Islams innflytelse i Vesten. Diskusjonen rir offentligheten, og sosialantropologene er blant de viktigste leverandørene av vitenskapelige fakta som debatten baseres på. Nå er det full splittelse i det norske antropologimiljøet, og kampen kjempes både for åpen scene og i kulissene. Hvor lite kulturrelativ kan en antropolog tillate seg å være?
Sirkulerende e-post. En uke før jul sendte postdoktor ved Sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo, Sindre Bangstad, ut en e-post med sterke beskyldninger mot en navngitt kollega: professor Unni Wikan. Bangstad hevdet i e-posten at Wikan ved to tilfeller skulle ha forsøkt å hindre ham i å uttale seg kritisk mot den norsk-irakiske samfunnsdebattanten Walid al-Kubaisi. Wikan sto ikke på listen over mottagere av e-posten – det gjorde derimot flere avisredaktører, samt to av Bangstads kolleger ved Sosialantropologisk institutt.
I denne artikkelen snakker Bangstad for første gang åpent om det han mener var forsøk fra Wikan på å kneble ham. Wikan kjenner til e-posten som sirkulerer. Hun reagerer på den, men holder etter gjentatte henvendelser fra Morgenbladet fast ved at hun ikke ønsker å uttale seg om saken i denne omgang.
Første advarsel. – Slik jeg tolker det, var henvendelsene fra Wikan forsøk på å begrense min akademiske selvstendighet og rett til å ytre meg, sier Sindre Bangstad.
Det var ifølge Bangstad i en personlig samtale med Unni Wikan i mars i fjor at den kjente professoren første gang skal ha kommet med det Bangstad tolker som en advarsel til ham. Bangstad hadde nettopp publisert innlegget «Kvifor så redd for Ramadan?» i ukeavisen Dag og Tid. Der hadde han tatt til motmæle mot en kommentar Walid al-Kubaisi hadde skrevet i samme avis. I sin kommentar hadde al-Kubaisi stemplet Tariq Ramadan – en av den muslimske verdens fremste intellektuelle, og som av mange ses som en reformator av islam – som én som i hemmelighet jobber for å islamisere Europa. Bangstad var oppgitt over det han så som svartmaling av Ramadan, og ville nyansere bildet. «Ein vil jo helst ikkje leggje seg ut med Walid al-Kubaisi,» åpnet Bangstad, og beskrev motdebattanten som «ein særegen plante i den norske allmenta». Kort tid etter skal Wikan ha henvendt seg til ham.
– Jeg ble i en personlig samtale orientert av Wikan om at al-Kubaisi var en personlig venn av henne, og at han hadde vært det i ganske mange år. Andre må tolke hva som eventuelt ligger i dette, men jeg oppfattet det i hvert fall som en klar advarsel mot å i fremtiden gå i rette med al-Kubaisi offentlig, sier Bangstad.
Forspill. Bangstad skriver at han ikke vil «legge seg ut med» al-Kubaisi. Uunngåelig er det likevel akkurat det han gjør. Den lille utvekslingen dem imellom i Dag og Tid danner et vårlig forspill til det som skal bli en av høstens heteste debatter, i kjølvannet av at al-Kubaisi lanserer sin film Frihet, likhet og Det muslimske brorskap i slutten av november.
For al-Kubaisi har reist til Midtøsten for å samle dokumentasjon for sine påstander: Det muslimske brorskapet i Egypt er islamister som ønsker å legge Europa under seg, og Tariq Ramadan, som fremstår som liberal, er i virkeligheten den fremste representanten for deres ideologi i Europa. 25. november har filmen premiere på Vika kino, og noen dager senere viser TV 2 den. Under lanseringen skriver al-Kubaisi en kronikk i Dagbladet. Han presenterer ideen bak filmen, og benytter anledningen til å plukke opp igjen tråden fra disputten med Bangstad i Dag og Tid. Han hevder Bangstad har gitt Tariq Ramadan «full støtte, til tross for at han i islams verden er den europeiske representant for Muslimbrødrenes ideologi». Bangstad kaster seg inn i debatten igjen, tydelig irritert over å bli stemplet som ensidig Ramadan-tilhenger. I innlegget «Al-Kubaisis metode» i Dagbladet skriver han: «Walid al-Kubaisi er i likhet med Ayaan Hirsi Ali en begeistret tilhenger av Samuel Huntingtons tese om 'sivilisasjonskonflikt', og gjør i likhet med henne sitt beste for at tesen skal bli en selvoppfyllende profeti.»
Tonen er satt, frontene etablert.
Steile fronter. Og herfra bare stiger temperaturen. Bangstad sammenligner al-Kubaisis film med nazistisk propaganda fra 1930-tallet i Søndagsavisa i NRK P2. I intervju med Morgenbladet 3. desember slår al-Kubaisi tilbake: «Bangstads ekspertise som fagperson står for fall,» slår han fast.
