Jeg var ikke alene om å bli medlem av Facebook våren 2007. I løpet av årets fire første måneder økte antallet norske brukere med 2 600 prosent, fra 3 000 til 80 000.
Jeg la inn informasjon om meg selv. Navn og e-post, ikke telefonnummer. Noen bilder av meg selv, og noen bilder jeg hadde tatt. Andre la ut bilder jeg var med på. De «tagget» meg, markerte at det var meg på bildene, og knyttet dem dermed til min profil, slik at disse bildene dukker opp når man «besøker» meg.
Jeg skrev inn noen preferanser. En del band og artister jeg likte, favorittbøker, tv-serier, yndlingssitater (noen jeg kom på i farten).
Hvorfor gjorde jeg det?
For å bli sett?
Ja, det var vel derfor. For å vise verden min eklektiske musikksmak, mine overraskende bokfavoritter og bilder fra min begivenhetsrike tilværelse.
Facebook var nytt og spennende. Man kunne gjenoppta kontakten med gamle venner og spørre seg hvorfor en mistet kontakten i utgangspunktet.
Å bli sett. Det føles allerede som en annen tid. Facebook brukes i dag av 600 millioner mennesker verden over. Det er en tredel av alle internettbrukere. Og Facebook er en selvfølgelig del av hverdagen til over to millioner nordmenn.
Vi har kommet på hvorfor vi mistet kontakten med gamle kjente i utgangspunktet.
Facebook, på sin side, utvikler stadig nye og smartere metoder for å vise hvem man er. Spørsmålet er hvem som ser oss, og hva de planlegger å bruke det de ser til.
Berikende? Visse sider ved Facebook har alltid gitt grunn til skepsis, men jeg har, som de fleste andre, latt det skure og gå og tenkt at det neppe får store konsekvenser. Jeg legger ikke ut fyllebilder eller skriver sleivete kommentarer om samer og moskuser når en svart kvinne vinner Grand Prix.
Men så leste jeg astrofysikeren og internettentusiasten Eirik Newths begrunnelse for hvorfor han melder seg av Facebook. Han fant seg aldri til rette og er skeptisk til Facebooks «creepy» personvernpolitikk. Og han er bekymret over «retningen Facebook ser ut til å gå i».
Det var kanskje ikke det at Newth meldte seg av Facebook som satte tankene i sving, men heller at Newth traff noe i meg. En stemme: «Hvordan har Facebook forandret livet ditt? Har det gjort deg gladere? Mer sosial? Beriker det livet ditt?»
Jeg blir svar skyldig, og spør meg: Trenger jeg Facebook, eller er det Facebook som trenger meg?
Det må jeg finne ut, og metoden faller naturlig: Hva kan jeg trygt klikke «like» på ved Facebook, og hva fortjener tommelen ned – «dislike»?
Erkefienden. Sommeren 2007, etter den norske Facebook-våren, ble Facebook regnet som en av de mest spennende nykommerne i Silicon Valley. Tungvekteren Google lekte med tanken på å kjøpe opp selskapet.
De siste årene hadde Google lagt premissene for verdens internettbruk, ved hjelp av sin presise og raske søkefunksjon, og tjenester som Google Maps og Google Earth. Kjølig kartlegging av den fysiske så vel som den virtuelle verden var varen som hadde gjort Google til midtpunktet resten av nettet roterte rundt.
Men Facebook-grunnlegger Mark Zuckerberg ville ikke leke i Googles sandkasse. Han ville lage sin egen, og få internettbrukerne til å flytte over i den. Google måtte sommeren 2007 skuffet konstatere at budet deres på en aksjepost i Facebook var avslått. Facebook solgte i stedet en liten aksjepost til Microsoft, for 240 millioner dollar. Alle forsto at noe stort var på gang. «Vi likte aldri de folkene der,» skal en anonym, tidligere Facebook-ingeniør ha sagt til bladet Wired, som i 2009 fortalte historien om hvordan Facebook planla å dominere nettet og holde Google utenfor. «Alt Google gjør, kan vi gjøre bedre,» mente han.
