Stoler du ikke på meg?

KOMMENTAR
«Gjenta etter meg: Sosialisering, disiplinering og kontroll. Husk disse tre ordene og det vil gå dere godt til eksamen og dere vil få leve lenge i landet.» Det var professor Tom Christensens siste råd til grunnfagsstudentene på statsvitenskap før eksamen. Det må ha vært i 1995. Christensen underviste i den delen av pensum vi kalte OPA, offentlig politikk og administrasjon. Synet, og ikke minst lyden, av disse tre ordene i et av de største auditoriene på Blindern gjorde et uutslettelig inntrykk. For vi gjentok selvsagt mantraet etter professoren.

Ordene var knyttet til en teori om tilpasning i offentlig sektor. Rekkefølgen: sosialisering, disiplinering og kontroll, var uttrykk for tre stadier. Hvis en medarbeider ikke er sosialisert innen en viss tid, det vil si: Hvis han eller hun ikke forstår hva som er forventet av han eller henne og handler deretter, blir det iverksatt disiplineringstiltak. Hvis disiplineringen heller ikke fører frem, er det nødvendig med kontroll. Alle med erfaring fra offentlig eller privat arbeidsliv, vet at det siste stadiet i lengden er uutholdelig for begge parter, både den som kontrollerer og den som blir kontrollert: Stoler du ikke på meg? Tror du ikke at jeg gjør jobben min? Hva er jobben min? Empiriske undersøkelser viser imidlertid at trinn to og tre sjelden er aktuelle. Hvis en person ikke er sosialisert innen rimelig tid, forsvinner vedkommende fra miljøet av seg selv. Han eller hun slutter frivillig.

I løpet av de ti siste årene har vi sett en formidabel økning i antallet administrativt ansatte i en rekke sentrale samfunnsinstitusjoner som kirke, skole, helsevesen, utlendingsforvaltning og forskning. Hva driver de med alle sammen? Og gjør de virkelig en nødvendig jobb?
«Rasjonalitetens jernbur» er et annet begrep vi ble kjent med på statsvitenskap under den delen av pensum som handlet om politisk teori. Begrepet er den tyske sosialfilosofen Max Webers og oppsummerer hans omfattende teori om makt og byråkrati. Weber skriver om byråkratiet at det er den mest effektive styringsformen i moderne, industrialiserte samfunn. Byråkratiet er ikke bare den beste måten å styre slike samfunn på. Det er også den eneste. Når vi først har spist av eplet, er det ikke bare å stikke fingeren i halsen om vi angrer. For min egen del var det først gjennom fornyet bekjentskap med Weber i sosiologien og idéhistorien at det gikk opp for meg hvor problematisk innsikten var for ham selv: I et stadig mer differensiert og spesialisert samfunn finnes ikke noe alternativ til upersonlige og abstrakte styringsmodeller. Men på individnivå oppleves det som å leve innestengt av jerngitter, i et rasjonelt jernbur.

Presset mot stadig større kontroll med offentlig ansatte – hva de gjør og hva den offentlige ressursinnsatsen blir brukt til – kommer ikke i utgangspunktet ovenfra. Det er vi, vanlige lønnsmottagere og skattebetalere, som vil vite hva pengene våre blir brukt til. Vi vil vite hva vi kan forvente, og hva vi har krav på i møte med fastlegen, helsearbeidere i eldreomsorgen, presten, læreren, universitetsprofessoren, forskeren, politikeren og saksbehandleren på det lokale Nav-kontoret. Å overlate byråkratikritikken til Fremskrittspartiet i 2011, vil være en like stor politisk dumhet som det var å overlate innvandringskritikken til partiet på 1990-tallet. Nå var det først og fremst byråkrati i forhold til kommunale reguleringsplaner det var snakk om på Fremskrittspartiets landsmøte nylig, men problemet er mye mer omfattende. Alle med et snev av interesse og engasjement for politikk og samfunnsliv bør diskutere problemstillingen, ikke bare partiet for «folk flest».