Debatten kulminerer med at Bangstad skriver et innlegg han kaller «Al-Kubaisis demoner», som publiseres over tre sider i Klassekampen dagen etter. Det har rukket å bli lørdag 4. desember. Bangstad omtaler Kubaisi som «vår lokale statsstøttede kaféintellektuelle fra Tøyen» og konkluderer med at al-Kubaisi har trådd inn i den polariserende rollen som en «nyttig idiot» som bidrar til å «legitimere nye former for kolonialisme og rasisme».
Innlegget setter et foreløpig punktum for debatten. Denne artikkelen handler om etterspillet, og om det som skjedde i kulissene mens striden pågikk.
Andre advarsel. Mens debatten mellom Bangstad og al-Kubaisi raser i avisspaltene, blir nemlig Bangstad nok en gang kontaktet av Unni Wikan, denne gang i form av en e-post. Wikan har da sett al-Kubaisis film på tv. Hun har også stilt opp for å diskutere filmen med al-Kubaisi i Tabloid på TV 2. Dagen etter, den 1. desember, skriver hun en e-post til Bangstad.
Wikan skriver ifølge Bangstad at hun mener filmen gir et ganske dekkende bilde av Det muslimske brorskapet i Midtøsten og Europa, men slik han tolker e-posten inneholder den et tilleggsbudskap: Wikan uttrykker ifølge ham at hun er forskrekket over hans uttalelser om filmen.
– Igjen blir det et spørsmål om tolkning. Men jeg sitter i en midlertidig stilling som postdok-stipendiat på dette instituttet, hvor Wikan har vært professor i mange år, og har vanskelig for å se annet enn at e-posten var nok et forsøk på å advare meg mot å kritisere al-Kubaisi åpent, sier Bangstad.
– Hvilken reell mulighet mener du Unni Wikan har til å kneble deg?
– Det er vanskelig for meg å vurdere om dette var hennes hensikt, men hvis det er tilfellet, er det utvilsomt uttrykk for en feilvurdering. Uansett synes jeg det er et grunnleggende prinsipp i et akademisk miljø at man tenker over at slikt, særlig når det kommer midt i en mediestorm, kan oppfattes som et forsøk på knebling av en yngre kollega.
Varsler media. Bangstad ser i hvert fall trusselen som reell nok til at han 17. desember sender ut den tidligere omtalte e-posten hvor han varsler om episodene hvor Wikan har kontaktet ham. I e-posten kritiserer Bangstad også TV 2 for å ha latt Wikan og al-Kubaisi debattere al-Kubaisis film uten å opplyse om at de to er venner og meningsfeller.
– Men selv om Wikan og al-Kubaisi er venner, kan det vel tenkes at de like fullt er uenige og kan debattere?
– Jeg sier ikke at det skal være et generelt prinsipp at folk som kjenner hverandre ikke skal debattere. Vi bor i et lite land. Men jeg mener det hører med til TV 2s opplysningsplikt å gjøre oppmerksom på forholdet, og hva angår min kollega foreligger det en plikt til å reflektere over den type habilitetsproblematikk, sier Bangstad.
Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen reagerer også på at TV 2 ikke klarer å finne noen meningsmotstandere al-Kubaisi kan debattere med, men i stedet inviterer «hans mangeårige støttespiller, professor Unni Wikan». «Hun må ha blitt forundret da hun kom i studio og oppdaget at ingen av Kubaisis kritikere var invitert,» skriver han diplomatisk i et innlegg i Dagsavisen.
Samme terreng. 2010 ble året da Bangstad for alvor entret scenen i den norske debatten om islam. En ny spiller, i et gammelt terreng som Thomas Hylland Eriksen tegnet opp et kart over allerede i 1997, i Dagbladet-kronikken «Fronter i minoritetsdebatten». I kronikken skisserer Hylland Eriksen to fronter, «A» og «B», hvor «A» kort fortalt mener innvandrernes kultur er den største hindringen for deres integrering, mens «B» fremhever viktigheten av også å rette et kritisk blikk mot «vår egen» kultur. Navnene han nevner er kjente, selv om kartet er blitt 14 år gammelt. Til «A» regner Hylland Eriksen Walid al-Kubaisi, Hege Storhaug og Unni Wikan. Til «B» regner han seg selv, samt journalist og forfatter Øyvind Johnsen og den antirasistiske aktivisten Khalid Salimi.
Når vi spør Hylland Eriksen hvordan frontene ser ut i dag, svarer han at han ikke tror de er så forskjellige fra det han skisserte i kronikken i 1997, bortsett fra på ett sentralt punkt: det som debatteres er ikke lenger først og fremst «innvandrerne», men «islam».
