Arnved Nedkvitne er fradømt sin stilling ved Universitetet i Oslo (UiO) for brudd på tjenestemannsloven, og det ble vist til arbeidsmiljøloven, som krever at ledelsen må gripe inn overfor ansatte som ødelegger det psykososiale arbeidsmiljøet. Det er traurig hverdagslighet over disse lovene. Ytringsfriheten, derimot, slik den vernes av den europeiske menneskerettighetskonvensjonen og av Norges grunnlov, er det himmel over. Denne himmelen forsøker Nedkvitnes nye advokat Vidar Strømme å spenne opp over sal 22 i Borgarting lagmannsrett denne uken, for at Nedkvitne skal få tilbake stillingen som historieprofessor. Fortjener Nedkvitnesaken å ses i et slikt stort perspektiv?
Aktører. «Nedkvitne har ikke vilje, kanskje heller ikke evne, til å innordne seg alminnelig kollegial adferd,» sier advokat Elisabeth Stenwig, som hun sa i tingretten i fjor. Hun fører saken for regjeringsadvokaten, på vegne av Staten og Universitetet. Så legger hun til:
«Aktører utenfor rettssalen har ment at Nedkvitne-saken viser at det ikke er ytringsfrihet i akademia. Men det er vanskelig å se at saken har den prinsipielle betydning som disse aktørene tillegger den.»
Aktørene hun sikter til traff vi akkurat noen av nettopp, på gangen utenfor rettssalen. Der sto biologiprofessor Kristian Gundersen og snakket med Dagens Næringsliv. Der var også Rune Slagstad. Begge er universitetspolitiske polemikere og mener avskjedigelsen av Nedkvitne handler om ytringsfriheten, som bør være særlig sterk ved universitetene. Så får det heller være, mener disse, at tre fjerdedeler av Nedkvitnes historikerkolleger med arbeidsmiljøloven i hånd støttet underskriftskampanjen som oppfordret fagforeningene til å få stanset «uvesenet», som besto av Nedkvitnes beske karakteristikker, med mer.
Etter pausen. Advokat Strømme driver utspørring av Nedkvitne. Det er en form motsatt av grilling. Advokaten lar klienten svare på kinkige spørsmål som motparten vil komme til å legge vekt på.
Advokat Strømme: – Også motparten, regjeringsadvokaten, anerkjenner at du tok opp mange vesentlige temaer. Men dine brev var betydelig sintere enn andres?
– Å si at det er et problem at professorer krangler om ressurser er omtrent som å si at det er et problem at stortingsrepresentantene ikke kan slutte å krangle. Alle med ansvarsfølelse for sitt fag vil ofte stå i spenningsforhold til hverandre.
Advokat Strømme: – Det du skriver om administrasjonen, byråkratene ...
– Jeg har ingenting imot byråkrater så lenge de holder seg i administrasjonsbygningen.
Advokat Strømme: – Du har i tillegg til å følge linja, altså vertikalt, valgt en horisontal kommunikasjon. Hvorfor det?
– Idealet er for meg å sitte rundt et bord og diskutere tingene. Men den administrative reformen fra 2003 har gjort at instituttstyrer har stor makt, mens rådet er satt på sidelinjen. Så oppdaget også jeg e-posten, med fellesadresser, og betraktet det som en egnet måte å kommunisere på.
Advokat Strømme: – Du var innkalt til mange møter hvor du nettopp kunne diskutere disse tingene du har vært opptatt av.
– Men hva slags møter var det? Enveis-informasjonsmøter fra ledelsen, pålegg fra fakultetet og slike ting. Det jeg har savnet er møter hvor man kan diskutere problemer av denne typen: Professor Pharo har fått millioner av kroner utenfra til sine prosjekter. Mens jeg har ingenting. Er det da rett at han skal få like stor andel av instituttets grunnmidler som meg?
– Advokat Strømme: Staten anser at du har skadet arbeidsmiljøet på universitetet. Hvordan var dette arbeidsmiljøet da du begynte?
– Preget av klikkvesen. Den som hører til lederens klikk får fremmet sine saker, mens for eksempel jeg hadde store problemer.
Advokat Strømme: – Går skillet, slik du var inne på i en e-post, mellom dem som er fra Oslo vest og dem som ikke er det?
– Det er riktig at jeg skrev om vestkantklikk. Det var kanskje dumt av meg.
Dagboken. Strømme tar opp kollegers underskriftskampanjer mot Nedkvitne:
– De ønsket at fagforeningene skulle gripe inn mot deg av hensyn til arbeidsmiljøet. Hvordan opplevde du det?
– Jeg fikk se disse først i 2008, to år etter at den første var sendt. De var hemmelige. Men jeg forsto hvordan de var blitt til. To professorer banket på dørene og spurte folk. Man må se det som et klikkvesen. Et trekløver som drev kampanje mot meg. Instituttleder Jorunn Bjørgum og hennes folk. Her må jeg skyte inn en ting om Bjørgums dagbok. Jeg fant den i glassburet, altså møterommet, den 25. januar 2006. Jeg leste i den. Den viste hvordan hun hadde forsøkt å trekke med folk til en kampanje mot meg. At arbeidsmiljøundersøkelsen, som jeg hadde etterlyst, ble brukt til en sak mot meg. Det var sjokkerende. Det er beklagelig at hun har nektet å legge dagboken frem for retten.
På gangen. Det var et glimt fra retten. På gangen sier jeg til professor Slagstad at jeg savner en som snakker om nødvendigheten av traurige ting som administrasjon med like stor tyngde som Slagstad snakker om prinsipper og ytringsfrihet. Det er da grenser for hvor mye tid de kunne bruke på Nedkvitne?
– Typisk populistisk tanke, sier Slagstad.
– Takk det samme!
Egentlig fikk jeg ikke summet meg til å si «takk det samme», men som Nedkvitne, tar jeg det skriftlig. Og slenger på en hale. Var jeg Staten og universitetet ville jeg ha tenkt at hm ... at advokat Strømme jobber i advokatfirmaet Schjødt, hvor Slagstads kone, advokat og ytringsfrihetsstipendiat Anine Kierulf, tidligere jobbet, og at de er del av et kostebinderi av ytringsfrihetsforkjempere som har så sterkt gjennomslag i offentligheten at man paradoksalt nok savner en motvekt som ser saken også i et litt snevrere perspektiv. Det vil gjøre oss mindre overrasket over dommer som faller. Halvkvedet, men ok. Jeg trykker send.
hg@morgenbladet.no
Ingen kommentarer