Det gjentar seg ved hvert valg. I innspurten kommer de inntrengende appellene fra politikere, avisredaktører, prester og annen øvrighet: Stem hva du vil, men stem! Støtt opp om demokratiet!
I år vil moraliseringen nå nye høyder, og sannsynligvis brytes den lange trenden med fallende oppslutning om kommune- og fylkestingsvalg. Det vil bli sett som ytterligere en markering mot det som skjedde 22. juli, og kan sånn sett knapt beklages. Men nordmenn burde heller markere seg mot terror på andre måter. Den fallende valgoppslutningen finnes det gode grunner for.
I 2007 deltok 61,2 prosent i kommunevalget, mens 57,5 stemte på representanter til fylkestinget. Jeg lurer på hvor mange av velgerne som egentlig følte at stemmen hadde noen betydning.
Norge er et sentralstyrt land, og sentraliseringen har bare tiltatt. Riktignok er kommunene og fylkene store forvaltningsenheter. Stadig flere ansatte dytter på voksende summer, men de gjør det ikke etter lokale vedtak. Det meste - og stadig mer - bestemmes i Oslo. Kommunene er gjennomføringsorganer.
Dels ut fra egne styringsønsker, dels presset av velorganiserte sektorinteresser, styrer staten med øremerkede tilskudd og lover som skal sikre ditt og datt. Rettighetslovene er vår tids hellige gral.
Spesielt på 1990-tallet fikk vi haugevis av dem: Pasientrettighetsloven, sosialtjenesteloven, spesialisthelsetjenesteloven for å nevne noen. Staten «sikrer» rettighetene, men sender ifølge kommunene ut for lite penger til å følge dem opp. Dermed blir oppfyllingen av rettighetene dels et spørsmål om krangel mellom stat og kommune, dels om kommunal eller regional skjønnsutøvelse som borgere kan bestride rettslig. Det eneste som da ikke betyr noe, er sammensetningen av kommunestyret.
Denne utviklingen er - grovt sett - venstresidens bidrag til å uthule det lokale folkestyret. Arbeiderpartiet og SV elsker sentralstyring og vil ha minst mulig av kommuner som velger ulikt. Et godt eksempel, brukt i boken Lokalt demokrati uten kommunalt selvstyre av Eivind Smith og Harald Baldersheim, er kunnskapsminister Kristin Halvorsen (SV). Hun forlangte i fjor at kommunene skulle prioritere skole foran eldre og funksjonshemmede. KS, det tidligere Kommunenes Sentralforbund, svarte at staten ikke hadde gitt penger til noe spesielt løft for skolene. «Det sier de alltid,» sa Halvorsen i et tv-intervju. Intervjueren spurte om hun altså var skuffet over hvordan kommunene brukte pengene. «Ja, det er jeg. På dette området trengs det sterkere sentralstyring,» svarte statsråden.
På dette området også, kunne man tilføye.
Andre partiers politikk varierer. Fremskrittspartiet er i hovedsak sentralistisk, Senterpartiet det motsatte. Høyre er mindre sentraliserende enn Ap/SV, men til gjengjeld pådriver for «profesjonalisering», enten gjennom privatisering eller ved opprettelsen av kommunale selskap. Før i tiden var for eksempel formannskapet i Oslo kommune et viktig organ når det skulle diskuteres innkjøp av nye trikker eller vedtas nye traseer for Oslo Sporveier. Nå er dette satt ut i et selskap kalt Kollektivtransportproduksjon AS, felles for Oslo, Akershus og Vestfold. Der sitter ingen aktive politikere i styret.
Samme trend ser vi andre steder i landet, ikke minst i form av interkommunale selskap som skal løse oppgaver på tvers av kommunegrenser. Hvis man først hadde slått sammen kommunene, kunne den demokratiske kontrollen ha vært beholdt. Når man ikke gjør det, må samarbeidet løftes ut av direkte politisk styring.
Norge har undertegnet Europarådets charter om lokalt selvstyre, men ligger etter mange andre land i å følge det. Ikke er lokalt selvstyre grunnlovsfestet, for eksempel, og ikke finnes det noe uavhengig organ som avgjør der stat og kommune blir uenige om hvem som har ansvar for en sak. I stedet har vi statens regionale «guvernører», fylkesmennene, som ikke bare overprøver lovligheten i kommunale vedtak, men som ofte også legger seg opp i kommunenes skjønnsutøvelse. Og er kommunene misfornøyde med fylkesmannens avgjørelse, er ankeinstansen departementet ? altså fylkesmannens overordnede.
En slik ankesak ligger nå i Kommunal- og regionaldepartementet. Den gjelder en skarp strid mellom fylkesmann Lars Sponheim i Hordaland og det Høyre-ledede byrådet i Bergen. Sponheim, tidligere leder for et parti som ønsker økt lokalt selvstyre, har grepet inn mot Bergen i flere saker, og mener nå at en finanspolitisk disposisjon som skulle få bybudsjettet i havn er ulovlig. Behandlingen i departementet trekker ut og blir kanskje ikke ferdig før valget. Det skaper usikkerhet både hos byrådsleder Monica Mæland (H) og velgerne. Må kommunen til med omfattende kutt i høst, eller ikke?
Kommunepolitikere har lite makt, og fylkespolitikere enda mindre. Noe er det likevel igjen, og viktigst er byutvikling. Nye sykkelstier, parkeringsanlegg, byggehøyder og lokalisering av boligfelt er av betydning for mange. Om skole A eller B skal nedlegges i neste innsparingsrunde, er et annet eksempel. Eiendomsskatt eller ikke er også noe en del har et forhold til.
Men tilfredsheten med lokalpolitikken er liten. En stor meningsmåling gjennomført av KS og Kommunaldepartementet, og offentliggjort i februar i år, viste at borgere var fornøyde med kommunens tjenestetilbud, fremfor alt med barnehager og eldreomsorg - men dette er jo områdene der staten har presset mest på de siste 10-15 årene.
Samtidig mente borgere flest at det ikke spilte noen rolle hvilke partier som styrte kommunen, de stolte ikke på løfter fra lokale politikere, de følte at det ikke nyttet å engasjere seg i lokalpolitikk og at de hadde få muligheter til å påvirke beslutninger som angikk dem selv.
Likevel stemte altså så mange som seks av ti ved forrige kommunevalg. Hvordan blandingsforholdet er mellom reelt engasjement og pliktfølelse kan vi bare gjette på. Men jo flere som stemmer, jo mer styrker det status quo og rådende trender. Politikere og byråkrater i statsorganene i Oslo ser at folk godtar sentraliseringen, og de lokale vil jo gjerne føle seg litt viktige.
Det behøver ikke å være noe problem. Hvis folk synes det er greit at staten bestemmer nesten alt og sikrer et mest mulig likt tilbud over hele landet, er det bare å støtte systemet og stemme i vei.
Hvis folk derimot føler at sammensetningen av kommunestyrer og fylkesting ikke vedkommer deres egne liv og politiske ønsker, og gjerne vil ha en endring, bør også hjemmesitting anses som en legitim politisk handling - terror eller ei.
Ingen kommentarer