Wikans rolle. Unni Wikan debuterte som forfatter med boken Fattigfolk i Kairo i 1975 og ble professor ved sosialantropologisk institutt ved Universitetet i Oslo i 1987. I 1995 skrev hun boken Mot en ny underklasse, og tok dermed steget inn i norsk offentlighet som en polemisk debattant som så det som sin oppgave å forsvare innvandrerkvinner og -barn mot overgrep som omskjæring og tvangsekteskap. Med boken Generous Betrayal fulgte hun opp denne linjen. Mange mente hun ofret nyansene sosialantropologien gjerne prøver å tilføre debatten, og at hun brukte data selektivt. Hun gikk inn i den norske innvandringsdebatten med full tyngde, til tross for at hun ikke hadde gjort noe feltarbeid i Norge. Likevel nyter Wikan i dag stor respekt som forsker og intellektuell, selv om hun er kontroversiell både i offentligheten og antropologimiljøet. I 2004 ble hun tildelt Fritt Ords Pris for sitt bidrag til innvandringsdebatten.
Med i vurderingen av Wikans posisjon i det norske antropologimiljøet hører også at hun er gift med den verdenskjente sosialantropologen Fredrik Barth, en av norsk sosialantropologis aller største nestorer.
Sindre Bangstad kritiserte Wikan allerede i 2003, i artikkelen «Unni Wikan og multikulturalismens utfordringer» i tidsskriftet Samtiden.
– Få andre sosialantropologer har tort å gjøre det samme, hevder han.
Grunnleggende prinsipper. Da Bangstad skrev artikkelen, hadde han nettopp levert hovedfagsoppgaven sin ved Universitetet i Bergen. Siden har han tatt en doktorgrad ved Radboud Universiteit i Nederland, og arbeidet et par år som førsteamanuensis ved Høgskolen i Oslo. I februar ble han ansatt ved Sosialantropologisk institutt på Blindern. Han kan når som helst støte på Wikan ved kaffemaskinen.
Bangstad er ikke egentlig noen stridbar person, hevder han. Men han føler han har et ansvar for å ytre seg kritisk når han mener grunnleggende prinsipper knyttet til menneskerettigheter, tros- og livssynsfrihet og rettsstaten står på spill.
– Man har i altfor mange år skygget unna en debatt om Wikans rolle som premissleverandør for innvandringsdebatten, hevder han.
– Hvorfor mener du man ikke har tort å debattere hennes rolle?
– I tillegg til at Wikan er en antropolog med en lang karriere bak seg, er hun blant de mest profilerte intellektuelle i Norge og har vært det i lang tid. Med status og innflytelse følger mulighet for makt, og det er klart at ved å kritisere denne maktutøvelsen og politiske innflytelsen åpent, eksponerer man seg for ubehageligheter fra ulikt hold, sier Bangstad.
Antropologens ansvar. Bangstad mener premissene Wikan leverer har hatt betydelig nedslag i ulike politiske partier, ikke minst i Fremskrittspartiet, uten at Wikan noensinne selv har distansert seg fra dette. Noe av det samme gjelder argumentene til andre aktører i det samme politiske og ideologiske landskapet, som Hege Storhaug og Walid al-Kubaisi, mener Bangstad, og trekker frem et ferskt lovforslag fra Fremskrittspartiet om forbud mot hijab for barn som eksempel.
– Forslaget er i stor grad bygget opp rundt argumenter al-Kubaisi bringer til torgs i sin film om Det muslimske brorskapet, hevder han.
– Til å være forsker tenker du ganske politisk?
– Jeg er ikke bare forsker, men også borger. Å forsvare rettsstaten og like rettigheter for alle borgere i dette landet gjør ikke min forskning politisert. Sosialantropologer har ansvar for å gi et nyansert og etisk forsvarlig bilde av den store bredden blant norske muslimer, sier Bangstad.
– Aktører som al-Kubaisi og Storhaug står for det en gjerne kaller politisk ukorrekte synspunkter. Mener du mediene er blitt for opptatt av å «våge å ta debatten» og dermed blitt skjeve?
– Jeg tror den retoriske strategien Fremskrittspartiet fulgte gjennom hele 1980- og 1990-tallet, hvor man anklaget norske medier for å være venstreorienterte, har preget medienes forståelse av ytringsfrihet og ytringsansvar. Høyesterett og det politiske miljøet har gitt klare signaler om at grensene for ytringsfrihet skal utvides. I tillegg ses muslimer og islamisters forsøk på å begrense ytringsfriheten, for eksempel under karikaturstriden, som en så alvorlig trussel at det har åpnet seg nye rom i offentligheten. Jeg mener det er betenkelig at man i norske medier gir ekstremt konfliktorienterte aktører som Storhaug, al-Kubaisi og andre fritt spillerom ut fra kommersielle så vel som ideologiske motiver, sier Sindre Bangstad.
Han mener at å innse viktigheten av å balansere ytringsfriheten mot andre hensyn, ikke er det samme som å være ettergivende.
– Det er å innse at vi lever i et flerkulturelt samfunn hvor vi har ansvar for alle våre medmenneskers livsvilkår og deres rett til verdighet, avslutter Bangstad.
abb@morgenbladet.no
Ingen kommentarer