Den sosiale grafen. Mark Zuckerberg (født i 1984, og fortsatt på toppen av Facebook) kommer joggende ut på scenen under F8, den årlige konferansen for programmerere tilknyttet Facebook. I dongeribukse og hettegenser, akkompagnert av det evige lydsporet fra studenthjemmene, amerikanske poppunkband som Green Day og Weezer. I 2008 presenterer han selskapets visjon: Den sosiale grafen. Facebook vil tegne en graf, et nett av linjer, mellom alle mennesker i Facebook-systemet som har kontakt med hverandre. Og det stopper ikke der: Facebook vil også tegne slike streker mellom oss og våre omgivelser – våre skoler, arbeidsplasser, foretrukne restauranter, fritidsinteresser, og så videre. Wired skriver at Zuckerberg tilbyr et «personliggjort» og «humanisert» internett, hvor nettverket vårt er kilden til informasjon, som ellers i livet. «Det er en komplett nytenkning av hvordan vi navigerer i internettverdenen – en som plasserer Facebook midt i sentrum. Med andre ord, akkurat der Google er nå,» skriver Wired i artikkelen fra 2009.
Dette nettverket av forbindelseslinjer, som visuelt kan sammenlignes med barndommens hjernetrim hvor man skulle tegne streker mellom punkter utstyrt med forskjellige tall – fra en til to, fra to til tre, og så videre – utgjør Den sosiale grafen.
Produktet. Du er Facebooks egentlige produkt, skriver Eirik Newth på bloggen sin, idet han sier seg ferdig med Facebook. Han gjør oppmerksom på det unike ved Facebooks annonser: De baserer seg på informasjon brukerne selv har lagt inn. Og som Facebook har samlet inn på andre måter. Det at Facebook-brukerne bruker virkelige navn, knytter seg til virkelige venner og forteller åpent hva de liker, er nettsamfunnets største konkurransefortrinn.
Newth sier til Morgenbladet at ubehaget han følte ved Facebook, blant annet skyldtes det han kaller en «uærbødig» omgangstone. Folk han hadde stor respekt for i andre sammenhenger, ble plutselig sleivete. Mer alvorlig var personvernpolitikken, hvor Facebook går lenger og lenger i retning av mer aggressiv bruk av personopplysninger. Noe som er naturlig, siden Facebook er en gratistjeneste som ennå mangler oppskriften på hvordan de skal tjene de store pengene.
– Google er fortsatt annonsekonge på nettet, og det er der de store pengene ligger. Facebooks potensial ligger i å utnytte den store databasen av brukere, sier Newth.
Og jeg ser at Newth har noen poenger. Men på den annen side er Facebook faktisk gratis, og ikke neddynget av reklame, så hva er egentlig så ille ved at de bruker noen opplysninger om meg til å lage mer relevante annonser? Og er ikke Zuckerbergs visjon om et sosialt og menneskelig internett egentlig ganske sympatisk? Liker dette.
Farlig informasjon. Nylig kom nyheten om at en egyptisk far hadde gitt datteren sin navnet Facebook, på grunn av nettsamfunnets betydning for revolusjonen tidligere i vinter. På Facebook knyttet demonstrantene kontakter og koordinerte demonstrasjoner. Rykter spredte seg som ild i tørt gress. Og demonstrantene fikk sin vilje til slutt, da president Hosni Mubarak gikk av.
Også i Tunisia, hvor de første demonstrasjonene brøt ut, var Facebook viktig. I begynnelsen av januar fikk Facebook plutselig flere hundre tusen nye tunisiske medlemmer. De tunisiske demonstrantene fryktet at Ammar, som er navnet tunisierne har gitt den statlige instansen som sensurer internett, skulle stenge Facebook eller strømnettet – eller begge deler, skriver det amerikanske magasinet The Atlantic i «The Inside Story of How Facebook Responded to Tunisian Hacks».
Tunisiernes frykt viste seg å være underdrevet. Ammar jobbet i virkeligheten med å få tak i brukernavn og passord til alle landets Facebook-brukere. Det ville gi myndighetene full oversikt over demonstrantene, deres forbindelse med hverandre og hva de planla. I siste liten fikk Facebook avverget katastrofen, og historien endte med at president Zine El Abidine Ben Ali ble tvunget til å gå av.
Det var ingen selvfølge at det gikk slik.
– Jeg håper virkelig ikke de opposisjonelle i Syria bruker Facebook for mye akkurat nå, sier Newth.
Liker ikke dette.
