I adventstiden kommer de. De sureste og tverreste kronikkene og kommentarene, skrevet av de sureste og tverreste folkene i Norge: Ateistene. Innholdet i uttalelsene er det samme år etter år. Jula er egentlig ikke en kristen høytid. Juleevangeliet er et ran. Kirkegjengerne på julaften er en gjeng ryggesløse blautfisker. Jesus en banditt. Og det verste av alt: Han ble ikke født på julaften en gang.
Som filosof Lars Gule i Klassekampen på lille julaften i fjor, da han i artikkelen «Jól for alle» skrev: «Det er uhistorisk eller uvitende når mange påstår at jula er en kristen høytid.» Eller kunsthistoriker Daniel Johansen i Adresseavisen dagen etter, som skrev omtrent det samme.
Jula er egentlig en norrøn tradisjon, må vite. En stor, hedensk midtvintersfest. Der man under juleblotet drakk og koste seg til ære for gudekobbelet. Der både julegrisen, julebukken, julekaka og julekalenderen kan knyttes til Frøy, Odin, Tor eller en av de andre. The Great Christmas Swindle blir snart avslørt igjen. Følg med i din faste avis for å se hvem som står bak detektivarbeidet denne gangen. Er det en humanetiker, en ateist, eller kanskje en som er begge deler?
Kritikk av religion og religiøse, først og fremst kristendommen, har tradisjonelt vært en viktig dyd på den politiske venstresiden. Nesten like viktig har irritasjon over religionen og kristendommen vært. Hvordan kan folk i fullt alvor tro på de greiene der?
I lange perioder av livet har jeg delt denne irritasjonen. Men i det siste har ateistene og humanetikerne seilt opp på siden og sust forbi på irritasjonsbarometeret. De er i dag uendelig mange ganger mer irriterende enn de kristne. Hvordan kunne denne endringen skje?
Det er flere grunner. Men den viktigste er at jeg hører det overalt, hele tiden. Det kulminerer i adventstiden, men det ulmer hele året. Ateister nå til dags klarer ikke å gå én dag uten å måtte fortelle Gud og hvermann hva de mener om livet, døden, universet, evigheten og ettertiden. Det er underlig. Enten temaet er popmusikk, litteratur, reiser, filosofi, skolegang, forskning, barneoppdragelse, språk eller naturvern, klarer alltid ateisten å smette inn en kommentar der han ubeskjedent bretter ut om sitt livssyn. Det er alltid et anti-budskap, med rot i det noen andre gjør eller sier, som er feil. Og da har jeg ikke en gang nevnt diskusjoner om de store eksistensielle og moralske spørsmålene.
Å samtale med en ateist om slikt er meningsløst. Det gir meg aldri inntrykk av å føre en dialog. Snarere gir det følelsen av å ha en annen person stående i intimsfæren, som prikker meg hardt på brystet med stiv pekefinger mens han skriker «meg, meg, meg, meg» opp i ansiktet mitt. Og under ligger alltid en formanende, betryggende tone: Dere havner nok på riktig side til slutt, dere også.
Ateisten og humanetikeren tror nemlig at alle egentlig, innerst inne, er enige med ham. Det er jo ingen som på ramme alvor kan tro på de greiene der? Vitenskapen har jo bevist at alt er løgn helt siden 1800-tallet! For slike mennesker er også den antropologiske kulturevolusjonismen fra nettopp dét århundret vært ledestjernen, slik den ble formulert av Edward B. Tylor og George Frazer, for eksempel i sistnevntes The Golden Bough (1890). Verden går fremover. Fra animisme til polyteisme til monoteisme til vitenskap. Og toppen av isfjellet, menneskeheten og universets ubestridte konklusjon og toppunkt, er Human-Etisk Forbunds lokaler i St. Olavs gate i Oslo.
Litt irriterende er det også at ateistene ser ut til å tro at de er de eneste som klarer å tenke frie og liberale tanker. De religiøse derimot, er låst fast av en eller annen flere hundre år gammel tradisjon, som uavhengig av hvilken tradisjon man snakker om, aldri har hatt noen annen effekt enn å holde sine følgesvenners tankebaner inngjerdet, nedlåst, knuget og undertrykt. Og hvis et menneske som kaller seg religiøst sier noe om noen, jada sier han det med utgangspunkt i hva boken og den religiøse makten tvinger han til å si. Selv er ateisten selvsagt helt fri.
