Når masken blir et fjes

Jeg startet livet som journalist i 1984, om lag ti år før internettet begynte å gjøre seg gjeldende og tyve år før det ble noe «alle» brukte. Den gang var offentlig debatt - unntatt den som fant sted i politiske møter - noe vi journalister hadde hånd om.
Redaksjonene bestemte. Debattinnlegg skulle være signert med fullt navn, som ble verifisert. Typiske varslere, for eksempel en fange som ville klage på forholdene i fengselet, kunne, som i dag, få et innlegg på trykk under pseudonym, men vi i redaksjonen måtte kjenne til vedkommendes identitet. Vi ville jo ikke ha anonym liksomdebatt.

Mange medier hadde i tillegg en åpning for den enklere, «folkelige» debatten, der det var mulig å ytre seg anonymt også uten at man hadde noen god grunn til å måtte være det. Arbeiderbladet hadde sin «Meninger om mangt», VG sin «Si det i VG». Så vidt jeg husker, var det i alle slike fora likevel et krav at debattredaksjonen skulle kjenne bidragsyternes identitet.
Men: Det var mulig å sende innlegg med falskt navn og adresse, satse på at redaksjonen ikke gadd å sjekke, og få noe på trykk. Dette ble blant annet gjort av partiaktivister i valgkamper, uten at jeg vil gå nærmere inn på hvordan jeg kan vite det.

Selv fikk jeg, som kveldsvakt i Bergens Tidende mot slutten av 1990-tallet, ofte ansvaret for spalten «Ring BT». Den ble håndtert etter bestemte, uskrevne regler, spesielt én: Vi likte ikke meninger som på noe vis kunne minne om rasisme, men mente at vi i demokratiets navn måtte slippe folk til iblant, ikke for ofte og på bestemte premisser, men dog. Premissene var at anliggendet måtte være konkret og noenlunde høvisk formulert, jevnfør eksemplet som innleder denne artikkelen.
Dessuten skulle ikke de samme slippe til for ofte. «Ring BT» hadde sine faste. Et par hissige menn som ønsket asylsøkere dit pepperen gror, selvsagt, men jeg husker spesielt en eldre dame, som var forekommende, høflig og blankskurt rasist. Hun ringte så å si hver kveld. Stort sett sa vi nei, men iblant forhandlet vi på plass en liten stubb som ikke var så ille, slik at hun fikk utløp. Hun ville aldri bruke navnet sitt i avisen, men vi visste hvem hun var.
Dette er ikke veldig lenge siden, men for mange fremstår det nok nå som den fjerneste urtid.

Så kom altså internettet for fullt, og med det også den evigvarende diskusjonen i avisenes debattredaksjoner om hvordan man skulle forholde seg til det.
Jeg var blant dem som helt fra starten ville opprettholde gamle regler. Hvorfor skulle det plutselig være lov å få alskens dritt publisert anonymt bare fordi det ble sendt elektronisk?
Motargumentene, som vant frem, var at «den nye debatten» var friskere, mer autentisk og mer demokratisk. Dessuten ville man jo ha «trafikk» til sine domener.
Folk fikk dermed boltre seg (også) anonymt på avisenes nettsider, og ofte kom høydepunktene fra nettet dessuten med i papiravisene, både i BT og andre steder.
Her er det mange faktorer og nyanser man burde ha gått grundigere inn på, men spørsmålet er: I hvilken grad kan «den nye debatten» være med på å forklare forrige ukes terror i Oslo og på Utøya?

