Høyre-leder Erna Solbergs utspill i forrige uke om at anti-islamistenes omtale av muslimer i dag ligner på antisemittenes omtale av jøder på 1930-tallet, var forbausende på mer enn én måte. Hun er med rette blitt satt på plass av flere innsendere, sist av Mona Levin med tungt skyts i Aftenposten 9. august.
Det finnes imidlertid flere forskjeller mellom de to sakene enn holocaust. Jødehetsen i mellomkrigstiden var statsdrevet og fra 1933 Tysklands offisielle ideologi. Den ble begrunnet med henvisning til at jødene var et biologisk fremmedelement i Det tredje rike. Jødehetsen ble fulgt opp med en aktiv lovgivning som etter hvert fratok jødene alle borgerrettigheter og all juridisk beskyttelse.
De som tok jødene i forsvar, ble behandlet på samme måte - om de i det hele tatt slapp til innenfor Tysklands grenser. Offisielle propagandister bygde ut rasismen til en hel verdensanskuelse, til en totalforklaring på historiens gang. Det populistiske innslaget var relativt beskjedent. Heftigheten og bredden i den statlige propagandaen er i seg selv et bevis på at tyskerne ikke var lette å overtale. Ingen liker fremmede umiddelbart og fra naturens side, men de fleste tyskere var høflige mennesker, slik nordmenn er det. De måtte tvinges og skremmes til overgrep.
Ingen av disse trekkene gjenfinnes i vår situasjon. Her blir muslimhetsen drevet delvis anonymt fra en avkrok av offentligheten og støttes av et lite antall ekstremister. De innvandrerkritiske stemmene slipper knapt nok til i landsdekkende medier, og mange holder munn av selvsensur eller av redsel for å motta slag og spark fra bærerne av «de rette meninger», som nå er blitt så kompakt selvrettferdige at kyndige betraktere ser et demokratisk problem. International Herald Tribune mente at Norge har tatt skrittet fra enighet til konformisme og dermed selvforskyldt har produsert utenforskap gjennom en lang prosess. Hvordan skal man da reintegrere avvikende stemmer slik at de ikke leirer seg utenfor alle demokratiske kanaler?
Og fremfor alt: rasismen i streng forstand, som var Tysklands modell for det nasjonalistiske fremmedhatet, spiller en underordnet rolle i den aktuelle, fremmedskeptiske argumentasjonen - også på ekstremistenes side, hvor det er snakk om hets og hat. Samuel Huntingtons The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order (1996) inneholdt mange tvilsomme påstander, men han har åpenbart rett i det rent faktiske - at rasisme som begrunnelsestype for fremmedhat stadig sjeldnere forekommer.
Selv tror jeg det er viktig å holde affekter, diskriminerende overgrep, ideologier og begrunnelser tydelig adskilt. Solbergs største feil er at hun slutter seg til de sløve som roper «rasisme» hver gang noen er slemme mot noen andre. Å bruke «rasisme» forskjellsløst om både fremmedhat, utelukkelsesstrategier, ideologier og overgrep gjør oss blinde for hvor byllen sitter. Nå er kanskje det viktigere enn alt annet: å finne ut hvor byllen sitter. Under jakten på verkebyllen må man dessuten huske at fremmedhat alltid er symmetrisk. Derfor hører 11. september og 22. juli sammen.
Det er ikke begrunnelsestypen rasisme som er et problem. Den forekommer faktisk sjelden. Jeg tviler på om noe offer noen gang i historien er blitt diskriminert på grunn av hudfarge og utseende alene. Anklagen om «rasisme» gjør motstanderne av innvandring dummere enn de er og tåkelegger sikten, fordi anklagerne rører alt - affekter, overgrep, ideologier og begrunnelser - sammen i én grøt. «Antirasister» gjør det fremfor alt lett for seg ved å forkludre analytisk klarhet. I praksis overtar de og viderefører det slappe og ubrukelige rasebegrepets utydelighet. Diskriminering skyldes, nå som før, snarere avvik fra sosiale, kulturelle og språklige koder som flertallet praktiserer eller godtar uten spørsmål.
Jeg har så langt fulgt det norske redselsdøgnet og etterskjelvene gjennom utenlandske medier. Å lese seg opp på de norske avisene har vært lidelsesfullt av mange grunner. Det er forståelig at mange sier mye rart mens de fremdeles er i det første sjokket. Da kan det være nok å betvinge raseriet og sorgen ved å tenne lys, løfte roser og sitere Nordahl Grieg. Da kan det være tilstrekkelig å bekjenne sin tro på demokratiets velsignelser, den fargeblinde solidariteten og det gode i verden.
Men i kampen mot ufornuft og galskap kreves det fremfor alt en skjerpet fornuft som veier sine ord og ser forskjeller. Rasebegrepet er en tåkedott som på begge sider tilslører hva konfliktene gjelder. Her finnes det ingen unnskyldning for en subbete tankestil. Nå kan man, tror jeg, gjøre mer nytte for seg ved å bruke hodet enn ved å utbasunere pompøse erklæringer som alle likevel kan gi sin tilslutning til.
samfunn@morgenbladet.no Trond Berg Eriksen er professor i idéhistorie og fast skribent i Morgenbladet.
Ingen kommentarer