Trygt land. Ok, det er ingen tvil om at Facebook-informasjonen ville være et svært nyttig redskap i hendene til et undertrykkende regime, og jeg ville vært forsiktig med å bruke Facebook hvis jeg bodde i Syria, Jemen eller Bahrain. Men hvorfor skal jeg frykte dette som innbygger i Norge, eller i noe annet vestlig demokrati, for den del?
Liker dette.
Den åpne grafen. Under fjorårets F8-konferanse presenterer Mark Zuckerberg Facebooks nyeste visjon: Den sosiale grafen skal videreutvikles, til Den åpne grafen. Zuckerberg vil knytte andre nettsteder til Facebook, og slike samarbeid er allerede etablert, selv om vi foreløpig ikke merker så mye til dem i Norge. Én partner er det amerikanske nettstedet Yelp, hvor brukerne kan skrive anmeldelser av alt fra restauranter til tatoveringssjapper. Informasjonen Yelp-brukerne legger inn, kobles med den de har lagt inn på Facebook. For hver nye partner multipliseres mengden informasjon Facebook sitter på om hver bruker.
Én nyvinning innebærer at Facebook kan bruke meg som reklame på mine venners Facebook-sider. Hvis jeg har klikket «like» på et produkt eller et selskap noen ganger, eller nevnt selskapet i en statusoppdatering, kan jeg dukke opp på profilen til en venn under vignetten «Sponsored story». Mens dette skjer uten noen form for kompensasjon, kan jeg også reklamere mer overlagt og få en liten belønning. Med «Facebook places» kan jeg via mobilens GPS fortelle vennene mine at jeg sitter på en bestemt kafé og få en gratis kopp kaffe til gjengjeld.
Forandrer oss. Eirik Newth er bekymret over hva Facebook gjør med holdningene våre. «Hvis du tror det er vanskelig å kjempe for personvern nå, skal du se hvordan det blir den dagen de fleste nordmenn har vent seg til å fortelle verden hvor de er, hva de kjøper og hvem de kjøper det sammen med, for å spare noen kroner for en pakke kjeks,» skriver han på bloggen.
Han sier han synes det er oppsiktsvekkende at motstanden mot datalagringsdirektivet har fått så stor oppmerksomhet, mens den private og uregulerte bruken av Facebook får så liten. At motstandere av direktivet bruker Facebook til å demonstrere, synes han er ironisk. Facebook er en større trussel enn direktivet, mener Newth, og minner om at Facebooks database er unik: Det er første gang i historien noen sitter på en oversikt over 600 millioner mennesker og hvem de er venner med.
Jeg må innrømme at tanken på den enorme mengden informasjon Facebook bygger opp om meg, mine venner, preferanser og gjøremål, og det at de ikke bare vil hente den fra Facebook, men etter hvert også fra flere og flere andre tjenester jeg benytter meg av på nettet, skremmer meg litt. Hva vil de bruke denne informasjonen til? Og er det mulig for meg å fjerne denne informasjonen senere, hvis jeg ikke vil være med lenger?
Liker ikke dette.
Regjering. Den amerikanske skribenten Reihan Salam minner om at «infrastrukturen» Facebook er i ferd med å bygge opp, skiller seg fra den det offentlige bygger ved at den er eid av et privat selskap, som står fritt til å endre spillereglene underveis. Tilhengere av åpenhet på nettet har sagt at det enkelte menneskes digitale identitet og personopplysninger bør kunne tas med fra ett nettsted til et annet. Man bør ha eierskap til den «mappa» man selv har bidratt til. I dag sitter Facebook på opplysningene og er ikke spesielt interessert i å gi dem fra seg. «Hvis Facebook får til Den åpne grafen slik de vil ha den, vil de ha skapt noe som er nesten like robust som en regjering, men mer smidig og elastisk,» skriver Salam på nettstedet Forbes.com.
Liker ikke dette.
Valuta. Det er vanskelig å få oversikt over alle planene til Facebook. En tjeneste som kan bli stor, er «Facebook credits» – virtuelle «penger», som man kan bruke blant annet til å kjøpe Facebook-applikasjoner, altså spill og programmer som kan brukes på Facebook. Men også her jobber Facebook med å knytte til seg samarbeidspartnere, slik at poeng man tjener opp gjennom deres bonusprogrammer kan konverteres til Facebook-kreditt. Dermed kan vi kanskje snart bruke bonuspoeng fra flyreiser i Facebook-systemet. Foreløpig er det ikke stort å bruke dem på der, men det kan endre seg. Salam mener noe stort er i emning også her: «Hvis du synes dette høres litt ut som en alternativ valuta i sin spede barndom, er du inne på noe,» skriver han.