Dette så jeg et eksempel på for kort tid siden under en konsert med Ole Paus, en artist som har holdt på siden tidlig på syttitallet og som i starten av karrieren hadde rykte på seg for å være noe av en anarkist. Denne kvelden spilte han fortrinnsvis gamle sanger, men inkluderte også en nyere låt som inneholdt litt småreligiøse grublerier.
Dette fikk en av publikummerne til å tenne på alle pluggene. Vedkommende marsjerte høylytt rett ut, og lot alle i nærheten få høre hvorfor. At en sånn gammel helt skulle la seg lure, og nå bare være ropert for den gamle fienden! Vedkommende ateist var pottesur, men åpenbart kjempefornøyd med sin i egne øyne høyst berettigete reaksjon. Samme innstilling gikk på slutten av 1970-tallet ut over Bob Dylan, da han ga ut et par av sine aller beste plater, men ble kjeftet huden full av de tradisjonsbundne venstreateistiske rockerne. Platene var jo kristne – og dermed i praksis annullert som kunst.
Slik prøver ateistene å gjøre genuint søkende musikere og mennesker til redskaper og midler for sin egen, låste idé. De blir dermed bærere av den intoleransen de selv mener å kritisere hos religiøse. Men de nekter å innse det selv.
Det kanskje aller mest irriterende er nok at ateistene tror de bedriver kulturradikal maktkritikk bare fordi de kritiserer religiøs tro. Problemet er at ateistens verdensbilde er en saus, der «religion» er kjernen i alle problemer, men alle mulige nyanser og retningslinjer er borte.
Altså: Den katolske kirken sliter med forekomster av seksuelt misbruk av barn. Hvordan løse problemet? Fjern all religion! En konservativ, evangeliserende pinsebevegelse er på fremmarsj i Latin-Amerika. Hvordan videreutvikle de liberale frihetene i dette området? Fjern all religion! En liten gruppe polske buddhister samarbeider med høyreekstreme grupper. Hvordan hindre ytterlige forgreininger? Fjern all religion! Muhammed-karikaturer publiseres, og folkemengder i Syria setter fyr på skandinaviske ambassader. Hvordan hindre mer oppstand og bråk? Fjern all religion!
Ateisten tror han retter kirurgiske nålestikkangrep mot den respektive religions maktepisenter, men skyter egentlig med vannpistol ladet med bomull. Han ender opp med å ta opp plass som kunne vært brukt mer konstruktivt. Det er begrenset hvor mye religionsprat man orker, både i mediene og ellers, og ateistgnålet stopper diskusjoner og undersøkelser av de faktiske maktstrukturene i de ulike religionene.
Men adventstiden er en god tid for flere enn ateistene. Også vi på den religionsglade venstresiden kan slå fast at dette kanskje er den beste tiden i året. Ingenting er bedre enn julefryd, forventning og åndelig hvile. Stearinlys og spiritualitet. Der det eneste vanskelige spørsmålet er hvilken juleplate man skal sette på for å komme i den rette stemningen, og føle seg så litt-mer-enn-nesten-religiøs som overhodet mulig.
Kanskje en smak av bomull og gospel, med gode gamle Mahalia Jackson? Eller en ravende Johnny Cash i sitt mest evangeliserende hjørne, på fantastiske The Christmas Collection? En mer oppdatert sosialantropologi med The Source of Christmas, der musikere fra Midtøsten spiller norske julesanger og norsk jazz?
Eventuelt kan man gå for selve pottiten; Bachs Juleoratorium. Funker for alle, uansett tro og legning. Det er umulig ikke å bli litt religiøs når man hører det. Bortsett fra, selvfølgelig, hvis man er blant disse aller, aller sureste. Men de kjenner nok at det rykker litt, de også.
ml@morgenbladet.no
Ingen kommentarer