«Vi lider allerede under absurde regler og meningsløst byråkrati», skrev Olav Torvund i et leserinnlegg i Morgenbladet forleden. Torvund, som er professor i juss ved Universitetet i Oslo og leder av Forskerforbundets utvalg for akademisk frihet og opphavsrett, sier «nei til enda mer rapportering». Det er ikke i forskningen at behovet for gjennomsiktighet nå er størst, mener han, men i forskningsbyråkratiet. I stedet for et nasjonalt forskningsregister, bør vi få et nasjonalt byråkratregister. Hva driver de med, alle sammen? Det er lett å forstå Torvunds frustrasjon. Det er heller ikke vanskelig å anerkjenne de gode intensjonene bak forslaget om et nasjonalt forskningsregister. Oversikt, åpenhet og tilgjengelighet. Gjøre hverdagen enklere. Hva kan være galt med det? Behovet for mer og bedre kontroll, særlig i helsesektoren, er udiskutabelt. Samtidig er det ingen tvil om at innføringen av stadig nye rapporteringsrutiner utgjør en belastning for dem som skal gjennomføre dem. Byråkrati er, for de fleste, et negativt ladet ord. Så hvorfor eser denne delen av samfunnskroppen bare mer og mer ut?

Problemet, sier de som bærer vekten på egen skuldre, er at nye systemer for rapportering innføres før den forenklende teknologien er på plass. Ofte blir resultatet at den enkelte blir sittende med en bunke ulike rapporteringsskjemaer som ikke er koordinert, og med mange ulike pinkoder til systemer som forandres før man har rukket å lære seg dem. Den enkelte ansatte skal ikke lenger bare gjøre jobben sin, han eller hun skal også dokumentere og rapportere nøyaktig hva som er gjort, samtidig med at sekretærfunksjonen rasjonaliseres bort. Det vil i praksis si at alle blir sekretærer, eller snarere, at de som tidligere fylte sekretærfunksjonen i organisasjonene selv trenger sekretærer, som igjen trenger sekretærer, som før eller siden selv trenger sekretærer.

Konsekvensen av økt kontroll med offentlig sektor innebærer økt arbeidsbelastning på individnivå, og det som ligner rigid regelrytteri på samfunnsnivå. Ja, det gir mening å spørre om vi ser utviklingen av en hel samfunnsklasse som ikke har noe kritisk forhold til de verdiene og målene de omsetter i lover og regler – som de selv må følge til punkt og prikke, hvis de vil «leve lenge i landet» og gjøre karriere. Er det ikke snarere slik at politiske og moralske spørsmål ikke eksisterer for denne klassen, at den tvert imot er betalt for ikke å stille slike spørsmål? Leger, lærere, prester, politikere og forskere – stillinger som tradisjonelt er forbundet med høy personlig integritet og selvstendighet – overrumples av byråkratrollen, som om de bare skulle sette et regelverk ut i livet. Prinsippet om «likebehandling» går foran hensynet til individuelle forskjeller i person og situasjon. I stedet for å argumentere for at regelverket må endres, bruker man regelverket som unnskyldning for ikke å engasjere seg. På denne måten ser vi – som i forbindelse med Maria Amelie-saken i vinter – at politikere leker byråkrater, og at byråkratene, muligens ubevisst og mot sin vilje, blir politikere. Det aller pussigste med saken, var å se hvor lett opinionen lot seg korrigere: Fra spontan protest til knusktørr «ansvarlighet». Maria Amelie fulgte ikke reglene og var derfor selv skyld i egen ulykke.

Sunn fornuft er et annet uttrykk Fremskrittspartiet prøver å ta hevd på. Det amerikanske begrepet om common sense er bedre og mer dekkende. Hvor ble det av alminnelig fornuft i Kirken, skolen, helsevesenet, utlendingsforvaltningen og forskningen? Når man nøler med å gi personer autoritet og myndighet, usynliggjøres beslutningene. Man dekker dem heller til med en tåke av reguleringer og upersonlige rutiner. Nedbyggingen av sosial tillit fører til en eksplosjon av byråkratiske sikkerhetsforanstaltninger. De formerer seg ved celledeling. Ukontrollert. Som en kreftsvulst.

Drømmen om «det perfekte system» lar seg ikke realisere, det vil si, det kan alltid bli bedre. Kanskje er det på tide å argumentere for et litt dårligere system?