En valuta, opprettet av et nettsamfunn? Vil Facebook bli en stat som svever i cyberspace, mellom alle tradisjonelle stater, med egen digital infrastruktur og valuta? Og som nekter å gi avkall på all den informasjonen de gjennom årenes løp har samlet opp om meg? For en som har vokst opp i et sosialdemokratisk land med én tv-kanal, er tanken skremmende.
Liker ikke dette.
Freake ut. Akkurat det – å skremme oss – må Facebook for all del unngå.
I 2007 lanserte Facebook programmet «Beacon», som innebar en viss utveksling av data mellom Facebook og en rekke nettsteder Facebook samarbeidet med. Brukerne ble skremt og protesterte, og etter et søksmål la Facebook ned «Beacon». I februar 2009 endret Facebook så, i det stille, sine retningslinjer, slik at nettsamfunnet med ett satt på rettighetene til alt brukerne deler på sine profiler, selv etter man har stengt kontoen. Millioner av Facebook-brukere protesterte – på Facebook, selvfølgelig – og Facebook ble tvunget til å gjøre helomvending. Wired oppsummerer Facebooks utfordring slik: «Facebook håper en dag å selge annonser på alle sine samarbeidspartneres nettsider og applikasjoner, ikke bare på sin egen side. Selskapet vil være i stand til å benytte seg av det enorme volumet av personlige data som det eier, til å lage ekstremt målrettede budskap. Utfordringen: Å ikke freake ut brukerne sine i prosessen.»
Jeg freaker kanskje ikke ut, men jeg kjenner at jeg er skeptisk.
Liker ikke dette.
Uvesentlig. Hva med det sosiale utbyttet, er det stort nok? Eller er Facebook en tidstyv jeg logger meg inn på for å få litt sladder om andres liv, på samme måte som jeg blar stjålent i Se og Hør mens jeg står i kø i matbutikken? Informasjon jeg fint kunne klart meg uten. Som jeg kanskje hadde hatt det bedre uten?
Da jeg logget meg inn på Facebook første gang, var det de som fulgte med i timen som hadde oppdaget nettstedet, og som boltret seg, på en slags virtuell hjemme alene-fest. Statusoppdateringene var preget av et visst overskudd. En venn av meg ble medlem av Facebook først for noen måneder siden, og i den entusiasmen han deler egenskrevne dikt og diverse krumspring med, synes jeg å gjenkjenne noe. Var det ikke slik vi alle var i Facebooks spede barndom, yre av glede over å kunne rope til verden gjennom et nytt medium?
I dag er det annerledes. Plutselig kan svigermor, sjefen og naboen fra stedet der jeg vokste opp, se alt jeg skriver. Listen over «venner» vokser seg lang, idet Frank fra parallellklassen på ungdomsskolen og søsteren til Rolf fra håndballen spør om vennskap. Noe har, som Newth var inne på, skjedd med omgangstonen. «Socialklasse 5 har overtatt Facebook,» skriver den danske avisen Politiken lett nedsettende om utviklingen, og konstaterer at det i dag er «bermen» som overflommer nyhetsstrømmen med hvor mye de gleder seg til kveldens X Factor-sending på tv og hvor høyt de elsker kjæresten og barna sine. Og selv om jeg ikke liker å tenke slik, må jeg innrømme at jeg leser med en viss gjenkjennelse. Det går lenger og lenger mellom hver gang jeg leser en statusoppdatering som virkelig gir meg noe, og strømmen av uvesentligheter gjør meg litt trett.
Liker ikke dette.
Deaktivere? Jeg teller opp «likes» og «dislikes». To tomler opp for Facebook, mens hele seks vender ned. Pro et contra-vurderingen levner liten tvil om hva jeg bør gjøre. Magefølelsen vitner om at beslutningen er riktig. Men kan jeg klare meg uten Facebook?
