oppvarming er blitt et dogme. Vi forsøker å formidle informasjon om andre synspunkter, men det er ikke alltid like lett å komme frem. Internasjonalt foregår det en stor debatt, men pressen får den ikke med seg, sier han.
Om Cicero-direktør Prestrud sier han følgende:
– Han er en offentlig tjenestemann med svært mye makt. Her er det snakk om hvem som trakasserer hvem. Makten fremstiller seg selv som offer. Han er Norges svar på Rasputin, en klimakongepuddel. Skriv det!

mno@morgenbladet.no