Grunnlaget er en allmenn samfunnsutvikling. Andelen med «fremmed» bakgrunn stiger her i landet, reelle og følte konflikter blir flere, verdensbegivenheter som 11. september 2001, krigene i Afghanistan og Irak, karikaturstriden og mye annet spiller inn. Anders Behring Breiviks massedrap er et perverst utslag av en uro mange føler, til en viss grad også jeg. Men hvordan bikket det helt over for ham?
Én ting er at det i dag er mulig å forsvinne inn i sin egen verden med bare noen tastetrykk - og bli der nesten så lenge man ønsker. Det var vanskeligere før. Da måtte man bli med i sære organisasjoner, eller abonnere på fanziner.
En annen ting er at det i dagens offentlige debatt er fort gjort å finne meningsfeller - eller tro at man gjør det. Her kommer de anonyme debattene inn. Selv om Anders Behring Breivik ofte opptrådte åpent, hentet han støtte fra anonyme, og det i den grad at han etter hvert trodde han representerte mange.

Dette er min hovedanklage mot de anonyme debattene: De skaper inntrykk av at det finnes flere og mer aggressive rasister (eller «nasjonalister» et cetera) enn det i virkeligheten gjør. Vi vet aldri sikkert hvor mange falske profiler som opererer, uttrykker kunstige meninger og pisker opp stemningen, men de er der, og jeg tror de er mange. Antagelsen hviler dels på erfaringene fra urtiden, dels på inntrykk fra perioden da jeg brydde meg med å delta i nettdebatter der det også var anonyme deltagere.
Herregud, så slitsomt å prøve å argumentere med folk som skjuler seg bak en anonym profil. Og så provoserende når man tror at man snakker med en person under fullt navn, men med et enkelt søk kan fastslå at navnet er falskt.
Jeg sluttet altså å bry meg, lot tullingene drive med sitt. Da Facebook og Twitter kom, pustet jeg lettet ut og tenkte at sivilisasjonen var tilbake. På disse plattformene er fullt navn og saklig debatt normen.

Men aldri så godt at det ikke er galt for noe. Konsekvensen kan være at Twitter og Facebook har tømt Hegnar Online, VG-debatt - og document.no, for den saks skyld - helt for anstendige folk, slik at det nå bare er galninger igjen der - pluss vanlige, lite eller middels politisk interesserte som prøver å orientere seg i verden. Den siste gruppen kan kanskje tro at de har havnet i et forum der det foregår en reell og noenlunde representativ diskusjon.
Temaet har mange dilemmaer, her er tre av dem: Tankegangen bak min inndeling av debattanter i «anstendige» og «tullinger» er selvsagt elitistisk: Kan du ikke uttrykke deg saklig og sobert, og våger du ikke å bruke navnet ditt, så se på tv og hold deg unna! Muligheten til også å ytre seg lite elevert, og anonymt, har et element av økt demokrati i seg.
Forsvarerne av anonyme debatter sier gjerne at det er meninger og ikke navn som skal konfronteres: Argumentér mot, la eventuelle troll sprekke i solen! Det ser umiddelbart fornuftig ut, men hva blir konsekvensen av å argumentere saklig og ansvarlig mot usaklige ytringer sendt ut av noen som ikke vil ta ansvar for dem? Én følge kan være at også innholdet i det anonyme rølpet blir legitimert.
Og selvsagt: Hvilke meninger er egentlig kunstige og falske? Er folk ærligere under fullt navn enn bak masken? Det kan like gjerne være motsatt. Vi har jo alle våre demoner. Men hva kan virke, annet enn ansvarliggjøring?

Som alltid er det lettere å beskrive problemer enn å løse dem. Å hindre folk helt i å blogge og diskutere anonymt på internett er knapt ønskelig og neppe mulig, i hvert fall ikke uten å bruke altfor autoritære virkemidler. Men seriøse medier kan forbeholde sine plattformer navngitte og identifiserbare debattanter.
Hegnar Online har nå sagt at de vil registrere sine brukere, slik at det i alle fall blir mulig for redaksjonen å holde folk ansvarlige selv om de fortsatt får opptre anonymt i diskusjonene. Det er et skritt i riktig retning.
For meg er idealet at borgere skal ta ansvar for sine handlinger, inkludert sine ytringer. Kommer vi dit, blir det i alle fall vanskeligere for fremtidige galninger å tro at de har støtte i brede lag.

samfunn@morgenbladet.no