Jeg logger meg inn. Finner «kontoinnstillinger». Ser i øyekroken at en tremenning har bursdag denne uken. Skulle jeg sendt ham en gratulasjon? Jeg har ikke nummeret hans, så det må bli her inne. En siste hilsen? Nei, det går ikke. Ikke nå. Jeg klikker meg videre. Nederst finner jeg det jeg leter etter: «Deaktiver kontoen». Kjenner et sug i magen. Er jeg klar? Jeg lukker øynene. Klikker.
Opp kommer en ny side, med bilder av fire venner, og kjæresten min. Tre av bildene er av meg og vedkommende sammen. Ett er fra en ferietur i 2006. Et annet fra en av øyene i Oslofjorden, den våren det var så fint vær. Et tredje fra en nyttårsmiddag. «Er du sikker på at du vil deaktivere kontoen din?» spør Facebook og minner meg på konsekvensene: «Henrik vil savne deg. Pål vil savne deg. Sara vil savne deg. Åshild vil savne deg. Hilde vil savne deg.»
Jeg har deaktivert kontoen min en gang tidligere, så jeg visste at dette ville komme. Og jeg kan lett komme i kontakt med disse menneskene via e-post eller telefon. Likevel får jeg vondt i magen, akkurat slik Facebook vil at jeg skal.
Deaktiverer jeg kontoen min nå, må neste steg være å få den slettet. Såpass må til, hvis det skal være noen vits. Jeg må brenne broen og forhindre at Facebook kan fortsette å bruke opplysningene de har sanket om meg. Er jeg sikker på at jeg vil det, og er det i det hele tatt mulig?
Kan slettes. Selv ikke Eirik Newth har slettet kontoen fullstendig, innrømmer han når jeg spør. Han sier han ikke vet om det lar seg gjøre, men at han kommer til å gjøre det når han finner ut hvordan. Snakker han sant, eller vil han ha en vei inn igjen, for sikkerhets skyld, han også?
Jeg ringer Datatilsynets tjeneste slettmeg.no, og spør om det er mulig å slette Facebook-kontoen sin fullstendig. Ja da, svarer Lars-Henrik Paarup Michelsen, og guider meg. Jeg må klikke på «hjelp» nederst på siden, så videre til «slett kontoen». Deretter blir kontoen først deaktivert i to uker, før den blir slettet fullstendig hvis jeg ikke logger meg inn i perioden. Da skal all informasjon du har lagt inn forsvinne, mener Paarup Michelsen, som forteller at rundt 40 prosent av henvendelsene slettmeg.no mottar, dreier seg nettopp om sletting av Facebook-kontoen.
Det finnes altså en vei ut av Facebook, en måte å brenne alle broer på. Er det dét jeg vil?
Utelatt. Jeg er, som alle andre, redd for å gå glipp av noe, og husker historiene om de som er blitt glemt når det sendes ut invitasjoner til fester, fordi de ikke er på Facebook. Senest for noen dager siden ble jeg gjort oppmerksom på at jeg ikke hadde invitert en kamerat med på fotball forrige sommer. Han er kanskje den av kameratene mine som er aller mest glad i å spille fotball, men han er ikke på Facebook, derfor ble han glemt. Tar jeg sjansen på å lide samme skjebne? Og hvordan skal jeg få med meg hva som skjer i livene til de av vennene mine som jeg ikke har tid til å pleie omgang med så ofte, eller som bor langt unna? Er det ikke faktisk en reell sjanse for at noen kommer til å savne meg, der inne?
Facebooks tidsalder. Debatter om hvorvidt Facebook gjør bra ting for nettet eller ikke, er for så vidt viktige, men de har ingen reell betydning, mener Michael Arrington, redaktør for teknologibloggen TechCrunch. Ifølge ham er vi inne i Facebooks tidsalder, noe lite kan endre på. Facebook plasserer seg selv i sentrum av nettet og tar over identiteten vår, og vi tillater det gladelig. Det vil kreve et teknologisk paradigmeskifte å gjøre noe med det. Det kommer kanskje om ti år, men inntil da er det lite som kan stoppe selskapet. Deres marsj mot total dominans har bare så vidt begynt, skriver Arrington.
Slutt nå? Jeg spør meg selv igjen: Er jeg sikker på at jeg vil forlate Facebook?
Da jeg talte opp, var argumentene mot Facebook overveldende. Men en så viktig avgjørelse kan ikke tas på bakgrunn av faktaopplysninger alene, tenker jeg.
Og kaster et nytt blikk på bildene av vennene mine.
Ingen kommentarer